Samfunnsretning på stemmeseddelen

Vi lever i sannhet i pussige tider.

Landsmøte-sesongen er over. I en tid med demokrati i tilbakegang i verden er det flott å se at partiene våre samler folk fra hele landet, som blir enig om politikk for de neste fire årene. Også bra er at det er blitt tydelig at vi står ovenfor en valgkamp hvor to samfunnsretninger står opp mot hverandre.

Derfor har vi i Tankesmien Agenda også laget et grundig notat med tittel «Mye å miste». Det er en fakta- og kildebasert gjennomgang av hvordan Norge vil bli forandret hvis et stort FrP sammen med Høyre vinner valget til høsten.

Hvorfor så opptatt av å svekke de viktigste arenaene for fellesskap vi har?

Tro meg, det var ikke vanskelig å fylle seksti sider med stoff. Men du trenger ikke ta mitt ord for det. Hvis du er politisk interessert: les!

På vei ut av 17. mai-helgen må jeg innrømme at det jeg tenker mest på er grunnholdningen til fellesskap som kommer til uttrykk i høyresidens partier. Hvorfor så opptatt av å svekke de viktigste arenaene for fellesskap vi har?

FrP er så klart det mest interessante partiet å følge på høyresiden, med sin overraskende stabile evne å holde posisjonen som største parti helst siden i fjor høst. På sitt landsmøte slo de ettertrykkelig fast at med valgseier til høsten vil det bli dyrere å være fagorganisert i Norge. FrP vil fjerne fagforeningsfradraget helt, Høyre vil kutte i det.

I en tid der mange av de mest grunnleggende byggesteinene i samfunnet er i bevegelse, er det rart å angripe det som skaper stabilitet og kontinuitet over tid.

Den politiske logikken kan man kanskje forstå. Fagbevegelsen i Norge har mye makt. Det ble tydelig under LO-kongressen. Og ikke minst: Det ble tydelig i vinter, da vi opplevde det største angrepet på sykelønnsordningen i moderne tid.

Nylig avgått LO-leder, Peggy Hessen Følsvik, skrev seg inn i vår politiske historie med sitatet: «Jeg står ikke her alene. Jeg står her på vegne av 1 million medlemmer og 63 000 tillitsvalgte. Jeg står veldig bra her».

Her om dagen var jeg ute og holdt foredrag. Da kom det en fyr med sitatet på genseren. Det lever sitt eget liv nå.

I en tid der mange av de mest grunnleggende byggesteinene i samfunnet er i bevegelse, er det rart å angripe det som skaper stabilitet og kontinuitet over tid. Det er en av fagbevegelsen i Norge sine viktigste roller: Å planlegge for lange utviklingstrekk, ikke korte kvartalsresultat. Det er også hemmeligheten bak lønnsdannelsen vår, som har tjent oss så godt. Frontfaget betyr langsiktighet.

Vi lever i en tid som borger for fellesskap og organisasjonsliv fordi det skaper solidaritet i samfunnet.

Det er viktigere å fornye bedriftene og sikre konkurransekraft, enn å hente ut maksimalt i lønn.

Selv om det er altfor tidlig å felle dom over den nye pave Leo XIV, var det interessant at han forklarte navnevalget med at vi står i vår tids industrielle revolusjon, i form av AI. Den forrige Leo XIII, var historisk i kirken ved å slå fast at arbeidere har en naturlig rett til å danne og slutte seg til fagforeninger.

Nå vil jeg ikke skjønnmale den katolske kirken. Det har vært skrevet viktige kritiske tekster om den i det siste. Men det er noe betegnende ved dette pavenavnet akkurat nå. Vi lever i en tid som borger for fellesskap og organisasjonsliv fordi det skaper solidaritet i samfunnet.

I en tid der stadig flere av oss er sperret inne i algoritmer laget i Beijing eller Silicon Valley, er jo NRK fremdeles en av de få felles leirbål vi har igjen i dette samfunnet.

På samme vis stusser jeg over angrepet på NRK fra FrP. Det er mye NRK gjør som man kan riste på hodet av. De lar for eksempel være å vise den åpenbart nyhetsverdige dokumentarfilmen om Jens Stoltenbergs tid i NATO før valget, fordi de er redd for å være «for politiske». Samtidig legger de opp til at Else Kåss Furuseth kan kombinere rollen som partileder og programleder i det sympatiske – men dypt problematiske prosjektet «Ensomhetspartiet».

Men i en tid der stadig flere av oss er sperret inne i algoritmer laget i Beijing eller Silicon Valley, er jo NRK fremdeles en av de få felles leirbål vi har igjen i dette samfunnet. FrP vil selge og splitte opp hele rikskringkastingen.

På samme vis er det pussig at Høyres Nikolai Astrup vil svekke kirken i Norge. Som han sa til VG: «Ingen forventer at staten skal dekke ditt abonnement på Sats. Så hvorfor skal vi betale for trosutøvelsen?»

Skuffende er det også at KrF vil skumme fløten av kulturkrigen, og politiserer pride-flagging

De borgerlige partiene ønsker å kutte flere hundre millioner i finansieringen av tro og livssyn. Det er en markant dreining i retning av individualisering, privatisering og kommersialisering av tros- og livssynsfeltet, og egentlig et brudd med en over 1000-årig tradisjon i landet vårt.

Skuffende er det også at KrF vil skumme fløten av kulturkrigen, og politiserer pride-flagging. Å flagge og feire Pride er et tegn på at kjærligheten er fri for alle, og også en måte å skape sterkere fellesskap på. Alle som har gått gjennom byen sammen med en skeiv tenåring i Pride-måneden, vet hvor mye det kan bety. Du anerkjennes, som en del av det store vi.

På et område som handler om fellesskap, fikk de tre borgerlige partiene Venstre, FrP og Høyre riktignok til et fellesutspill. Det handlet om forsvaret. Det vil si, det handlet egentlig om kutt i formuesskatten. Men begrunnelsen var at et slikt kutt skulle styrke forsvaret.

Her holder det egentlig å lese DN-kommentator Bård Bjerkholt, som karakteriserte det som «noe surr som høres ut som det kommer fra et Unge Høyre-nachspiel på Bygdøy».

Nei, vi lever i pussige tider. Men i det minste er valget klart i høst.