Russernes aller største frykt

Ja, det er Vesten som truer Russland. Ikke med våpen, men med det russisk elite frykter mer enn noe annet − demokrati, frihet og et alternativt liv for russere flest.

Et angrep på Ukraina vil bli en konflikt det ikke er mulig å forutse omfanget av. Onsdag 16. februar er antydet av amerikansk etterretning som en mulighet. Det kan like godt være tredje verdenskrig som starter mellom skiskytterstafetten for kvinner og finaler i kortbaneløp for herrer i Beijing.

Den russiske retorikken om krigsfrykt og nasjonal trygghet er den samme i dag som i 1945.

Krigsforberedelsene går sin gang. Fremmede makter trekker sine ambassadeansatte ut av Kiev og ber sine statsborgere komme seg ut av Ukraina. Mens det fortsatt er tid. Nabolandet Polen gjør seg klar til å ta imot millioner av flyktninger og flyselskapene slutter å fly østover. Analytikere og politikere kommer daglig med motstridende konklusjoner. Krig, ikke krig.

I helgen snakket presidentene Putin og Biden sammen på telefon. I går dro Tysklands nye kansler Olaf Scholz til Moskva. Frankrikes Macron har kommet og gått. Statslederne går i skyttel mellom Moskva og Vesten, på Putins premisser. Alle kommer tomhendte tilbake. Noen også ydmyket. Som den britiske statsråden for utenriksspørsmål, Liz Truss.

Russernes brutale vaktbikkje Sergej Lavrov tråkket på henne og det én gang så mektige imperiet, og på pressekonferansen sammenlignet han møtet som et mellom den stumme og den døve. Det hadde vært bortkastet tid, og Lavrov passet på å gjøre pressen oppmerksom på at Truss verken hadde kontroll på ukrainsk eller russisk geografi. Det var dråpen for den amerikanske journalisten, forfatteren og Russlands-eksperten Anne Applebaum.

Slå dem der det gjør vondt.

I en artikkel i The Atlantic skriver hun om det hun oppfatter som et naivt vestlig diplomati. Hun ser et veldig tydelig mønster i Lavrovs ofte ubehagelige, sarkastiske tone. Dette burde Truss vært klar over, skriver Applebaum. «Vi har fortalt Lavrov at en invasjon av Ukraina vil bli langt, langt mer kostbar enn han noen gang har drømt om», mener hun at Truss skulle sagt på pressekonferansen. Istedenfor å bruke tomme ord om regler og verdier, skulle hun satt ned foten og slått fast at Vesten vil slutte å kjøpe russisk gass, den vil støtte ukrainsk motstand i tiår, og ikke minst firedoble støtten til russisk opposisjon.

«Hvis du vil forandre regimet i Ukraina, vil vi begynne å jobbe for å forandre regimet i Russland».

Applebaum fortsetter sin dagdrøm og skriver at Truss for åpne mikrofoner burde fortalt sannheten om det russiske regimet. Brukt Lavrovs egen medisin, samme brutalitet, og spurt om hvordan utenriksministeren, på tjenestemannslønn, kan ha råd til de overdådige eiendommene familien benytter seg av i London. Eller så kunne hun ha ramset opp navnene på alle de andre statlige russiske tjenestemennene som sender ungene på skole i Paris eller Lugano, og lagt til at disse barna nå er på vei hjem sammen med foreldrene. «Aldri mer amerikansk skole i Sveits! Ingen flere krypinn i Knightsbridge! Aldri igjen yachts i Middelhavet!».

Putin har vist sin makt, holdt verden i ånde.

Applebaums poeng er at Vesten virker å tro at den andre siden faktisk er mottakelig for argumenter og rasjonelle poeng, mens den bare har respekt for rå makt. Slå dem der det gjør vondt. For hva er den russiske elitens mål med makta? En elite som består av politikere og oligarker, og som uten opposisjon derfor aldri vil flytte på en rubel for å bedre livene til den gjengse russer. En overklasse som styrer etter det Yale-professor Timothy Snyder kaller «ulikhet som kilde til evig politikk».

Striden rundt Ukraina er uprovosert. Men stimulert nå av et USA med stor indre uro, og en svak president. Det var en gyllen mulighet for Kreml, i et amerikansk valgår. Russernes aggresjon dreier seg ikke om rasjonell frykt for å bli invadert av NATO eller Vestens påståtte løftebrudd om Ukraina. Man kunne forstå Sovjets behov i etterkrigstida for garantier og en buffer mellom seg og Vesten. Kall det et rettmessig krav på trygghet etter kataklysmen, i en tid da to ulike samfunnssystemer sto mot hverandre og mistilliten skapte eksistensiell frykt.

Den russiske retorikken om krigsfrykt og nasjonal trygghet er den samme i dag som i 1945. Men den er påtatt, og den er myntet på egen befolkning. I dag handler det om å holde vestlige idealer unna egne grenser. Frihet som gir grobunn for drømmen om demokrati, truer elitens utsikt til evig makt.

Så hvem vant denne stirrekonkurransen mellom øst og vest?

Nevnte Snyder, som har beskrevet Russlands utvikling i boka «Veien til ufrihet», oppsummerte situasjonen godt i en The New Yorker-podkast nylig: «At det i det hele tatt fins et rivaliserende demokratisk, regelbasert alternativ, er et problem i russisk innenrikspolitikk og for Putins regime. Det er ikke det vi i Vesten gjør som truer dem, men det vi er».

Blir det ikke krig, vil russernes offensiv mot vestlige demokratier, med mål om å svekke USA og NATO, uansett fortsette. Posisjonene deres i Ukraina består, og i går ba Dumaen i Moskva Putin om å anerkjenne de ukrainske utbryterrepublikkene i øst. Samtidig som Lavrov altså sier at diplomatiets muligheter ikke er uttømt. Det er dobbeltkommunikasjon.

Så hvem vant denne stirrekonkurransen mellom øst og vest? Putin har vist sin makt, holdt verden i ånde. Han har framstått på hjemmebane som den sterke mannen, som avverget krigen og beskyttet Russland. Han er nok fornøyd. Mens Vesten og NATO kanskje har funnet sammen igjen og innsett hva som er alternativet til samhold og demokrati.

Frontene er skjerpet. Temperaturen har sunket dramatisk. Horisonten er nær endeløs.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 16. februar, 2022.)