Skandalenes «Hall of shame»

Med de to siste plagiat-skandalene som kom nylig, er vi oppe i 56 skandaler i norsk politikk siden Per Borten avfyrte startskuddet for moderne mediedrevne politiske skandaler i 1971. Det gir altså et snitt på rett i overkant av én skandale per år, noe som er omtrent det man må regne med i vanlige parlamentariske demokratier.

Ser vi på snittet siden Metoo-skandalene i januar 2018, har vi imidlertid hatt 23 skandaler i norsk politikk de siste seks årene, altså et snitt på rett i underkant av fire skandaler per år. Med allerede to skandaler i 2024 før vi har rukket å skrive februar, ligger vi altså langt foran rundetidene fra ekstremåret 2023.

 

Hvorfor er det så mange skandaler?

Med tallenes klare tale foran oss, er det ikke en overdrivelse å si at vi har sett en eksplosjon i antall politiske skandaler de siste seks årene. Da er det lett å trekke den konklusjonen at dagens politikere er mindre moralske enn de var for et tiår eller to siden. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Det taler for at den høyintensive skandaleperioden vi er inne i nå, kan være forbigående.

Går vi bak tallene, ser vi flere interessante ting. Avsløringene som har brakt overtrampene fram i lyset, har i stor grad kommet av solid journalistisk håndverk. Pendlerboligsakene, reiseregningssakene, habilitetssakene og nå plagiatsakene, har alle vært drevet fram av landets avisredaksjoner. Satsingen på gravejournalistikk, blant annet med egne graveredaksjoner, kan spores tilbake til rundt tiden da antallet skandaler begynte å eskalere. Parallelt med dette har også verktøyene og metodene til journalistene blitt smartere, godt hjulpet av teknologisk utvikling.

I tillegg ligger mange av overtrampene som utløser skandalene ofte flere år tilbake i tid – noe vi altså senest så med Sandra Borchs masteroppgave fra 2014. Opphopningen vi ser nå kan altså like mye skyldes et etterslep som skyldes at mediene har verktøy som kan avsløre eldre overtramp, og velger å omtale disse dersom de anses å ha politisk relevans i dag. Det taler for at den høyintensive skandaleperioden vi er inne i nå, kan være forbigående.

 

Ap er skandalepartiet. Eller?

Ser vi på fordelingen av skandalene mellom partiene, er det i hovedsak tre partier som skiller seg ut: Arbeiderpartiet med 17 skandaler (inkludert Kjerkol), Høyre med 14 og Fremskrittspartiet med 13.

At Arbeiderpartiet og Høyre troner øverst på listen, er ikke så rart. De har vært de to klart største partiene siden andre verdenskrig, og har sågar stort sett delt på å ha regjeringsmakt i den samme perioden. Makt gjør alle partier eksponert for skandaler, og makt tiltrekker seg maktpersoner.

Høyre er Norges suverent beste parti til å beklage overtramp.

Dermed blir Fremskrittspartiet vanskeligere å forklare, all den tid partiet har drøyt seks års ansiennitet i regjeringskontorene. Når også majoriteten av Frps skandaler er privatlivsskandaler, mer spesifikt mange sexskandaler, samt sitt jevne sig av skandaler de årene de satt i regjering, er det mest nærliggende å utrope Fremskrittspartiet som det fremste skandalepartiet i norsk politikk.

 

Hvem er flinkest til å si «unnskyld»?

I praksis kan en skandale håndteres ved hjelp av tre ulike strategier: Beklagelse, rettferdiggjøring eller dementi, altså å benekte at overtrampet har funnet sted.

Høyre er Norges suverent beste parti til å beklage overtramp. I ni av de 14 skandalene partiet har havnet i, brukte politikeren beklagelse som strategi for å håndtere saken. Seks av Arbeiderpartiets 17 skandaler ble beklaget, mens Fremskrittspartiet følger etter med fem av 13 skandaler.

Fremskrittspartiet utmerker seg altså med flest skandaler knyttet til politikernes privatliv.

Når det gjelder å dementere skandaler, utmerker imidlertid Arbeiderpartiet seg med åtte av 17 skandaler – inkludert den ferskeste skandalen med Ingvild Kjerkol. Fremskrittspartiet er ikke noe særlig bedre – seks av deres 13 skandaler ble dementert. Høyre derimot, har bare tilbakevist to av sine 14 skandaler.

 

Hvilke skandaler havner partiene i?

Mellom de to store maktpartiene er fordelingen mellom skandalene overraskende jevn. Arbeiderpartiet har åtte økonomiske skandaler, fem maktskandaler og fire privatlivsskandaler, mens Høyre har seks økonomiske skandaler, fire maktskandaler og fire privatlivsskandaler.

Fremskrittspartiet utmerker seg altså med flest skandaler knyttet til politikernes privatliv med hele sju slike tilfeller, mens de bare har én maktskandale på samvittigheten. I tillegg utmerker de seg med hele tre pratskandaler, altså skandaler knyttet til utsagn eller holdninger som genererer bred kritikk.

Kvinnelige politikere fikk i snitt mye mer mediedekning per dag under en skandale enn mannlige politikere.

Senterpartiet har også en jevn fordeling med to økonomiske skandaler og to privatlivsskandaler, samt én maktskandale. Venstre har to skandaler: Èn privatlivsskandale og én pratskandale. KrF har også to: En privatlivsskandale og en økonomisk. Rødt har hatt én skandale, nemlig den som dreide seg om tidligere partileder Bjørnar Moxnes’ solbrilletyveri på privaten. SVs ene skandale, Audun Lysbakkens regelbrudd i forbindelse med tildelingen av penger til SUs Jenteforsvaret, var en maktskandale.

 

Kjønnsforskjellene blir mindre

Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å studere politiske skandaler i 2018, var at en kunne se ganske store forskjeller i hvordan mannlige og kvinnelige politikere håndterte de politiske skandalene.

For seks år siden var mønsteret at kvinnelige politikere i større grad enn mannlige valgte de offensive strategiene, altså enten rettferdiggjøring og dementi. Dette er i ferd med å endre seg: Fordelingen mellom mannlige og kvinnelige politikere er langt jevnere nå. Det kan forklares med at også gapet mellom kjønnene når det kommer til hvem som havner i skandaler er i ferd med å bli mindre.

Det kan med andre ord se mørkt ut for Ingvild Kjerkol.

Dette er med på å påvirke en annen ting som forundret meg i 2018: Kvinnelige politikere fikk i snitt mye mer mediedekning per dag under en skandale enn mannlige politikere. Også dette holder på å jevne seg mer ut. Det kan forklares med at de kvinnelige politikerne har blitt flinkere til å beklage overtrampene sine, noe som bidrar til å ta noe av luften ut av skandalen mens den står på.

 

Hvordan overleve en politisk skandale?

Den dårlige nyheten for politikere som har havnet i en politisk skandale, er at oddsene for å komme gjennom saken uten at karrieren har fått seg alvorlig skrape, er svært dårlige. Drøyt 80 prosent av alle skandaler ender med at den skandaliserte politikeren må trekke seg fra vervet sitt.

Å håpe på et comeback er heller ikke særlig realistisk. Bare rundt ti prosent av de skandaliserte politikerne gjør comeback, og majoriteten av disse har det til felles at de betaler medlemskontingent til Fremskrittspartiet. Det henger nok sammen med Frp ikke bærer den moralske fanen særlig høyt i politikken sin, noe som gjør at graden av hykleri ikke er like stor som for andre partier.

Dette, kombinert med å være i forkant av mediene i håndteringen av skandalen, for eksempel ved å legge fram overtrampene selv og ikke bli «avslørt», er det som kan være den beste strategien for å overleve en skandale. Det er bare å se til Tonje Brenna og Erna Solberg: En god håndtering kan bidra til at man kan bli sittende.

Det kan med andre ord se mørkt ut for Ingvild Kjerkol.