Se, en sosialdemokrat med suksess

Det er ikke hver uke Europas sosialdemokrater får gode nyheter, men sist søndag kom det en. Denne gangen fra en atlanterhavsutpost i sør.

I Portugal vant Sosialistpartiet (PS), under António Costas ledelse, en overbevisende seier i parlamentsvalget. Partiet fikk 36,7 prosent av stemmene, noe som er mindre enn Torbjørn Jaglands gamle grenseverdi, men likevel oppsiktsvekkende bra i våre dager.

At Costa har fått mange klapp på skulderen denne uka, er altså vel fortjent.

Det skjedde også fra posisjon nå, og i en tid der sosialdemokratiet har strukturelle problemer ellers på kontinentet. I tillegg innebar resultatet en framgang fra forrige valg, som fant sted i 2015, da partiet fikk 32,3 prosent av oppslutningen.

At Costa har fått mange klapp på skulderen denne uka, er altså vel fortjent. Portugal hadde rykte på seg som en enslig sosialdemokratisk suksesshistorie allerede før dette valget. Nå har Costa og PS befestet landets status som et unntakstilfelle i Europa, og et aldri så lite enigma for alle som leter etter en vei ut av uføret for verdensdelens sosialdemokrater:

Har man funnet oppskriften her? Hva er den i så fall? Og kan den brukes andre steder?

 

Vanskelige forhandlinger

De nærmeste dagene og ukene skal det selvsagt forhandles i Lisboa, men Costa kan føle seg rimelig trygg på at han blir sittende. Han sikret seg riktignok ikke rent flertall, og blir dermed nødt til å ta et taktisk valg: Et løsere eller fastere samarbeid med andre, eller styre på egenhånd og søke støtte fra sak til sak? Uansett skal det svært mye til før han må gi tapt. Tirsdag fikk han også det formelle sonderingsoppdraget av Portugals president.

Forhandlingene ligger an til å bli komplekse og vriene, om man skal tro aviskommentatorene, med nye krav og høye forventninger fra støttepartiene, og uten det åpenbare felles prosjektet de hadde sist. Den gang handlet alt om at det var på tide å kaste en høyreregjering under ledelse av et liberalt parti som – forvirrende nok for utenforstående – heter Partido Social Democrata.

Man må formulere et felles prosjekt som man er for, ikke bare noe man er mot.

Det førte kuttpolitikk i etterkant av finanskrisen, noe som rammet mange portugisere hardt. Mot en slik motstander klarte de ulike partiene på venstresiden – og da snakker vi om både sosialdemokrater, kommunister og venstresosialister – å bli enige om en kontroversiell, men velfungerende ordning. I dag er situasjonen en annen: Man må formulere et felles prosjekt som man er for, ikke bare noe man er mot, om samarbeidet skal være like vellykket i fortsettelsen.

Mye tyder riktignok på at Costa vil regjere videre med støtte fra de samme partiene som i forrige periode, på portugisisk omtalt som en «geringonça», som vel betyr noe a la «en pussig maskin» og betegner den improviserte løsningen man kom fram til for å kaste det forrige regimet.

Helt enkelt blir det trolig likevel ikke.

 

Imponerende resultater

Erfaringene fra forrige periode gir dog PS noe de kan bygge videre på. Resultatet taler for seg selv i stor grad, og viser at portugisiske velgerne har likt det de har fått – eller at de i alle fall ikke ser noe alternativ som de heller ønsker seg.

Når man her hjemme har lest ferdig Haddy Njies Dagbok, kan det derfor være en klok investering for skadeskutte norske sosialdemokrater å ta en nærmere kikk på bakgrunnen for de portugisiske sosialistenes suksess. Om ikke annet, så for å ha greie på hva den egentlig bunner i.

Det er, for eksempel, ganske imponerende at Costa og PS har klart å reversere kuttpolitikken uten å skremme vettet av markedene. I løpet av de siste fire årene har regjeringen snarere gjenvunnet investorenes tiltro, stimulert den økonomiske veksten, kuttet budsjettunderskuddene og redusert forskjellene, noe Costa selv ikke nøler med å skryte av.

 

 

Opprøret med sparepolitikken var avgjørende for at han ble statsminister, men kunne raskt gitt uheldige konsekvenser om ikke regjeringen hadde klart å overbevise omverdenen om at den uvanlige konstellasjonen samtidig kunne borge for politisk og økonomisk stabilitet.

Trolig ble han også hjulpet av at forventningene var relativt lave da han tok over. Mange spådde den gang at han neppe ville vare lenge i statsministerstolen, samtidig som man ennå fryktet at landet skulle ende som konkursbo etter finanskrisen. At Costa motbeviste dette, og istedenfor ble en garantist for stabilitet og relativ framgang, kan ha vært en av de viktigste årsakene til suksessen også i valget denne uka.

Folk husker de grimme utsiktene, og er rimelig fornøyde med at de ikke slo til. I stor grad får Costa æren for det.

 

Likere Europa enn mange liker å tro

I Portugal ser det altså ut til at et stort sosialdemokratisk parti faktisk kan holde på oppslutningen ved å være, ehh…, stort i utgangspunktet. Å ha rollen som et tyngdepunkt i politikken har vist seg å være en verdi i seg selv.

Slik sett har PS maktet noe mange andre sosialdemokratiske partier sliter med. Ellers i Europa er tendensen at tap av oppslutning fører til ytterligere tap når man ikke lenger representerer et like sterkt tyngdepunkt i politikken. I Portugal har denne dynamikken ikke kommet i gang.

Man kan ikke lenger hevde at PS helt har immunisert Portugal mot den høyrepopulistiske pesten på kontinentet.

Når det er sagt, har også portugisisk politikk i noen grad blitt berørt av de trendene som ellers er så påtrengende. Ved valget søndag fikk – for første gang siden Salazar-diktaturet falt i 1974 – et høyreekstremt parti faktisk nok stemmer til å komme inn i nasjonalforsamlingen. Man kan altså ikke, med like stor tyngde som tidligere, hevde at PS helt har immunisert Portugal mot den høyrepopulistiske pesten på kontinentet.

I tillegg har også et grønt parti, som særlig legger vekt på dyrerettigheter, gjort det relativt skarpt denne gangen. Ifølge Costa, som allerede har begynt å føre samtaler med de andre partilederne på venstresiden, kan Pessoas-Animais-Natureza (som det heter) komme til å inngå i det nye regjeringsgrunnlaget.

 

Pragmatisk venstredreining

Slik er også portugisisk politikk i ferd med å bli mer fragmentert. Den økte innflytelsen den radikale venstresiden har fått gjennom sosialdemokratiets åpning mot ytterkanten de siste årene kan også leses som et – riktignok forsiktig – uttrykk for en felleseuropeisk forskyvning av tyngdepunktet i politikken fra sentrum mot fløyene.

Flere av de største politiske endringene som er innført under Costas regjeringstid kan nemlig sees som et resultat av det presset fra venstre som «geringonça»-samarbeidet innebærer. Blant annet er det innført en ny minimumslønn på 600 euro. I tillegg er pensjonene løftet, skattesystemet blitt mer rettferdig og privatiseringen av i alle fall noen velferdstjenester reversert.

Dermed går Spania mot sitt fjerde valg på like mange år. Den stabiliteten Portugal har hatt glede av, virker her fjernere.

Inntil videre har Costa akseptert alt dette. Delvis skyldes det nok at han ikke har hatt noe valg, om han vil ha makt. Denne pragmatismen har likevel tjent ham godt. Samtidig finnes det nok en grense et sted, og Costa har allerede advart mot at man kan komme opp i en situasjon som ligner den i nabolandet Spania dersom venstrefløyen overspiller kortene sine.

Der gjorde det sosialdemokratiske partiet PSOE, under Pedro Sanchez’ ledelse, et oppsiktsvekkende godt valg i april. Sanchez klarte imidlertid ikke å kapitalisere på det gode resultatet. Forsøket på å danne regjering strandet på grunn av uoverstigelige motsetninger  mellom PSOE og venstrepopulistiske Podemos. Dermed går Spania mot sitt fjerde valg på like mange år i høst – og den stabiliteten Portugal har hatt glede av, virker enda fjernere enn før sommeren.

 

Et alternativ til alternativløsheten

Man kommer likevel ikke unna at det er en oppsiktsvekkende sterk prestasjon for et sosialdemokratisk parti å bli sittende ved makten i våre dager. Hadde det ikke vært for et par leie skandaler i valgkampen, som blant annet involverte forsvarsministeren, tyveri av våpen og forsøk på å dekke over det hele, kunne resultatet dessuten blitt enda bedre for PS i Portugal denne helga.

Først og fremst er den portugisiske erfaringen de siste fire årene interessant fordi den har vist at det faktisk er et alternativ til kutt- og sparepolitikken som har dominert så mye av Europas respons på finanskrisen. Over hele kontinentet har folk i en årrekke lengtet etter et alternativ til den alternativløshetens politikk som ble førende. I Portugal kom det tilsynelatende noen som illustrerte hvordan dette kunne gjøres i praksis.

Det taler til både Costa og hans samarbeidspartneres fordel at de var kjølige nok til å unngå dette.

Man har likevel balansert på en stram line, med en akutt bevissthet om faren for at troikaen, bestående av IMF, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen, skulle gi landet den samme grisete behandlingen som Hellas fikk under Syriza-regjeringen. Det taler til både Costa og hans samarbeidspartneres fordel at de var kjølige nok til å unngå dette.

Trolig var en av suksessfaktorene faktisk en ganske subtil form for dobbeltkommunikasjon fra PS’ side. Overfor velgerne har man åpenbart klart å vise at man står for en annen kurs enn forgjengerne i regjeringskontorene. Overfor omverdenen har man samtidig holdt fast ved at venstredreiningen i 2015 var en taktisk tilpasning, ikke en overgang til fullskala demokratisk sosialisme a la Jeremy Corbyns i Storbritannia.

 

Dyktighet – og flaks

Skal man være positiv, har altså dyktig utført politisk håndverk vært en viktig forutsetning for det portugisiske sosialdemokratiets suksesshistorie.

I Portugal innebar det en sterkt pragmatisk innstilling fra PS’ side. Man har da også oppnådd en del, selv om det også er store etterslep på offentlige investeringer i blant annet infrastruktur og helse.

I tillegg har også ren flaks hatt stor betydning.

Veksten er i hovedsak drevet fram av en abnorm vekst i turistindustrien og boligmarkedet.

Det som skjedde var nemlig at Portugal under Costas først periode ble en ny favorittdestinasjon for turisme, samt at regjeringen åpnet opp for en del utenlandske eiendomskjøp som har drevet boligprisene i været

Når man skal forklare Portugals lille økonomiske mirakel, er dette noe man ofte glemmer, men det er avgjørende: Veksten, som riktignok er høyere enn ellers i eurosonen, er i all hovedsak drevet fram av en abnorm vekst i turistindustrien og boligmarkedet.

 

Dårlige jobber og horder med turister

I dag tar landet årlig imot langt flere turister enn det har innbyggere. Jobbene i denne sektoren har ofte dårligere vilkår enn det som var tilfellet i jobbene folk mistet da finanskrisen rammet. I tillegg er det en åpenbar belastning for et land, dets sosiale og kulturelle forhold, natur og miljø, å ta imot de store hordene med fotoapparat.

I tillegg er det selvsagt belastende om det blir vanskeligere for vanlige folk å komme inn på boligmarkedet fordi utenlandske investorer har kjøpt opp eiendom eller funnet seg et feriehus ved Algarve-kysten.

Også en slik vekst er selvsagt bedre enn stadige kutt i velferd og jobbsikkerhet, økende arbeidsledighet, masseemigrasjon blant landets unge og ambisiøse, og så videre.

Skal man virkelig komme ut av hengemyra, er det ikke sikkert at man kan fortsette slik man har gjort til nå.

Likevel kan dette bli en trussel mot Portugal som sosialdemokratisk fyrtårn på sikt. Skal man virkelig komme ut av hengemyra og bli et forbilde for resten av Europa, er det altså ikke sikkert at man kan fortsette slik man har gjort til nå.

Foreløpig er det likevel få andre sosialdemokrater som har klart det Costa har lykkes med denne uka, og det burde i alle fall telle for noe.