Hvorfor så servile overfor Solberg?

Saken rundt Statistisk Sentralbyrå er bare en av en rekke saker der statsråder eller andre i H/Frp-regjeringen sier eller gjør oppsiktsvekkende ting. Måten media dekker disse sakene på, har imidlertid én ting til felles; en nesten ubegripelig servilitet overfor regjeringens øverste sjef – statsminister Erna Solberg.

Enten det gjelder sparkingen av SSB-sjefen, påstandene om at fiskeriminister Per Sandberg opererer med egne e-postadresser for å unngå offentlighetsloven, oljeminister Søviknes forlagte overslag eller skjebnen til menneskerettsforkjempere i Kina. Statsminister Solberg ansvarliggjøres nesten ikke.

Sammenlikner man med måten hennes forgjenger ble behandlet på, er kontrasten stor.

Hun er tilsynelatende fredet på en måte som ingen andre statsministere i Norge i moderne tid. Det er et hvert partis ønskedrøm å gjøre sin statsminister til en populær, samlende figur. Som ikke skaffer seg motstandere ved å ta konfrontasjoner og upopulære saker, eller klistres til tabber og mislykket politikk – men heller plukker plast i fjæra, åpner festivaler og går i demonstrasjonstog for noe alle er enige om. Det som derimot er vanskelig å skjønne, er hvorfor norske redaksjoner i samlet flokk legger gebisset på hylla og er helt tannløse i sin journalistikk i møtet med denne åpenbare strategien.

Sammenlikner man med måten hennes forgjenger ble behandlet på, er kontrasten stor. Heller ikke Jens Stoltenberg var forskånet for statsråder eller statssekretærer som gjorde kontroversielle ting. Men det gikk som regel kort tid fra sakene dukket opp til ansvaret ble forsøkt plassert hos ham. Dagbladet skrev for eksempel sin første kritiske sak om Audun Lysbakkens tildeling av midler til selvforsvarskurs for jenter den 25. januar 2012.

Erna Solberg har hittil sluppet unna annet enn å svare på skriftlige spørsmål hun er forpliktet til å svare på fra Stortinget.

Det gikk under en uke til Fremskrittspartiets Anders Anundsen dro saken inn i kontrollkomiteen, og Stoltenberg ga sine første kommentarer til media bare noen dager etter, den 9. februar. Pågående medier forlangte at han måtte gi sin vurdering av saken og Lysbakkens håndtering. Saken eskalerte som kjent videre – og hele tiden ble statsministeren konfrontert med utviklingen i saken. Da blir det noe pussig å sammenlikne med den pågående uroen rundt Statistisk Sentralbyrå.

Den 10. februar 2017 hadde VG et stort oppslag om “Bekymringsbrev til Erna”, en felles henvendelse fra arbeidslivets parter om prosessen. Avisa Dag og Tid hadde to uker før hatt en grundig gjennomgang av de grunnleggende motsetningene som skapte stor uro. Men det har ikke lyktes å finne spor av at statsministeren ble stilt til veggs i offentligheten. Nytt brev og svært kritisk felles brev fra arbeidslivet kom 23. juni 2017, men det var ikke før innvandring dukket opp som ingrediens, at media for alvor ble interessert.

Det gikk uker med rot og kaos i håndteringen uten at statsministeren ble gjort ansvarlig. Fram til hun fysisk måtte møte i Stortinget, og kunne konfronteres med saken, har hun ganske enkelt slått fast at “det er ikke en statsministers oppgave å svare på alt som skjer i samfunnet.”

Det står i sterk kontrast til hvordan for eksempel Jens Stoltenberg ble konfrontert i en sammenlignbar strid rundt lederstillinger i en underliggende etat. Den 10. februar 2008 bragte Dagbladet til torgs påstander om uregelmessigheter rundt oppnevningen av nytt barneombud. Det gikk bare to dager før statsminister Stoltenberg pent måtte svare for hva en av hans statsråder hadde foretatt seg. Og han slapp heller ikke unna med å vise til at det skjer mye rart i verden – pågående journalister krevde at han gikk inn i detaljene i saken om statsråd Ramin Osmundsens mulige inhabilitet.

Media ser ut til å ha forsonet seg med at det ikke tas ansvar.

Selv “avsløringen” om at Helga Pedersens hus i Vestertana manglet en formell ferdigattest, ble løftet helt til topps av ivrige pressefolk, og det ble både spurt og gravd om statsministerens kjennskap og vurderinger av denne saken. Uforståelig nok har interessen fra andre enn Dagbladet og fagpressen vært så godt som fraværende rundt statsråd Per Sandbergs stadig nye forklaringer om sin parallelle epostkonto. Sentrale aktører på hans ansvarsområde forteller de ble bedt om å bruke dette alternativet for å omgå offentlighetsloven. Erna Solberg har hittil sluppet unna annet enn å svare på skriftlige spørsmål hun er forpliktet til å svare på fra Stortinget.

Mens pressen ikke har vært i nærheten av å grave like ivrig i saken som i Helga Pedersens naust – eller Åslaug Hagas brygge og stabbur, for å nevne andre saker som viser at det stilles helt ulike krav til statsministrene Stoltenberg og Solberg.

Om man ser på utenrikspolitikken, finner man det samme mønsteret. Kristin Halvorsen markerte SVs prinsipielle holdning om boikott av enkelte varer fra Israel den 5. januar 2006. Ballen ble umiddelbart sendt videre til toppen av regjeringen fra opposisjonen, og allerede samme dag var statsminister Stoltenberg på banen for å klargjøre regjeringens politikk i et betent utenrikspolitisk spørsmål. Det er meget tvilsomt om norske medier hadde avfunnet seg med at den norske statsministeren da hadde overlatt alle kommentarer om saken til daværende utenriksminister Støre.

Erna Solberg ser ut til å styre sitt apparat etter løsgjengerloven.

Slik opptrådte imidlertid Solberg med å konsekvent henvise til Børge Brende i forbindelse med nobelprisvinner Liu Xiaobos sykdom og bortgang. Der ble også hennes manglende vilje vil å kommentere saken om den fengslede dissidenten begrunnet med at det var en “menneskerett å ha ferie” – en nesten uslåelig umusikalsk kommentar.

Eksemplene er mange flere. Spede forsøk på å gjøre regjeringssjefen tilsvars for ytterliggående uttalelser fra egne rekker, blir gjentatte ganger i høyden kommentert med et slapt “jeg ville ikke ha brukt de ordene”  eller “riktig å beklage, for øvrig ikke noe mer å si” – sist etter at hennes justisminister hadde trukket inn 22. juli-massakren i polemikk mot Arbeiderpartiet. Og hvorfor skal hun egentlig strekke seg lengre? Media ser ut til å ha forsonet seg med at det ikke tas ansvar eller vises gjennomføringskraft.

I VGs lederartikkel 13. november om SSB-saken forlanges det at alle kort legges på bordet fra finansminister og embedsverk. Mens regjeringens øverste leder symptomatisk nok ikke nevnes i det hele tatt. Man har nærmest akseptert at regjeringens øverste leder ikke skal ta ansvar.

Det verste er at media lar det skure og gå.

Hvorfor har det gått så galt? En mulig forklaring er dyktig jobbing fra Høyres strateger. Men også Jens Stoltenberg fikk hyggelige og ufarlige oppslag, om for eksempel ender med reir foran statsministerboligen. Uten at media lot de kritiske sakene ligge av den grunn. Det kan hende at Dagsavisens Hege Ulstein har rett i sin analyse, og at norske medier rett og slett har fått en slagside til høyre de siste årene.

Da Stortingets presselosje ble analysert, viste det seg at Høyre ble det største partiet, og det var borgerlig flertall. Det hører også med at høyresiden likevel klager på venstrevridde medier, i en slik grad at de kanskje legger bånd på seg selv for å skape en falsk balanse.

I sosiale medier verserer en morsom, men samtidig litt trist definisjon:

“Statsminister – tidligere betegnelse for regjeringssjefen i Norge. I dag mer en seremoniell posisjon som brukes til å feire idrettsprestasjoner og sørge over artisters bortgang.”

Jens Stoltenberg ble beskyldt for å styre regjeringen som et opplyst enevelde. Erna Solberg ser ut til å styre sitt apparat etter løsgjengerloven. Det verste er at media lar det skure og gå.