Ropstad-skandalen endte som den måtte

Forrige uke ble blytung for Kristelig Folkeparti. Ikke bare raknet drømmen om å passere sperregrensen, men uken ble avsluttet med at Kjell Ingolf Ropstad varslet sin avgang som både statsråd og partileder.

Skandalen til Ropstad kan kort sagt deles inn i to deler – én før valget og én etter. I den første bolken kunne Aftenposten avsløre at KrF-lederen hadde stått oppført i Folkeregisteret som bosatt på foreldrenes adresse i Agder helt fram til i fjor høst, noe som hadde gitt ham skattefri pendlerbolig i hovedstaden.

Ingen andre typer skandaler er så skadelige for politikere som de økonomiske.

Den andre bolken som startet fredag i forrige, ble nådestøtet for Ropstad. Da kunne Aftenposten melde at han hadde inngått en avtale med foreldrene om å betale på det omtalte huset i Agder, slik at han slapp å skatte av boligen i Oslo. Beregninger Aftenposten har gjort, tyder på at Ropstad kan ha unngått en skatteregning på minst 680 000 kroner, eller en romslig norsk årsinntekt om du vil, fordelt over en periode på ti år. Økokrim meldte også sin interesse for saken.

 

Økonomiske skandaler ender sjelden godt

Ropstad føyer seg inn i rekken av politikere som har måtte trekke seg etter en økonomisk skandale. Åslaug Haga, Terje Rød-Larsen og Trude Drevland er andre profilerte navn som har tidligere har måtte lide samme skjebne som Ropstad gjorde på lørdag da han trakk seg fra samtlige toppverv.

Økonomiske skandaler illustrerer et gap mellom liv og lære som bidrar til å svekke tilliten til den skandaliserte politikeren dramatisk.

Denne typen skandaler ender nemlig sjelden godt for politikeren som står i sentrum – ingen andre typer skandaler er så skadelige for politikere som de økonomiske, og det har heller aldri skjedd i norsk politikk at en politiker har gjort comeback etter en slik skandale.

Med andre ord: Ropstad er avhengig av et mirakel for å få et comeback på et tilsvarende nivå i norsk politikk.

 

Gap mellom liv og lære

At disse skandalene rammer så hardt, er kanskje ikke så rart – økonomiske skandaler illustrerer et gap mellom liv og lære som bidrar til å svekke tilliten til den skandaliserte politikeren dramatisk. Som jeg var inne på i en kommentar jeg skrev i begynnelsen av Ropstad-skandalen, gjør det heller ikke saken noe bedre at KrF-lederen er en politiker som holder den moralske fanen høyt.

Derfor var det ikke veldig overraskende at en rekke profilerte KrF-ere i løpet av fredagen gikk ut og uttrykte manglende tillit til Ropstad.

I hele valgkampen snakket han om at partiet hans fremfor alt er et verdiparti. Når det kommer frem at lederen for dette verdipartiet har anstrengt seg såpass mye for å berike seg selv, ser det stygt ut – langt styggere enn dersom vi byttet Ropstad ut med eksempelvis Sylvi Listhaug som den skandaliserte politikeren.

Politikerne er med på å pålegge oss skatter og avgifter som vi pliktskyldig betaler, da krever vi at de som bestemmer er minst like pliktskyldige som oss – og ikke minst holder seg unna å berike seg på fellesskapets midler.

Derfor var det ikke veldig overraskende at en rekke profilerte KrF-ere i løpet av fredagen gikk ut og uttrykte manglende tillit til Ropstad. I realiteten hadde han ikke noe annet valg enn å trekke seg, selv om han først trengte godt og vel et halvt døgn på å innse at tiden som statsråd og KrF-leder var forbi.

 

Vanlig å stritte i mot

Akkurat på det punktet er ikke Ropstad alene. Ser vi på tidligere økonomiske skandaler, har gjennomgangsmelodien vært nesten utelukkende at politikeren i sentrum av skandalen har strittet imot, noe som har bidratt til å eskalere mediedekningen og i mange tilfeller har det dukket opp nye opplysninger som har gitt enda mer vann på møllen, som i tur har gjort at politikeren har måttet gå av. Høres ikke det kjent ut?

Dessuten er partiet avhengig av å markere seg for å unngå at partiet går fullstendig i oppløsning og forsvinner ut av Stortinget.

Vanligvis vil det være best å legge alle kortene på bordet så tidlig som mulig for å ta brodden av så mye som mulig av mediedekningen, slik at man så raskt kan begynne å snakke om politikk igjen. Problemet til Ropstad var at det var et utenkelig alternativ, all den tid den første bolken dukket opp en drøy uke før valglokalene stengte.

Han kunne bare be en bønn til høyere makter om at dersom Aftenposten fikk ferten av avtalen med mor og far, måtte det bli etter valget. Det gjør denne skandalen ulik alle andre, og for én gangs skyld har jeg en viss forståelse for at Ropstad handlet som han gjorde.

 

Hva nå?

Nå venter fire år som menig stortingsrepresentant for Ropstad. Jeg tviler på at han ville tatt gjenvalg til Stortinget dersom denne saken hadde dukket opp før nominasjonsvalget i partiet, men trøsten for ham må være at han har lang tid på å bygge opp tillit igjen. Som én av bare tre stortingsrepresentanter fra KrF, er sjansen stor for at han uansett blir synlig i årene fremover. Dessuten er partiet avhengig av å markere seg for å unngå at partiet går fullstendig i oppløsning og forsvinner ut av Stortinget.

Om ikke annet skal Ropstad være glad for at han tilhører et parti som i lystig lag synger «gjør døren høy og porten vid» med stor patos.