Med det nye rødgrønne flertallet er det kanskje lov å være litt optimistisk med tanke på klimaet?
Et møte på valgnatten gjorde inntrykk. Det var omkring midnatt. Valgseieren var et faktum. En stolt og fornøyd Jonas Gahr Støre var på vei ut fra Folkets Hus etter å ha mottatt hyllesten fra sine egne. Da skjedde det noe.
Støre ble intervjuet av Jon Gelius fra NRK. Han svarte litt vagt på spørsmålene han fikk, og blikket hans gikk i en annen retning. «Vi skal finne løsninger på dette», avsluttet Støre. Så strente han målrettet bort til sperringene utenfor Folkets Hus, der en gruppe mennesker hadde samlet seg.
Der sto en mann med en plakat der det sto «Gratulerer med valgseier». Skikkelsen var tynn og avkreftet. Et stort smil lyste i det smale ansiktet. Han gratulerte og ga Jonas roser. «Røde roser til Arbeiderpartiets mann», kommenterte NRK, og gikk videre i sendingen.
I uke etter uke har han utført denne stille demonstrasjonen fra plassen sin utenfor Stortinget.
Mannen med rosene er 29 år gamle Vebjørn Bjelland Berg. Valgnatten hadde han sultestreiket i 41 dager. Målet for klimaaktivisten har hele tiden vært å få til et møte med Jonas Gahr Støre. Han vil ha en nedtrappingsplan for oljeindustrien.
Jeg kjenner ikke til om det har vært en dialog mellom de to. Jeg vet at Bjelland Berg er fetteren til klimaminister Andreas Bjelland Eriksen, men jeg vet ikke noe mer om hvem han er, eller hva han ellers har gjort for å fremme kravene sine. Men det er vanskelig å ikke bli berørt. Det å sulte kroppen sin så lenge er en ekstremt desperat handling. Det er risikofylt og farlig. Han har gått ned over 20 kilo.
I uke etter uke har han utført denne stille demonstrasjonen fra plassen sin utenfor Stortinget. Noen ganger stående eller sittende. Etter hvert som en bylt under en presenning. Selv passerte jeg ham ofte til og fra jobb. Jeg har lurt på hvordan det går med ham.
Jeg har også tenkt at det er et paradoks. At i valgkampen handler alt om å fange oppmerksomheten, om å bli hørt og lyttet til. Og der ligger det et ungt menneske som gjør noe av det mest ekstreme man kan gjøre. Han har sluttet å spise. Og likevel. Likevel fikk saken hans så minimalt med politisk oppmerksomhet.
Jeg har aldri opplevd en så underlig valgkamp.
Det kan henge sammen med at pengesterke givere har fått det til å handle om skatten til de rikeste. Han hadde ikke en stor og vellykket kampanje bak seg, så vidt jeg vet, eller TikTok-videoer av ham som har gått viralt. Det kan også ha spilt inn at sultestreik som politisk virkemiddel er så brutalt, og så ekstremt at det blir vanskelig å forholde seg til det.
Mens det har vært Gutta-stemning i sosiale medier, har han ligget og sultet. Oppmerksomheten har vært størst fra politiet, som har fjernet teltet hans en rekke ganger. Mens valgkampen har handlet om formuesskatt. Eller ingenting. Mens klima har vært definert ut som tema, som om velgerne ikke er opptatt av det.
Jeg har aldri opplevd en så underlig valgkamp.
Men det var også noe håpefullt i møtet mellom de to, mellom den gjenvalgte statsministeren og den sultestreikende klimaaktivisten, valgnatten. Vi lever i en tid med sterke spenninger, polariserte meninger, og økende forskjeller.
I Norge er avstanden ikke større mellom en nyvalgt statsminister og en enslig klimaaktivist uten særlig makt eller gjennomslag.
Støre som nå kunne feire at han er valgt til statsminister for fire nye år, leder Norges største parti, og var på vei til Stortinget for å møte de andre partilederne. Mer på toppen av maktens tinder er det vanskelig å komme.
Likevel så han seg rundt og tok seg tid. Tok imot rosene. Utvekslet noen ord. Egentlig skulle det bare mangle. Men det er likevel noe fint med det: I Norge er avstanden ikke større mellom en nyvalgt statsminister og en enslig klimaaktivist uten særlig makt eller gjennomslag.
Med det nye rødgrønne flertallet må det også være lov til å være mer optimist. Håpet er at disse fire årene kan gi klimaaktivister og folk som Vebjørn en politikk med mer fart i grønn retning, så de slipper å ta i bruk så sterke virkemiddel.
Kommentarer