Fallet i tilliten til politikerne er forbigående – så lenge de klarer å rydde opp. Nå er det viktigere enn noensinne.
I to perioder det siste tiåret har vi sett at tilliten til politikerne på Stortinget og i regjeringen har falt. Først i perioden mellom 2013 og 2019, og deretter mellom 2021 og 2022. Det viser Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) sin innbyggerundersøkelse.
At tilliten til politikerne synker etter en slik rekke med skandaler, er ikke overraskende.
Fallet i tillit har kommet etter en periode der Norge har gjennomgått et historisk høyt antall politiske skandaler. Mellom desember 2017 og september 2023 har vi hatt intet mindre enn 20 politiske skandaler i norsk politikk – altså et snitt på over tre skandaler per år. Før 2017 var det i gjennomsnitt under én i året.
La meg oppsummere: Først kom MeToo. Deretter sprakk budsjettet for et postmottak på Stortinget med en milliard kroner, som kostet stortingspresidenten jobben. Så holdt justisminister Sylvi Listhaug på å felle Solberg-regjeringen på grunn av et Facebook-innlegg, og gikk selv av. Deretter har vi fått saker med etterlønn, reiseregninger, pendlerboliger, en seksuell mentor, habilitet og ektemenn med sans for aksjekjøp.
At tilliten til politikerne synker etter en slik rekke med skandaler, er ikke overraskende.
Skandaler har begrenset effekt
Samtidig vet vi at politiske skandaler bare har en kortvarig og akutt effekt på partioppslutning. Velgerne har altså lett for å glemme skandalene kort tid etter at de har skjedd – eller de er svært tilgivende.
Ikke dermed sagt at de politiske skandalene ikke er skadelige.
Sannsynligvis er dette også overførbart til tillit. Da skandalesnittet lå på i underkant av én skandale i året, var tilliten til både stortingspolitikere og regjeringen stabil. Den har vært, og er fremdeles, svært høy sammenlignet med de aller fleste andre land.
Justering til normalnivå
En kan også argumentere for at fallene vi har sett i tillit til Stortinget og regjeringen er en justering fra et historisk unormalt høyt nivå. Både i kjølvannet av 22. juli-terroren og koronapandemien, gjorde tilliten til myndighetene og politikerne et byks.
Ikke dermed sagt at de politiske skandalene ikke er skadelige. Spesielt problematisk blir det når skandalene kommer tett, noe som gjerne avdekker et mønster av politikere som er opptatte av å mele sin egen kake.
Salmer fra pendlerboligene
Pendlerboligskandalen et godt eksempel. På et snaut halvår måtte en KrF-leder, en stortingspresident og en nestleder i Arbeiderpartiet trekke seg fra vervene sine på grunn av overtramp i forbindelse med pendlerboliger.
Flere skandaler på rad med økonomisk fundament, er nemlig langt mer alvorlig for tilliten til politikere enn en sexskandale hist og her.
Disse skandalene kom med korte mellomrom og ga inntrykk av politikere som ønsket å få mest mulig penger ut av de allerede godt betalte toppvervene de hadde. At de skandaliserte politikerne også tilhørte toppsjiktet av norsk politikk, bidro til alvorlighetsgraden.
Vi kan altså ikke utelukke at det fallet vi så i tilliten til rikspolitikerne i DFØs innbyggerundersøkelse nevnt over, kan spores tilbake til nettopp pendlerboligsakene, på samme måte som skandalebonanzaen mellom 2017 og 2019 bidro til fallet som kom da.
Flere faktorer spiller inn
Flere skandaler på rad med økonomisk fundament, er nemlig langt mer alvorlig for tilliten til politikere enn en sexskandale hist og her. Dessuten skal vi heller ikke undervurdere hvilken effekt skandalehåndteringen har på tilliten til politikerne.
Når dette er sagt, representerer synkende tillit snarere et sunnhetstegn enn et krisetegn når skandalene først er et faktum.
Én ting er å bli tatt for et overtramp, en helt annen er å klamre seg til makten når skandalen har skjedd. Velger politikeren sistnevnte strategi, har det ofte en mer negativ effekt på tilliten enn om man erkjenner overtrampet, tar ansvar og trekke seg.
Felles for alle de tre pendlerboligsakene var at politikerne prøvde å forklare seg ut av skandalene i stedet for å trekke seg.
Mistillit er bra
Når dette er sagt, representerer synkende tillit snarere et sunnhetstegn enn et krisetegn når skandalene først er et faktum. Vi skal ikke ha tillit til skruppelløse politikere. Det er deres eget ansvar å sørge for at velgerne skal ha tillit til dem. Klarer politikerne å rydde opp på en skikkelig måte, er sjansen stor for at de vil vinne tilbake den tapte tilliten på sikt.
Dersom de ikke klarer å rydde opp og lære av sine feil, og vi må gjennom lignende skandaler i fremtiden, øker sjansen for at tilliten tar permanent skade av det høye skandaletrykket.
Mye tyder altså på at tillitsfallet vi nå opplever, bare er forbigående – så lenge politikerne klarer å rydde opp i eget reir. Med den tilstanden norsk politikk er i akkurat nå, er det viktigere enn noensinne.
Kommentarer