Senterpartiet utvikler ny politikk for å komme på offensiven. Men ingen bryr seg.
Det var ingen dårlig liste over politiske ideer Senterpartiet la fram i forrige uke, da programforslaget for neste periode ble presentert for presse og folk. Retningen var tydelig: Forskjellene skal ned, mellom vanlige folk og de litt mer uvanlige, mellom by og land, mellom verdien av et hus på bygda og en leilighet i byen.
Mye er gjenkjennelig, som vers fra den samme visa som ble spilt med så stor suksess i årene fram mot valget i 2021. Men mye er også nokså nytt. Slik det må være i en verden der vi kastes rundt av brå kast.
Problemet er bare at ingen tilsynelatende bryr seg.
Og kastene har vært brå de tre siste årene. Landet Senterpartiet ble valgt til å styre høsten 2021, finnes ikke lenger, og verden der ute er en helt annen. Vår nye verden preges av krig, energikrise, dyrtid og avglobalisering. Derfor har Senterpartiet begynt helt på nytt og restartet en god del gamle debatter, ifølge nestleder og bistandsminister Anne Beathe Tvinnerheim.
Senterpartiet tilpasser seg verden av i dag, var budskapet. Det er en ganske presis oppsummering av programforslaget. Problemet er bare at ingen tilsynelatende bryr seg.
Det fantes en tid da Senterpartiet omtrent ikke kunne trå feil. Det er ikke lenge siden. Himmelferden på meningsmålingene kulminerte i en oppslutning på rundt 20 prosent i januar 2021. Det gikk siden litt tråere fram mot et valgresultat på 13,5 prosent i september samme år, men følelsen på tampen av Erna Solbergs regjeringstid var at Trygve Slagsvold Vedum og hans tropper hadde full kontroll. Vedum visste hva folket ønsket omtrent før folket selv hadde greid å formulere tanken ferdig.
Jeg har ikke behøvd å grave dypt for å finne karakteristikkene over.
Vedum hadde «øret på skinnegangen». Han hadde «grep om de lange linjene», de dype konfliktlinjene i norsk historie. Han kombinerte innsatsen for periferi mot sentrum med tydelig økonomisk politikk, og gjorde seg til talerør for vanlige folk. Vedum var de rotfesta norske motkulturenes fremste talsmann.
Jeg har ikke behøvd å grave dypt for å finne karakteristikkene over. De er mine egne, skrevet for noen år siden. Så ble Vedum finansminister, strømregningen føyk i været og tidene ble tøffe, og Vedum ble redusert til en «voksen» politiker som «tok ansvar» og måtte styre de dårlige tidene. Og vips, så var Senterpartiet nede på grunnfjellet.
Mye av skylden for velgerflukten må trolig legges på dyrtid og generell elendighet. Partiet regjerer på en solid regjeringsplattform, som holder valgløfter og svarer på tidens utfordringer – men brått ble utfordringene noen ganske andre. Det føltes plutselig som om Senterpartiets løsninger var tilpasset landet som en gang var, ikke landet som har steget fram de siste årene. Det forklarer likevel ikke alt.
Senterpartiet prøver, som regjeringspartneren, å komme seg på offensiven, men kommer liksom ingen vei blant velgerne.
Sp har nok skuslet bort mye politisk kapital på å gjeninnføre flere lokale domstoler og på å tilbakeføre store deler av regionreformen til Erna Solbergs regjering. Dette var valgløfter partiet var forventet å oppfylle, men man kan bli et lett offer for politiske motstandere når man prioriterer pengebruk på å ta ned fylkesskilt samtidig som man snakker om behovet for innstramminger i tøffe tider.
Det hjelper også lite for folk i de store byene som føler seg utsatt for en volds- og kriminalitetseksplosjon at det er kommet mer politi på bygda.
Mange opplevde frustrert at Vedum byttet inn kampen for dyptgripende endringer i symbolske seiere. Det var liksom som om teften til Vedum ble borte straks han og partiet havnet i regjering. Og som om innsatsen langs de lange, dype konfliktlinjene i det norske samfunnet ble erstattet av kampen for passkontor på bygda. Eller at løftet om nasjonal kontroll over naturressursene endte med strømstøtte som plaster på såret for at vi ikke lenger har nasjonal kontroll over naturressursene – på Senterpartiets vakt.
På den andre siden: Kriser gir muligheter, som det heter på konsulentspråk. Og Senterpartiet har sett mulighetene i den nye tiden, som for eksempel krever større militær tilstedeværelse i nord. Derfor kunne Senterpartiet, ut av det blå, oppfylle valgløftet om å videreføre flybasen på Andøya, etter først å ha tapt kampen i regjeringsforhandlingene med Arbeiderpartiet.
Det er bare det at det landet som ville ha partiet ikke finnes lenger.
Den nye beredskapstankegangen er som skapt for et parti som ønsker allmenn verneplikt, et sterkere heimevern og bosetning i hele landet. Når til og med den globale matsikkerhetsdebatten plutselig oppleves gjenkjennelig for en senterpartist, som nestleder Tvinnerheim sa det under presentasjonen av programforslaget, ettersom flere nå snakker om behovet for nasjonal produksjon av basisvarer og høyere selvforsyningsgrad, skulle man tro at mye lå til rette for Senterpartiet framover.
Problemet er at det tilsynelatende ikke hjelper. Senterpartiet prøver, som regjeringspartneren, å komme seg på offensiven, men kommer liksom ingen vei blant velgerne.
Senterpartiets store problem er trolig ikke at partilederen har mistet teften, eller at partiet har mistet retningen. Det er bare det at det landet som ville ha partiet ikke finnes lenger. Det forsvant med alle krisene som ventet den nye regjeringen. Akkurat det er det vanskelig for et forslag til et partiprogram å gjøre noe med.
Kommentarer