Sitter populistene bak spakene i Europa?

BERLIN: I 2011 presset Frankrikes president Nicolas Sarkozy og Tysklands rikskansler Angela Merkel Italias statsminister Silvio Berlusconi til å tre av og bli erstattet av Mario Monti, en evnerik teknokrat som var som designet i et laboratorium av Europakommisjonen og Goldman Sachs.

Nå er situasjonen blitt snudd på hodet. En helt ny form for populistisk koalisjon bestående av den ungarske statsministeren Viktor Orbán, den østerrikske kansleren Sebastian Kurz, den italienske innenriksministeren Matteo Salvini, og den tyske innenriksministeren Horst Seehofer, truer med å velte Merkel på grunn av innvandringspolitikken hun står for.

Beslutninger som kan vise seg å være avgjørende for skjebnen til Merkels regjering, blir fattet i Roma, Sofia og andre hovedsteder i unionens periferi.

I forsøk på å styrke posisjonen sin holdt Merkel nylig et toppmøte med Frankrikes president Emmanuel Macron ved Meseberg-slottet utenfor Berlin. Der utmeislet de en EU-reform som tilsynelatende overgår de fleste eurofiles villeste fantasier.

Men toppmøtet på Meseberg så mer ut som et fransk-tysk klubbmøte enn en relansering av det europeiske prosjektet. Macron forsøker å beskytte Merkel fra oppvigleriet i hennes egen regjeringskoalisjon, og begge lederne ter seg som om de fortsatt er universets herskere. Men til tross for alt snakket om å omdanne Den europeiske stabilitetsmekanismen til et europeisk pengefond, og å slå ned på den italienske regjeringas flyktningpolitikk, får man likevel følelsen av at det er populistene som sitter bak spakene i Europa.

Tida da Tyskland kunne løse Europas kriser med en effektiv inngripen i innenrikspolitiske beslutninger i andre medlemsland, synes å være over. I dag ser vi en fastlåst situasjon der Merkels Tyskland spiller ball med kranglete krefter i unionen. Beslutninger som kan vise seg å være avgjørende for skjebnen til Merkels regjering, blir fattet i Roma, Sofia og andre hovedsteder i unionens periferi.

Men i dag har skillelinjene i både Europa og Tyskland vokst seg stadig større.

Dette skifte i maktbalanse er særlig tydelig i Merkels iver etter å møte Orbán ved EU-toppmøtet i starten av juli, bare tre måneder etter hun nektet å gratulere ham for gjenvalget. Siden den gang har flere faktorer endret spillebildet i europeisk politikk.

For det første gjør i disse dager Seehofers CSU (den kristensosiale union), det bayerske søsterpartiet til Merkels CDU (den kristendemokratiske union), seg klar til å ta kampen mot det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland i delstatsvalgene i oktober. Orbán inviteres titt og ofte til CSUs partimøter, og Orbán og Seehofer har hatt tett kontakt gjennom flyktningkrisen.

For det andre erklærte nylig Kurz, i koalisjon med det populistiske frihetspartiet i Østerrike (FPÖ), at en overhaling av EUs innvandringspolitikk vil være på toppen av prioriteringslista når Østerrike går inn som formannskapsland i EUs ministerråd.

Og for det tredje gikk tidlig i juni Italias Femstjernersbevegelse sammen med Salvinis Lega-parti for å danne en regjering som kombinerer to høyst forskjellige former for populisme. Dermed har de skapt en mal der venstreorienterte anti-innstrammingspopulister går sammen med innvandringskritiske høyrepopulister – et eksempel til mulig etterfølgelse for andre medlemsland, også Tyskland.

Den viktigste forskjellen mellom da og nå er at USAs regjering ikke lenger har en interesse i et sterkt, sammensveiset Europa.

Som innenriksminister har Salvini vist en svært streng holdning til innvandring, ikke minst ved å nekte adgang til skip med asylsøkere reddet fra Middelhavet. Og denne tilnærmingen inspirerer Seehofer og Kurz – evige opportunister – til å være enda strengere i sin innvandringspolitikk.

Som Tysklands innenriksminister ønsker Seehofer å avvise asylsøkere som allerede har registrert seg i andre medlemsland. Dermed er han i klinsj med Merkel, som heller vil få til en avtale på EU-nivå for å justere Europas asylpolitikk.

Tidligere denne måneden, da disputten mellom Merkel og Seehofer var i full gang, hadde Kurz en framtreden i Berlin der han inviterte Østerrike, Ungarn, Italia og Tyskland – i det minste Tysklands innenriksdepartement – til å danne en «akse av villige» i innvandringspolitikken. Tidlig i 2016 forsøkte Kurz også å utkonkurrere Merkel da han tjente som Østerrikes utenriksminister, og opptrådte live på tysk TV og erklærte at han ville stenge Balkan-ruten for syriske flyktninger som forsøker å komme seg til Nord-Europa.

Merkel klarte den gang å forsvare seg mot forsøket på innblanding. Men i dag har skillelinjene i både Europa og Tyskland vokst seg stadig større, og hun er nødt til å være brobygger mellom frontene. For eksempel har Merkel gitt støtte, i hvert fall i prinsippet, til Macrons forslag om et felles budsjett for eurosonen, samtidig som at Nederlands statsminister Mark Rutte roper ut mot at eurosonen blir en «overføringsunion».

Seehofer, Kurz, Salvini, Orbán og Trump burde vite bedre enn å undervurdere henne.

Men Tyskland er i klem mellom det skattebetalende Hansaforbundet (Nord-Europa), den innvandringskritiske Visegrád-gruppa (Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia), og den sørlige eurosonens motstand mot innstrammingstiltak. Før i tida kunne en sterk, visjonær kansler ha utnyttet de forskjellige strømningene på den tyske politiske scenen. Etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014 var det jo nettopp Merkel som klarte å inngå kompromisser på hjemmebane som også fungerte for hele kontinentet.

Den viktigste forskjellen mellom da og nå er at USAs regjering ikke lenger har en interesse i et sterkt, sammensveiset Europa – ei heller stabilitet på globalt nivå, for den saks skyld. Etter annekteringen av Krim kunne Merkel stole på støtten fra daværende president i USA, Barack Obama. Det samme kan ikke sies om president Donald Trump eller Richard Grenell, hans ambassadør til Tyskland; begge to er i gang med å aktivt underminere Merkels posisjon i Tyskland.

Men siste kapittel i Merkel-historien er selvsagt ikke skrevet. Etter 13 år ved roret har hun vist seg å være særdeles utholdende og fullt kapabel i møte med ambisiøse machomenn. Seehofer, Kurz, Salvini, Orbán og Trump burde vite bedre enn å undervurdere henne.

Europa befinner seg likevel ved et avgjørende veiskille. De som taler for dypere integrering og åpenhet har sløst bort en masse tid mens populister og nasjonalister har samlet styrkene. Etter toppmøtet på Meseberg er det store spørsmålet om Macron og Merkel kan forsvare seg mot et omfattende angrep.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen.)

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org