Selvoptimaliseringshelvete

Denne uka har jeg våknet og blitt fortalt av pulsklokka mi at jeg har «sovet mindre enn anbefalt», vært mye våken og kanskje ikke føler meg uthvilt. No shit, Sherlock – omstendigheter utenfor min kontroll har medført at vi denne uka ikke har hatt nattevakter for datteren min, som er mye våken om natta.

Jeg har lest noen artikler om disse som driver med selvoptimalisering, med omtrent samme interesse som om jeg leste om oppdagelsen av en ny dyreart. Det er fascinerende, men fremmed. De avlyser sosiale avtaler hvis kroppsbatteriet ifølge klokka er for lavt, de legger seg klokka 21 om kvelden – eller tidligere! – ja, til og med kos er forbudt ifølge enkelte, hvis du skal bli den optimale utgaven av deg selv. Du skal bare gjøre ting som er «produktivt».

I oppskriften på det optimale livet finner jeg noe som mangler.

Du skal med andre ord være ekstremt disiplinert og hard mot deg selv, og gjøre minst mulig av det som er gøy. Noen lar Garmin-klokker og Oura-ringer styre viktige valg i hverdagen.

Dem om det, egentlig. Deres valg har i utgangspunktet lite med meg å gjøre – bortsett fra at jeg fniste høyt på toget her om dagen da jeg leste om han søvnfyren som noen ganger la seg til å sove halv åtte om kvelden. Hah!

For det første kan disse menneskene umulig ha barn. Barn er nemlig suboptimalt med tanke på nattesøvn. Å ha barn krever også en viss grad av fleksibilitet. Som mamma kan jeg ikke avvise et gråtende barn eller kranglende søsken fordi kroppsbatteriet mitt er flatt. Jeg må stille opp for dem, alltid, uansett.

Jeg føler meg ikke som et dårlig menneske fordi jeg sover for lite eller spiser for mye godteri.

Men det er noe mer her også. For i oppskriften på det optimale livet finner jeg noe som mangler. Ikke bare barn, men sosiale relasjoner. Tid til venner og familie. Til å gjøre noe for andre mennesker, drive med frivillig arbeid.

Er det mulig å bli den beste utgaven av seg selv uten andre? Hvilket liv sitter du igjen med hvis du ikke setter av tid til å pleie relasjoner? Hvilke venner har du til slutt hvis du stadig avlyser avtaler fordi en dings på håndleddet ditt styrer valgene dine?

Jeg kjenner ekstra på dette fordi jeg selv er en sånn venn som sier nei til mye, og som sjelden har tid til å være sosial. Ikke fordi klokka mi sier det, men på grunn av de ovennevnte omstendighetene.

Noen ganger føler jeg meg som en jævlig dårlig venn. Men jeg føler meg ikke som et dårlig menneske fordi jeg sover for lite eller spiser for mye godteri.

Det optimale livet er altså det du lever sammen med andre, i fellesskap og i gode relasjoner.

Forrige uke hadde jeg mye tid for meg selv. Jeg kunne legge meg når jeg ville, stå opp når jeg følte for det. Borte var mas om leggetid om kvelden og matpakkesmøring om morgenen. Jeg hadde så mye egentid at jeg la meg mye tidligere enn jeg pleier, sov lenger (og bedre), og kunne sitte med kaffekoppen og se ut av vinduet uten å stresse over alt jeg burde ha gjort. Og jeg optimaliserte livskiten ut av smågodtposen.

Etter fire dager savnet jeg resten av familien min så mye at det gjorde vondt. Den første natta etter at de kom hjem, holdt mannen min meg våken med snorkingen sin, og sønnen vår lå på tvers mellom oss i senga og sparket meg i ansiktet. Jeg sov dårligere enn jeg hadde gjort på syv netter. Velkommen hjem, tenkte jeg, og lo for meg selv.

Kanskje er strevet etter å bli optimal egentlig bare en måte å bøte på ensomhet på – å få den til å virke selvvalgt.

Det som gjør oss friskere og lykkeligere, er gode relasjoner. Det har forskere ved Harvard konkludert med, etter å ha fulgt en gruppe menn gjennom 75 år. Bronnie Ware, en australsk sykepleier som har jobbet med døende mennesker, har kommet fram til en liste over de fem tingene folk angrer mest på: De skulle ønske de hadde turt å leve livet slik de selv ville, ikke slik andre forventet, de skulle ikke ha jobbet så mye, de ville ha satt ord på følelsene sine, holdt kontakten med venner og latt seg selv være lykkeligere.

Det optimale livet er altså det du lever sammen med andre, i fellesskap og i gode relasjoner.

Dessverre er selvoptimaliseringstrenden en del av en tendens bort fra fellesskapet, i et individfokusert og selvsentrert samfunn.

Det motsatte av gode relasjoner er ensomhet. «Problemet er at et egoistisk samfunn der alt handler om «meg», et samfunn der folk føler at de må sørge for seg selv fordi ingen andre kommer til å gjøre det, uunngåelig blir ensomt», skriver forfatter Noreena Herz i boka Ensomhetens århundre.

Livet kan tross alt ikke optimaliseres.

Kanskje er strevet etter å bli optimal egentlig bare en måte å bøte på ensomhet på – å få den til å virke selvvalgt. Men ensomhet er helseskadelig – like farlig som å røyke 15 sigaretter om dagen.

Denne uka leste jeg også om en undersøkelse blant barnehageansatte og foreldre. Noe av det som kom fram, var konflikter med foreldre som ikke greier å sette grenser, og som forventer at deres barn skal prioriteres mer enn andre: «Det er «jeg, jeg, jeg», og de vet ikke hva nei betyr», forteller en barnehagelærer med 40 års erfaring.

Det er som om vi er i ferd med å bli et samfunn av egoistiske drittunger som ikke tåler motstand, og som lukker oss inne, bort fra andre mennesker.

Livet kan tross alt ikke optimaliseres. Noen uker, måneder eller år er tøffere enn andre. Da sover du dårlig, får ikke trent, spiser usunt. Du føler deg kanskje som en dårligere utgave av deg selv enn du ønsker å være. Løsningen er ikke kalde dusjer og teip over munnen om natta. Løsningen ligger i fellesskapet med andre mennesker.