Savnet: Visjonær velferdspolitikk

November er måneden der alle partiene som står utenfor regjeringen får legge fram sine alternative statsbudsjett – budsjettene som viser hva hvert enkelt parti ville gjort dersom de kunne bestemme alt på egen hånd.

Med andre ord er de alternative budsjettene det nærmeste opposisjonspartiene kommer å vise fram politikken sin i praksis – i hvert fall hvilke prioriteringer i kroner og øre partiene hadde foretatt dersom de satt ved makten. Dessuten har budsjettene en praktisk funksjon i form av at de brukes i voteringene på Stortinget som motforslag til regjeringens budsjettforslag.

Akkurat nå framstår opposisjonen på venstresiden som mer visjonær på velferdsstatens vegne enn regjeringen.

Etter at Miljøpartiet De Grønne la fram sitt budsjettforslag onsdag denne uken, har nå alle partiene som utgjør opposisjonen til venstre for regjeringen presentert sine alternative budsjetter.

 

SV: Tannhelse og grønn omstilling

Som regjeringens foretrukne budsjettpartner er naturligvis SVs alternative statsbudsjett det som har vakt mest interesse. Blant hovedsatsingene deres er økning av minstesatsene for pensjonister og uføretrygdede, gratis halvdagsplass på SFO til alle andreklassinger og å gi de yngste og eldste med dårlig økonomi rett til billigere tannhelsetjenester i det offentlige.

For å finansiere dette, vil SV øke både formuesskatten, utbytteskatten og inntektsskatten med totalt cirka 18 milliarder kroner. På den måten går SVs budsjett «i null» i den forstand at de ikke bruker mer oljepenger enn det som regjeringen la til grunn i sitt budsjettforslag. De vil også gi til sammen 44 milliarder kroner til satsinger på det grønne skiftet – deriblant 30 milliarder til en grønn investeringsbank som skal gjøre det mulig for selskaper å senke risikoen ved å investere i en grønn omstilling.

 

Rødt: Makspris og nødhjelpspakke

I likhet med SV ønsker også Rødt en gjøre et løft innenfor tannhelse. De vil også senke egenandelstaket på øvrige helsetjenester, kutte kollektivprisene og begynne å fase inn gratis barnehage til alle. I tillegg til dette vil partiet innføre en midlertidig krisepakke mot dyrtiden Norge er inne i, ved å øke alle minsteytelser med 12 000 kroner.

Satsingene til Rødt skal i likhet med SVs forslag finansieres med økte skatter.

Rødt vil også innføre en makspris på strøm på 35 øre, noe som er en god del lavere enn det som har blitt foreslått som makspris tidligere. Partiet sier imidlertid selv i budsjettforslaget at de er usikre på hvordan maksprisen vil påvirke andre deler av budsjettet, noe de forklarer med at ville vært altfor krevende å utrede til et alternativt budsjett.

Satsingene til Rødt skal i likhet med SVs forslag finansieres med økte skatter. Rødt vil øke skattene med totalt 38 milliarder kroner, derav 27 milliarder som kan bokføres i 2023. Det skal tas gjennom kraftigere beskatning av alle som tjener over 800 000 kroner og økning i selskaps-, utbytte- og formuesskatten.

 

MDG: Grønn solidaritet

Miljøpartiet De Grønne ønsker å sette all profitten Norge har hatt på energikrisen i Europa inn på et solidaritetsfond som skal bevilge penger til Ukraina, Europa og utviklingsland som sliter grunnet høye energi- og matpriser. Intet mindre enn 1900 milliarder vil partiet sette i fondet, noe som er tre ganger så mye som FNs bistandsbudsjett er på i år.

Innenlands vil MDG styrke bostøtten med ti prosent, og samtidig heve inntektsgrensen med 20 prosent slik at flere blir omfattet av ordningen. De vil også reversere regjeringens kutt i opptjeningsperioden for å få dagpenger. Totalt vil disse tiltakene koste drøyt én milliard kroner.

På inntektssiden vil MDG gjeninnføre arveavgiften og skjerpe formuesskatten for de rikeste ved å øke bunnfradraget, men samtidig øke satsene. De ønsker dessuten å droppe regjeringens forslag til økt grunnrentesats på vannkraft og heller ta inn de 11 milliardene fra petroleumssektoren gjennom økte avgifter.

 

Visjonær venstreside

Det som er slående når man leser gjennom venstresideopposisjonens alternative budsjetter er viljen til å gjennomføre større reformer. Både SV og Rødt ønsker eksempelvis å gå lenger enn regjeringen i arbeidet med å få en tannhelsereform som i større grad enn nå anser tennene som en del av kroppen. Begge partiene har også som nevnt forslag som omfatter mer gratis barnehage og SFO.

Akkurat nå framstår opposisjonen på venstresiden som mer visjonær på velferdsstatens vegne enn regjeringen. En kan naturligvis innvende at man ikke kunne forvente de store reformene i forslaget fra regjeringen etter at både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum brukte hele sensommeren på å banke inn budskapet om at årets statsbudsjett ikke  kom til å by på så mye mer enn striskjorte og havrelefse. På den annen side inneholder heller ikke Hurdalsplattformen de store visjonære velferdsreformene – og den er tross alt skrevet før verden gikk fullstendig av hengslene.

 

Hvor ble det av reformpartiet Ap?

Arbeiderpartiet har alltid vært et reformparti med blikket fast rettet mot en velferdsstat som stadig bygger ned forskjellene i landet. Sist gang partiet satt i regjering var for eksempel den store velferdsreformen å sikre full barnehagedekning. Reformer er ofte dyre å få realisert, men til gjengjeld bidrar de veldig ofte til å gjøre livet litt bedre eller enklere for store velgergrupper. Slikt tiltrekker seg velgere, og i motsetning til velgere som kommer basert på løfter, er velgere som man tiltrekker seg på bakgrunn av gjennomført politikk langt mer lojale. Dette har vært Arbeiderpartiets suksessoppskrift i flere generasjoner.

Det som er slående når man leser gjennom venstresideopposisjonens alternative budsjetter er viljen til å gjennomføre større reformer.

Det kanskje mest synlige prosjektet til denne regjeringen er dyre oppsplittinger av fylker og kommuner. Når man ser prislappen opp mot hva reverseringen gir tilbake til innbyggerne, er muligens ikke dette så veldig mye – spesielt nå som vi står i en dyrtid. Da kan en reversering av en regionreform framstå som en luksus som man er usikker på om man egentlig har råd til akkurat nå.

Mens venstreopposisjonen flagger med visjonære reformer, er det etterlatte inntrykket av regjeringen reaksjonært. Dette forsterkes ytterligere av at folk opplever at de får dårligere råd – noe som i rettferdighetens navn delvis er utenfor regjeringens kontroll. Men når den samtidig ikke helt evner å formidle alt som foregår av det som faktisk lukter av visjonær venstresidepolitikk innenfor eksempelvis arbeidslivsfeltet, er det kanskje ikke så rart at Arbeiderpartiet nå er i ferd med å snitte på under 20 prosent på målingene.