Sjarlatanen som selv blir lurt

NEW YORK – Et fotografi av president Donald Trump i Det hvite hus har fått mye oppmerksomhet. Der viser han stolt fram sin samling av MAGA-caps («Make America Great Again») til de europeiske lederne som i all hast kom sammen nå nylig for å snakke om hvordan man kan oppnå fred i Ukraina. Dette reiser nok en gang spørsmålet: Hva er det egentlig som driver denne merkelige mannen?

I motsetning til plakatene fra valgkampen i fjor og det offisielle portrettet av Trump, der vi får se en «sterk mann» med et Churchill-aktig skulende blikk, leder fotografiet fra Det hvite hus tankene hen på en annen og svært amerikansk stereotypi: den prangende forretningsmannen som skryter av hvor rik han er og viser fram bilder av barna sine til fremmede.

På noen måter minner Trump-administrasjonen om en mafiaorganisasjon.

Trumps kritikere hevder ofte at han representerer de verste sidene av amerikansk kultur: den vulgære og prangende væremåten, voldskulturen, den selvtilfredse uvitenheten og den uhemmede skrytingen: «det beste», «det største», «det mest fantastiske» – «THE MOST BEAUTIFUL SHOW ON EARTH!!!»

Det er noe i dette. Men under overflaten – utover Trumps evne til å skape oppmerksomhet rundt det han sier og det han gjør – skjuler det seg mørkere krefter.

Trump er ikke ideologisk. Til tross for sine fordommer og forutinntattheter, er han ikke drevet av klare politiske overbevisninger. Ideer og overbevisninger er en måte å skaffe seg makt på, og de kan forkastes når de ikke lenger er nyttige. Å se Trump som fascist er å forestille seg en helhetlig politisk tenkning som rett og slett ikke er der.

Den amerikanske stereotypien som Trump ligner mest på, er kremmeren og sjarlatanen

På noen måter minner Trump-administrasjonen om en mafiaorganisasjon. Å tvinge ledende advokatfirmaer og universiteter til å gi fra seg enorme pengesummer for å unngå trøbbel, er klassisk utpressing. Men i motsetning til Trump, holder de fleste mafiabosser seg gjerne i bakgrunnen for å unngå oppmerksomhet. Deres virksomhet dreier seg om å utnytte og korrumpere eksisterende institusjoner, ikke om å rive dem ned.

Den amerikanske stereotypien som Trump ligner mest på, er kremmeren og sjarlatanen – den pågående «selgeren» og «showmannen» i grell dress og skrikende slips som vet hvordan man skal manipulere og lure folk. Som P.T. Barnum, den berømte forretningsmannen, politikeren og svindleren som levde på 1800-tallet, skal ha sagt: «There’s a sucker born every minute». (Barnum var også mannen bak det berømte Barnum and Bailey Circus.)

Ut fra dette perspektivet er verden full av godtroende tapere som er altfor villige til å la seg lure av løfter om raske penger, umiddelbar berømmelse eller en «storslått» framtid. Ingenting skremmer svindleren og sjarlatanen mer enn å bli lurt selv – slik at han blir ansett for å være en «sucker». Dette er et gjennomgående tema i Trumps karriere: forestillingen om at andre land lurer USA, at utlendinger ler av amerikanerne. Han ser ut til å projisere sin egen frykt over på landet.

Men kynismen, og særlig sjarlatanens og kremmerens overbevisning om at alle er drevet av materiell grådighet, har en bakside: en farlig naivitet.

Det er en kobling mellom denne holdningen og den amerikanske drømmen. At suksess, berømmelse og rikdom er uoppnåelig for de fleste amerikanere, gjør ikke denne drømmen mindre kraftfull. Troen på at hvem som helst kan lykkes i USA, har skapt ganske mye positiv – så vel som negativ – energi. Den beslektede troen på at nok penger kan løse ethvert problem, har gitt næring til amerikansk optimisme, men også til en dyp kynisme: Alle har sin pris.

Dette pågangsmotet gir ikke rom for en følelse av tragedie – og gir heller ikke rom for ironi. Fatalisme hører hjemme i de livstrette landene som folk forlot for å søke lykken i USA.

Men kynismen, og særlig sjarlatanens og kremmerens overbevisning om at alle er drevet av materiell grådighet, har en bakside: en farlig naivitet. Noen mennesker lar seg ikke lokke av løfter om rikdom og berømmelse. Slike fristelser kan avvises av gode moralske grunner, men også av de verste. Når alt kommer til alt: Mennesker som begår onde handlinger, gjør det ofte ut fra en dyp overbevisning, drevet av religiøs eller politisk glød.

Trump tar feil når han tror at han og Putin er åndsfrender, ja, kanskje til og med venner.

Russlands president Vladimir Putin kan ha satt pris på Trumps smiger under toppmøtet i Alaska – fra den røde løperen og turen i presidentens limousin til de varme smilene og løftene om en «fantastisk avtale». Men vi kan med ganske stor sikkerhet si at dette er av liten betydning for en mann som er langt, langt rikere enn Trump. Og kompromisser fungerer i liten grad i forhold til en mann som ønsker å gjenskape det russiske imperiet.

I motsetning til Trump, er Putin svært historiebevisst. Han ønsker å være en stor russisk leder og vil følge i fotsporene til Josef Stalin og Peter den store. Putins visjon om å gjenopprette russisk storhet er ikke bare et slagord på en skyggelue (slik som Trumps MAGA-caps), men en reell plan om å utvide sitt territorium og øke sin innflytelse, uansett hvor mange liv som går tapt.

Trump tar feil når han tror at han og Putin er åndsfrender, ja, kanskje til og med venner. Han skjønner ikke at Putin ikke er en kremmer og en svindler.

Han er en bløffmaker som tror på sin egen «hype» – mannen som stolt viser fram sin samling av MAGA-caps.

På oppfølgingsmøtet med europeiske ledere i Det hvite hus kunne man høre Trumps stemme på en mikrofon som ikke var skrudd av. Her hvisket han følgende til Frankrikes president Emmanuel Macron: «Jeg tror at han [Putin] ønsker å inngå en avtale for meg, forstår du det? Hvor sprøtt det enn høres ut.»

Dette viste at Trump virkelig er godtroende. Han er en bløffmaker som tror på sin egen «hype» – mannen som stolt viser fram sin samling av MAGA-caps. Det gjør ham til en «sucker» – en som går på limpinnen. Og Putin, som har innsett dette, har lurt ham.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2025.