Sirkuset rundt fredsprisen

I dag gikk tankene mine til en samtale jeg hadde med daværende direktør for Nobelkomiteen, Geir Lundestad, under en konferanse i 2013.

Jeg var en stor tilhenger av at Malala skulle få fredsprisen. Jeg kunne ikke dy meg og sa til ham at jeg ikke kunne se for meg en bedre kandidat enn henne. Verden trenger mennesker som inspirerer. Han smilte og svarte rolig: «Hun er jo bare 15 år gammel.»

Alderen utløser tunge etiske vurderinger for Nobelkomiteen, ikke minst med tanke på det ansvaret man legger på hennes skuldre. Han la til at det også ligger en risiko i å gi prisen til et ungt menneske: Man vet aldri hva vedkommende vil bruke resten av livet sitt på. Underforstått: Hun kunne senere gjøre noe som ville sette Nobelprisen i forlegenhet.

Machado hadde allerede disse posisjonene, og de var velkjente.

Dette var før Malala året etter fikk fredsprisen og viste seg faktisk i stand til å forvalte prisen med både verdighet og konsekvens. Men Lundestads poeng i samtalen vi hadde var prinsipielt: Fredsprisen handler ikke bare om fortiden, men også om forventninger, ansvar og fremtidig risiko.

Med dette i bakhodet er det vanskelig å ikke stille spørsmål ved hvilke etiske og risikomessige vurderinger Nobelkomiteen har gjort i saken med María Corina Machado.

I utgangspunktet var jeg positiv til tildelingen av Nobels fredspris til María Corina Machado fordi Venezuela trengte internasjonal oppmerksomhet rundt undertrykkelsen og kampen for demokrati under Maduro-regimet. Likevel er det risikabelt å gi fredsprisen til en politisk skikkelse med en så tydelig og kontroversiell profil.

I motsetning til Malala var Machado ikke et politisk ubeskrevet blad. Hennes holdninger og posisjoner var godt kjent før tildelingen.

Blant relevante spørsmål i en etisk og risikobasert vurdering burde derfor ha vært: Foreligger det en risiko for at hun avviser dialog som middel til konfliktløsning og i stedet legitimerer bruk av militær makt i strid med folkeretten?

En slik posisjon ville stå i direkte motstrid til de verdiene Nobelkomiteen er satt til å forvalte, og samtidig svekke Norges fredsdiplomatiske engasjement i landet og regionen.

Budskapet var i praksis at dialog i Venezuela er en uting.

Er det også en risiko for at hun knytter seg tett til politiske ledere som Trump og Netanyahu – ledere hvis handlinger og retorikk vanskelig kan sies å være i Nobels ånd?

Men dette var ikke hypotetiske risikoer. Machado hadde allerede disse posisjonene, og de var velkjente. Ikke nok med det: De ble langt på vei speilet i Nobelkomiteens tildelingstale.

Norge har vært sterkt engasjert i dialogarbeidet i Venezuela, men Nobelkomiteens tale lå retorisk tett opp til Machados sterke avvisning av dialoglinjen. Komiteen advarte mot at dialog kan «være en felle», at den ofte misbrukes «for å kjøpe tid, splitte og kontrollere», og slo fast at «dialog uten sannhet er ikke forsoning».

Budskapet var i praksis at dialog i Venezuela er en uting. I kombinasjon med fraværet av kritikk av USAs militære angrep og trusler fremstod dette som påfallende – selv om Nobelkomiteen ikke eksplisitt støttet Trumps militære aksjoner.

Også Machados retorikk om en «ondskapens akse» som står bak Maduro-regimet, ble reflektert i tildelingstalen. Machado inkluderer Israels fiender, som Hizbollah og Hamas, i sitt trusselbilde mot Latin-Amerika, ikke som lokale, svekkede aktører, men som om de skulle være sterke og ekspansive geopolitiske krefter.

Når man vet alt dette, så er det ikke overraskende at hun dediserte og senere ga selve Nobelmedaljen til Trump.

Nobelkomiteen fulgte langt på vei samme linje da den hevdet at «bak Maduro står Cuba, Russland, Iran, Kina og Hizbollah».

Etter at hun mottok prisen, valgte Machado å dedisere den til Trump. Da hun senere snakket med Netanyahu, roste hun ham for hans «beslutsomhet» i Gaza. Ikke akkurat i Nobels ånd, og ingen selvfølge for en fredsprisvinner som liksom skal være et forbilde. Og dette handler verken om nødvendighet eller taktikk, men mer om ideologisk identifikasjon.

«Fortell meg hvem vennene dine er, så skal jeg si deg hvem du er», sies det. Også gjestelisten under Nobeltildelingen bidro til å understøtte dette bildet. Den omfattet flere aktører fra den ytre høyresiden, noe som vanskelig kan forklares som taktisk nødvendighet, men snarere peker i retning av ideologisk identifikasjon.

Under et politisk massemøte arrangert av det spanske ytre høyre-partiet Vox i samarbeid med ytre høyre nettverket Patriots of Europe i Madrid 14. september 2025, talte María Corina Machado via videoskjerm om den judeo-kristne sivilisasjonen og hevdet at det ikke lenger finnes rom for naivitet. Ifølge henne er kampen mellom de gode og de onde “eksistensiell og åndelig”. Også dette er vanskelig å forklare som taktisk smisking.

I denne saken fremstår disse vurderingene som ikke spesielt imponerende.

Når man vet alt dette, så er det ikke overraskende at hun dediserte og senere ga selve Nobelmedaljen til Trump.

Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om Machado har satt Nobelkomiteen i forlegenhet. Spørsmålet er om Nobelkomiteen satte seg selv i denne situasjonen. Når risikoen ikke var ukjent, men åpenbar; når Machados posisjoner ikke var hypotetiske, men velkjente; og når de i tillegg ble speilet i tildelingstalen, fremstår forlegenheten som i stor grad selvforskyldt.

Det bringer oss tilbake til Malala. Den gangen ble det gjort reelle etiske og risikomessige vurderinger, selv overfor en åpenbar og populær kandidat.

Fredsprisen mister ikke sin troverdighet av kritikk eller av at fredsprisvinnere er kontroversielle. Fredsprisens troverdighet forutsetter grundige faglige vurderinger og begrunnelser, og gjennomtenkte risikovurderinger. I denne saken fremstår disse vurderingene som ikke spesielt imponerende.