Kupp i Rød Ungdom, whisky, klining i dunkle nattetimer og mye maktkamp. Det ble litt drama i norsk politikk i 2024 også.
2024 ble, heldigvis, ikke et skandaleår av samme størrelse som 2023. Det betyr imidlertid ikke at året har gått dramafritt for seg – snarere tvert imot. Fest setebeltene – dette er de politiske dramasakene du kanskje allerede har glemt fra året som har gått.
INPs vekst og fall på to uker
2024 startet med et brak for Industri- og næringspartiet – på godt og vondt. Protestpartiet som kapitaliserte på et Frp som (på det tidspunktet) ikke hadde funnet formen ennå, klinket til med 6,1 prosent på Nettavisens januarmåling. En skulle tro at slike målinger brakte med seg harmoni og kumbaya-stemning i et parti, men neida.
Partiet innkalte til et ekstraordinært landsstyremøte grunnet partileder Owe Waltherzøes angivelige autoritære lederstil. Hovedpersonen selv sa til Klassekampen at han hadde «vurdert om det er verdt å være leder for denne barnehagen».
Han skal jeg komme tilbake til om litt.
Det nevnte landsstyremøtet endte i to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger om hva møtet faktisk hadde konkludert med, og en snau uke senere varslet Waltherzøe at han trakk seg som partileder.
Kort tid senere startet Waltherzøe et nytt parti – Det norske industriparti. Siden har vi knapt hørt noe fra verken INP eller DNI – mens Frp dunker inn målinger langt opp på tjuetallet.
Mastergrader til besvær
Nesten helt parallelt med at INP var opptatt med å krangle med seg selv, sprakk det som skulle bli årets store politiske skandale.
Det begynte en sen fredag ettermiddag da Sandra Borch kalte inn til pressekonferanse. Flere deler av masteroppgaven til forsknings- og høyere utdanningsministeren var identisk med oppgaver levert inn av andre studenter. Til og med skrivefeil i originaloppgavene hadde sneket seg inn i Borchs oppgave.
Saken ble ikke mindre pikant av at nettopp Borchs departement tok en student som hadde plagiert seg selv til Høyesterett for å utestenge studenten fra høyere utdanning.
Sandra Borch annonserte sin avgang på pressekonferansen. Etter hvert ble hun erstattet av Oddmund Hoel i statsrådsstolen. Han skal jeg komme tilbake til om litt.
Dagen derpå beklaget Amundsen innleggene som han ikke kunne huske at han hadde skrevet.
Dagen etter ble det kjent at også helseminister Ingvild Kjerkol hadde en rekke treff på tekstlikhet i sin egen masteroppgave. I motsetning til Sandra Borch, valgte Kjerkol å kjempe mot påstandene om tekstlikhet og bedyret sin uskyld.
Strategien fungerte helt til Nord Universitetet konkluderte med å underkjenne masteroppgaven på grunn av tekstlikhetene som var blitt funnet i oppgaven. Da fikk Kjerkol sparken fra regjeringen, og senere i høst ble det også klart at Kjerkol ikke fikk fornyet tillit på stortingslisten til Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag.
Per Willy og whiskyen
Fredag 8. mars dro Fremskrittspartiets Per Willy Amundsen fram whiskyflasken og logget seg på Facebook. Først la han ut et innlegg der han ga all støtte til Israel, og svarte på en kritisk kommentar på denne måten: «Med Norge og Israel mot arabere som dreper mennesker, slik dere har for vane å gjøre. Så dra en annet (sic) sted med din moral. Det er som regel dere som dreper oss. Og Islam har en hel gjeng med psykopater som dreper».
Videoen ble senere slettet.
Deretter markerte han kvinnedagen med å poste dette: «Gratulerer til alle kjedelige kvinnemennesker som ønsker å holde menn tilbake. Gratulerer! Dere har lyktes». Han tok også et knallhardt oppgjør med radikal kjønnsteori som ifølge ham var skapt av «radikale kvinnemennesker som ikke vet opp og ned på en penis».
Dagen derpå beklaget Amundsen innleggene som han ikke kunne huske at han hadde skrevet. Han ble fratatt alle partirettigheter og verv i Fremskrittspartiet fram til 2026.
Kommunistkupp i Rød Ungdom
Landsmøter i ungdomspartiene er sjelden noe som når opp på øverste nivå i den norske politiske journalistikken. Et unntak fikk vi i vår, da store deler av ledelsen i Rød Ungdom ble fjernet og erstattet av et nytt regime i april. Det kastede regimet påsto at det hadde blitt kuppet av det som ble omtalt som en «kommunistisk fraksjon» og «antiparlamentariske krefter» som hadde infiltrert ungdomspartiet.
Noen vil kanskje mene at det var straff nok å få brettet ut nattlige eskapader i Aftenposten.
Den nye lederen av Rød Ungdom, Amrit Kaur, stjal også overskrifter kort tid etter hun ble valgt, mye på grunn av mildt sagt friske uttalelser i diverse Tiktok-videoer – deriblant en video som tok et oppgjør med nettverking og mingling.
Litt mer rabalder ble det da Kaur satte terrorist-merkelapp på blant annet daværende NATO-sjef Jens Stoltenberg, statsminister Jonas Gahr Støre og Oljefondets leder Nicolai Tangen. Kaur beklaget videoen etter mye kritikk, deriblant fra partifelle Mimir Kristjánsson. Videoen ble senere slettet.
Kl(e)inegate
Årets kleineste sak var på trykk i Aftenposten i begynnelsen av juni. Da kunne «tanta i Akersgata» avsløre at allerede nevnte statsråd Oddmund Hoel hadde klint med en ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet. Dette hadde skjedd i de dunkle nattetimer i bakgården til utestedene The Whiskey Bar og Dubliner i Kvadraturen i Oslo sentrum etter en konferanse i regi av departementet. Hoel informerte aldri noen verken i departementet eller på Statsministerens kontor om saken.
Det var maktkamp i KrF.
Hoel la seg flat etter hendelsen som han beskrev som «spontan, tankeløs og pinlig». Saken fikk imidlertid aldri noen større følger for Hoel. Noen vil kanskje mene at det var straff nok å få brettet ut nattlige eskapader i Aftenposten.
Bollestad-exit
Midt under Arendalsuka i august kom nyheten om at Kristelig Folkeparti behandlet et varsel mot partileder Olaug Bollestad. Etter hvert kom det fram at varselet dreide seg om lederstilen til Bollestad. Flere i partiet hadde tolket det dit at Bollestad allerede hadde bestemt seg for å gå av som partileder før sommeren, men dette tilbakeviste senere hovedpersonen. Med andre ord: Det var maktkamp i KrF.
Men hvor skal man begynne?
Bollestad endte med å tape maktkampen, og gikk av som partileder etter en drøy uke med intens mediekjør rundt saken. Etter å ha benektet i månedsvis at han verken ønsket eller kunne bli partiets neste leder, gikk til slutt Dag Inge Ulstein med på at han likevel kunne tenke seg å lede partiet. Stortinget var han imidlertid helt ferdig med.
Nylig ble Ulstein også innstilt som ny partileder av valgkomiteen i KrF.
Makta rår i Arbeiderpartiet
Man kan ikke skrive en oppsummering av det som har vært av politisk drama i 2024 uten å nevne Arbeiderpartiet. Men hvor skal man begynne?
Den saken er langt fra avgjort når jeg skriver dette.
Trond Giske vant fram med sin maktkamp i Trøndelag Arbeiderparti og fikk til slutt førsteplassen på stortingslisten til Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag. Det skjedde ikke uten kritikk: Giske ble beskyldt for flere brudd på organisatorisk praksis, og AUF-lederen omtalte Giskes fremtreden som «uverdig».
Dessuten kunne en rekke medier nylig melde om et gryende opprør mot partileder og statsminister Jonas Gahr Støre. Den saken er langt fra avgjort når jeg skriver dette. Med andre ord: Det blir plass til Arbeiderpartiet i denne spalten til neste år også.
Kommentarer