"Såkalt" sosial dumping

Høyresiden jukser når de nå later som de var bekymret for at arbeidsinnvandring gir økt ulikhet.

Høyresiden peker på innvandring som en viktig årsak til at ulikhetene i Norge øker. Det er for så vidt riktig. I Klassekampen 6. juli viser professor Grete Brochmann f.eks hvordan særlig arbeidsinnvandringen fra EU etter utvidelsen i 2004 har ført til press på lønningene i enkelte bransjer. Men høyresiden jukser når de nå later som de var bekymret for dette.

Tvert i mot – det var i debatten rundt norsk tilgang til EUs indre marked et tydelig og uttrykt ønske fra høyrepartiene at økt arbeidsinnvandring skulle brukes til å drive lønningene nedover. Pål Atle Skjervengen fra Fremskrittspartiet sa det slik: – “Sosial dumping” er en oppkonstruert og svært søkt problemstilling innenfor EØS. (…) Dersom arbeidstagere fra andre EØS-land likevel kan bidra til å presse kostnadsnivået i Norge ned ved å jobbe til litt lavere lønn, ser jeg på det utelukkende som en fordel.[1]

Her har høyre- og venstresiden hatt forskjellig fokus.

Den høyreorienterte tenketanken Civita insisterer stadig på å kalle det «sosial jumping». Og H/Frp-regjeringen sleper beina etter seg i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Jonas Bals har i sin bok «Hvem skal bygge landet» gått grundig gjennom debatten på -90-tallet. Både avisene og partiene på høyresiden nektet å anerkjenne at sosial dumping var et problem. Høyres John G. Bernander definerte for eksempel sarkastisk “såkalt sosial dumping” som “faren for at arbeidstagere fra europeiske lavkostland skulle kunne ta arbeid her til gunstigere betingelser enn norsk arbeidskraft kan tilby.“[2]

Venstresiden – med fagbevegelsen i spissen – krevde tidlig tiltak for å forhindre lavlønnskonkurranse. Mens politikerne og avisene på høyresiden gjennomgående var klare på at det de kalte “sosial dumping” (bevisst konsekvent satt i hermetegn fra dem) ikke var noen utfordring.

Brochmann sier til Klassekampen at “Lavlønnskonkurransen rammer først og fremst de som blir utkonkurrert eller får en dårligere lønnsutvikling. Andre kan tjene på innvandringen gjennom billigere arbeidskraft og billigere varer og tjenester.” Her har høyre- og venstresiden hatt forskjellig fokus. Venstresiden har vært opptatt av å ta vare på arbeidstakerne og hindre større ulikheter – høyresiden av utsikten til billige varer og tjenester.

Sosial dumping og voksende ulikheter har blitt en realitet i norsk arbeidsliv.

Dagens Næringsliv skrev på lederplass under overskriften “Lønnsovergrep” om hvordan “Stortingets kommunalkomite for tiden behandler et lovforslag om “allmenngjøring av tariffavtaler”. Det er et skremmende lovforslag som simpelthen går ut på at tariffavtaler skal kunne gjøres gjeldende for hele bransjer – også for ikke-organiserte. Unnskyldningen er redselen for såkalt “sosial dumping” i forbindelse med at arbeidsmarkedet blir fritt gjennom EØS- avtalen. Det er selvfølgelig LO som har trumfet gjennom lovforslagets ordlyd. Opprinnelig var tanken å innføre en lov om minstelønn – som er ille nok. Fra å kjempe for sine medlemmers rettigheter har imidlertid LO forlengst gått over til å kjempe mot alle ikke- medlemmers frihet og rettigheter. Det er egentlig en ganske trist utvikling. (…) Et skremmebilde om at vi vil bli oversvømmet av arbeidstagere fra andre EØS-land som vil jobbe for en slikk og ingenting, blir skamløst utnyttet. Vi har liten tro på at det kommer en slik bølge av utlendinger for å tilby sine tjenester i et marked med såpass høy ledighet som det er i Norge i dag.”[3]

Aftenpostens kronikkredaktør Kjell Hanssen oppsummerte slik: “For å møte det frie arbeidsmarkedet forsøker man nå å forhindre at det skal virke i Norge. En ny lov skal forby at utlendinger driver “sosial dumping” med seg selv – dvs. arbeider for lavere lønn enn nordmenn.” [4]

Tiden har vist at Frp tok feil.

Under debatten om allmenngjøringsloven sa også Fremskrittspartiets talsmann Pål Atle Skjervengen at Arbeiderpartiet og LO vil bare “sikre velferden til de som allerede er innfor – i den varme stua!” Han mente man ville “hindre en hver konkurranse fra folk (…) som kommer fra et annet EØS-land, for eksempel portugisere, som måtte være vant til et noe lavere lønnsnivå hjemme, hindre at de skal få lov til å komme inn på arbeidsmarkedet med en konkurransedyktig pris – eller lønn om man vil”.

Slik ville Arbeiderpartiet “ødelegge en av de mest positive effektene av det indre marked (…) hvor man også kunne konkurrere direkte på lønnsnivå. Den muligheten blir nå borte i Norge” [5]

Tiden har vist at Frp tok feil. Sosial dumping og voksende ulikheter har blitt en realitet i norsk arbeidsliv. Skal det snus, trengs det en ny regjering som tar dette på alvor.

(Teksten ble først publisert i papirutgaven av Klassekampen 18. juli 2017)