Selvtilliten til en middelmådig hvit mann

I forkant av at ny kringkastingssjef ble presentert, ble søkerlisten til stillingen offentliggjort. Listen viste at det var 22 søkere – 20 menn og to kvinner.

Ti ganger så mange mannlige som kvinnelige søkere, altså.

Betyr det at det finnes ti ganger så mange egnede menn? Neppe. Ikke ser mennene ut til å være altfor egnede heller, om vi ser nærmere på listen. For der er det både en snekker og en betongarbeider og flere andre med yrker som ikke umiddelbart gir assosiasjoner til det som skal til for å lede NRK.

Det var faktisk flere søkere fra Moss enn det var kvinner.

De kvinnelige søkerne, derimot, var toppfolk i NRK, og har begge blitt kåret til «årets medieleder». Vibeke Fürst Haugen, som fikk jobben, har en lang merittliste og mange år bak seg i NRK. Ikke bare var det en enorm kjønnsskjevhet på søkerlista, det var også en skjevhet i søkernes kvalifikasjoner.

Det var faktisk flere søkere fra Moss enn det var kvinner, og Moss Avis tok en ringerunde til noen av dem for å spørre om hvorfor de har søkt på jobben.

«Jeg søkte for moro skyld», svarte en. Han hadde allerede fått avslag. Det hadde også en av de andre, som sa han hadde regnet med det, men at «det er jo lov å prøve seg». En tredje «tenkte at nå er det vanlige folks tur, så hvorfor ikke søke. Jeg har ingen medieerfaring, men har lang livserfaring og har gjort mye forskjellig opp gjennom».

Ingen kvinner søkte fordi det var moro, eller for å prøve seg, eller tenkte, «hvorfor ikke». Hvorfor ikke?

De håpløst underkvalifiserte søkerne er alltid menn.

Hvorfor var det så få kvinnelige søkere, og hvorfor var det så mange mannlige søkere som åpenbart verken hadde ambisjoner eller kvalifikasjoner til å gjøre jobben de søkte på?

Det er en godt etablert oppfatning at kvinner ikke søker på jobber med mindre de oppfyller alle eller de aller fleste av kriteriene i jobbannonsen, mens menn gjerne søker selv om de mangler noen kvalifikasjoner. Det er også slik at det er langt færre kvinnelige toppledere enn mannlige, at kvinnene tjener dårligere enn mennene, at det er vanskeligere for en kvinne å bli forfremmet enn en mann, og at kvinnelige lederes feil blir husket bedre.

Når kvinner ikke lykkes, har de en tendens til å skylde på seg selv. Når menn ikke lykkes, skylder de på omgivelsene. Enkelt sagt vil en kvinne som ikke får en jobb i større grad tenke at det er henne det er noe feil med, mens en mann vil tenke at årsaken ligger utenfor ham selv. Vi har også en ganske inngrodd kjønnsstereotypi som går ut på at menn rett og slett er smartere enn kvinner – og denne stereotype tankegangen er sterkest i land med høy grad av likestilling. Kvinner må derfor forventes å prestere hardere for å få samme anerkjennelse som menn.

Det er neppe rart om de trange kjønnsstereotypiene vi presser jentene våre inn i, også kan prege kvinner som skal søke jobb.

Svaret på hvorfor kvinner nøler mer med å søke på jobber de ikke er superduperkvalifiserte til, er altså langt mer sammensatt enn at kvinner må se til å «grow a pair», være mindre feige, ha mer tro på seg selv – eller, som en mann ville ha sagt (eller i hvert fall tenkt): være mer som menn.

I en enkel og ideell verden kunne vi selvsagt ha sett for oss at den enkelte kvinne simpelthen ga litt mer f… Men det går faktisk ikke an å si at det utelukkende er kvinners egen feil at de føler at de må være mer enn godt nok kvalifiserte for å søke på en jobb.

En undersøkelse som så nærmere på grunnene til at menn og kvinner ikke søker på jobber, ga nemlig et mer nyansert svar enn at det handler om at kvinner har for dårlig selvtillit. De fleste, både menn og kvinner, unnlot å søke på jobber fordi de ikke trodde de ville få jobben og dermed ikke ville bruke tid og krefter på å søke. Det færrest svarte, var at de ikke trodde de ville gjøre en god jobb (og det var litt flere menn enn kvinner som svarte dette).

Det handler altså ikke om selvtillit knyttet til evnen til å gjøre jobben. Men flere kvinner enn menn svarte at de ikke søkte fordi de ikke ville kaste bort tiden til den som tok imot søknaden og at de fulgte retningslinjene for hvem som burde søke. Og en femtedel av kvinnene lot være å søke fordi de ikke følte seg kvalifisert (nok), og dermed ikke ville risikere å mislykkes.

Ifølge undersøkelsen skiller kvinner seg altså fra menn ved å i større grad unnlate å søke av respekt for den som skal vurdere kandidatene, fordi de «følger reglene» og fordi de er redde for å ikke lykkes.

Det sto spesifikt at bare kvinner kunne søke. Likevel fikk de 30 søknader fra menn.

Jeg tror mye handler om måten vi behandler jenter og gutter på allerede fra de er født. Jenter forventes å være stille og rolige, gjøre som de blir fortalt, ikke ta opp plass (på bekostning av gutter/menn), mens gutter får være bråkete, ta opp plass og blir unnskyldt med kjønnet sitt om de bryter regler. Jenter som «oppfører seg som gutter» får hedersbetegnelsen guttejente, mens gutter som «oppfører seg som jenter» får den nedsettende merkelappen jentegutt. Det er neppe rart om de trange kjønnsstereotypiene vi presser jentene våre inn i, også kan prege kvinner som skal søke jobb.

Menn derimot, i hvert fall noen av dem, tar ikke fem øre for å slenge inn en søknad for en jobb de åpenbart ikke kommer til å få.

Det gjelder ikke bare norske snekkere som søker på toppjobber. Ved universitetet i Delft tok man et ganske radikalt grep for å få flere kvinnelige forskere: De utlyste 10 stillinger som var øremerket kvinner. Det sto spesifikt at bare kvinner kunne søke. Likevel fikk de 30 søknader fra menn.

Da den mye omtalte stillingen som sentralbanksjef ble utlyst i fjor, var det også 22 søkere. Nå om dagen er det mulig den eneste kvinnelige søkeren, konstituert sentralbanksjef Ida Wolden Bache, er mest kjent som hun som ikke fikk jobben. På søkerlista sto blant annet en bussjåfør, en butikkmedarbeider, en rørlegger og en baker. Alle sammen menn, altså. Ingen kvinnelige renholdere, sykepleiere, bartendere eller kontormedarbeidere var interessert i å stå på søkerlista. De håpløst underkvalifiserte søkerne er alltid menn.

Som visesentralbanksjef var den eneste kvinnen som søkte også den mest åpenbare søkeren. Ingen andre kvinner hadde lyst på – eller trodde de kunne få – jobben.

Utformingen av en stillingsannonse spiller inn på hvorvidt kvinner søker.

Jeg tar meg i å oppriktig lure på hva det er som får (noen få, riktig nok) menn til å i det hele tatt vurdere å søke på en toppjobb med offentlig søkerliste som de aldri i verden kommer til å få. Og i samme slengen, hvorfor ingen kvinner er frekke nok til å gjøre det samme.

Kanskje handler det om tid. John Bjørge Karlsøen, som blant annet er produktleder for NAVs arbeidsplassen.no, viser til at 75 prosent lar være å søke på jobb fordi prosessen med å skrive en god søknad er så tidkrevende. I en hverdag hvor kvinner jobber både ett og to og tre skift, har de kanskje ikke muligheten til å investere tid i å søke på jobber de ikke har en rimelig god sjanse til å få.

Andre peker på at manglende kjennskap til rekrutteringsprosessen kan være en grunn til at kvinner tror de må fylle alle kvalifikasjoner for å søke på en jobb. I så fall har arbeidsgivere en jobb å gjøre – i stedet for at vi unisont ber kvinner «skjerpe seg», altså tilpasse seg mannlig oppførsel.

Er det et problem at kvinner lar være å søke på jobber de kanskje kunne ha fått? Åpenbart.

Utformingen av en stillingsannonse spiller inn på hvorvidt kvinner søker, ifølge Caroline Criado Perez, forfatter av boka Invisible Women. Hun viser til at kvinner for eksempel er mindre tilbøyelige til å søke på jobber hvis ordene i stillingsannonsen blir forbundet med maskuline stereotyper – uten at kvinnene har tatt noen bevisst stilling til dette.

Er det et problem at kvinner lar være å søke på jobber de kanskje kunne ha fått? Åpenbart. Er det et problem at menn søker på jobber de ikke har nubbsjans til å få? Åpenbart ikke. Men det illustrerer en skjevhet i hvordan menn og kvinner forholder seg til verden, rett og slett.

Som skribent Sarah Hagi en gang skal ha tvitret: «Lord, grant me the confidence of a mediocre white man».