Sentralbanker i en kontantløs verden

Teksten er skrevet sammen med David Eaves.

LONDON – Økonomifaget har alltid hatt et underlig forhold til penger – et tema som har blitt mye diskutert innen faget. I lang tid anså økonomer, som nobelprisvinnerne Merton Miller og Franco Modigliani, penger kun som et byttemiddel. Men ved å bygge videre på arbeidet til John Maynard Keynes og Hyman Minsky har økonomer gått bort fra et snevert fokus på pengemengden til å vurdere pengenes strukturelle innvirkning på realøkonomien og finanssystemet.

En strukturell forståelse av penger og finans har blitt enda viktigere i en stadig mer digitalisert og kontantløs verden, fordi det er et stadig større behov for at politiske beslutningstakere ikke bare opptrer som «markedsfiksere», men som proaktive «markedsformere». En kontantløs verden endrer ikke bare på folks forhold til penger og skaper nye muligheter for hvordan pengevesenet styres eller hvordan det forstås. En kontantløs verden legger også nytt press på sentralbanker til å revurdere sin egen rolle og bli mer innovative.

Selv om man har viet mye oppmerksomhet til eksperimenter med digitale sentralbankpenger, vil et enda viktigere grep være å skape og forme en ny digital infrastruktur rundt interoperative betalingssystemer. Gitt kapitalens strukturelle komponenter, kan dette øke konkurransen mellom bankene. Det kan også føre til en større grad av inkludering og tilgjengelighet. Og det kan muligens gi myndighetene nye redskaper til å styre økonomien i møte med kriser.

Som med all teknologisk endring, er heller ikke denne teknologiske utviklingen nøytral.

Kontantløse transaksjoner øker stadig raskere i omfang etter hvert som man blir mindre og mindre avhengig av fysiske penger. Forbrukere, bedrifter og myndigheter foretrekker åpenbart den kontantløse teknologiens kostnadseffektivitet og hvor lett den er å anvende. Og kontaktløse betalingssystemer, som tidligere kun var vanlig i bruk blant teknologikyndige byboere, har nå blitt vanlig selv i de mest uutviklede økonomiene. Interoperative betalingssystemer er i rask utvikling og på vei til å bli den sentrale økonomiske infrastrukturen i den digitale økonomien, noe som markerer et klart brudd med de siste 2000 årenes fysiske penger utstedt av myndighetene.

Som med all teknologisk endring, er heller ikke denne teknologiske utviklingen nøytral. Den har sin egen drivkraft. Og hvis politiske beslutningstakere ikke styrer den i en retning som er i allmennhetens interesse, kan den føre til dyptgripende former for ekskludering og andre strukturelle problemer på tvers av økonomien.

Mange steder er f.eks. ikke digitale betalingssystemer interoperative, hvilket betyr at eierne kan bestemme hvem som får tilgang og dermed «utvinne» urettmessig høy fortjeneste. De som har marginal tilknytning allerede før endringen finner sted, blir så skjøvet ytterligere ut av den kontantløse verdenen – eller det som verre er: helt og holdent ut av den formelle økonomien.

I så måte kan en sentralbank opptre som mer enn bare en reguleringsinstans ved å påvirke, eller til og med skape, en felles infrastruktur. Sentralbanken kan ikke bare redusere kostnadene ved digitale transaksjoner, men også skape nye muligheter til å bedre effektiviteten og legge til rette for en større grad av finansiell inkludering for de som befinner seg i utkanten av den formelle økonomien. Det er dette man har gjort i India med UPI, en interoperativ digital betalingsinfrastruktur som i stor grad har blitt formet av sentralbanken.

Sentralbanker har redskapene til å gjøre mer for å fremme fellesskapets interesser.

Det er også dette man har gjort i Brasil med Pix-systemet, en interoperativ betalingstjeneste (for umiddelbar betaling) som gjør det mulig for individer og bedrifter å sende og motta penger når som helst i løpet av dagen, vanligvis uten å måtte betale noe ekstra for det (eller til en veldig lav pris). Ifølge den brasilianske sentralbanken (BCB), er Pix nå landets mest populære betalingsmåte, mer foretrukket enn kreditt- og debetkort eller andre måter å overføre penger på framfor å betale med kontanter. Mer enn 66 % av befolkningen bruker denne tjenesten.

Dette kan høres ut som en typisk fintech-suksess. Men det var den brasilianske sentralbanken som gikk proaktivt inn for å bygge Pix etter at den innså at private aktører ikke ville gjøre sine systemer interoperative på egen hånd. Før Pix brukte hver enkelt finansinstitusjon sitt eget transaksjonssystem og satte sine egne gebyrer. Men nå har konkurransen beveget seg bort fra gebyrer til et fokus på kvaliteten og kvantiteten ved tjenestene som finansinstitusjonene tilbyr. Pix, som infrastruktur, gir reelle og direkte besparelser for forbrukere. Og den legger til rette for inkludering og tilgjengelighet.

Ved å drive fram denne endringen, bidrar den brasilianske sentralbanken til å forme en langt større trend i retning av å fremme fellesskapets interesser. Når et fellesgoderammeverk blir fundamentet for de fleste økonomiske aktiviteter, vil det være langt flere muligheter for samarbeid, samordning og saminvesteringer mellom myndigheter, private bedrifter, sivilsamfunn og internasjonale organisasjoner.

Det virker som om appetitten for mer ambisiøse markedsformende tiltak er i ferd med å spre seg.

Når sentralbanker inntar en slik rolle, vil det selvsagt utfordre det tradisjonelle synet på sentralbanker som reguleringsorienterte «markedsfiksere» som bør vektlegge arbeidet med å garantere finansiell stabilitet og dermed overlate spørsmål om likhet, tilgang og inkludering til privat sektor. Offentlig sektor har lenge kun blitt gitt i oppgave å redusere risikoen til verdiskaperne, ikke å ta risiko eller skape verdier selv. Offentlig sektor blir sett på som en långiver i siste instans, ikke som en investor i første instans.

Dette snevre synet på statens rolle i verdiskapningen har begrenset de politiske beslutningstakernes forståelse av hvilke verktøy og instrumenter de kan ta i bruk for at staten skal kunne fungere som katalysator for bærekraftig økonomisk vekst. Selv om det fortsatt vil være viktig å sørge for den finansielle stabiliteten, viser innsatsen i Brasil og India, der man har formet markeder rundt interoperativ betalingsinfrastruktur, at sentralbanker har redskapene til å gjøre mer for å fremme fellesskapets interesser.

Den britiske sentralbanken (Bank of England) har nylig erklært at et sekundært mål er å legge til rette for innovasjon av finansmarkedsinfrastrukturtjenester når den utøver sin makt som reguleringsinstans. Det virker som om appetitten for mer ambisiøse markedsformende tiltak er i ferd med å spre seg. Vi håper virkelig at dette er tilfelle. Dersom vi skal skape en mer rettferdig framtid, må vi ha mer ambisiøse sentralbanker.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

David Eaves er assisterende direktør og førsteamanuensis (Associate Professor) i digital offentlig styring ved UCL Institute for Innovation and Public Purpose.

Copyright: Project Syndicate, 2024.