Skatt i bero, men mer omfordeling

Vi hadde så vidt kommet oss etter forrige nedstenging, og hentet inn halvparten av all sysselsettingen som gikk tapt i mars. Nå har vi stengt ned store deler av økonomien igjen. Permitteringer vil øke. Ledighet likeså. Selv om vi raskt skulle overvinne en påbegynt andre smittebølge, er veien til full friskmelding av norsk økonomi lang.

Selv om vi raskt skulle overvinne en påbegynt andre smittebølge, er veien til full friskmelding av norsk økonomi lang

Midt oppi den verste økonomiske nedgangen siden andre verdenskrig, skal de politiske partiene i Norge lage, og spisse, et budskap som skal overbevise velgerne om at akkurat de er de rette til å styre landet fra 2021 og de neste fire årene. Korona-krisen gjør at det budskapet ser annerledes ut enn det ellers ville gjort, på alle områder.

Partienes skatte- og avgiftsopplegg er noe av det som alltid får mest oppmerksomhet. Med rette. Størrelsen på skattenivået og innretningen på systemet har konsekvenser for hvor mye den enkelte av oss har å rutte med og og hva slags velferd vi kan satse på. Det er også en avgjørende og tradisjonell skillelinje mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Venstresiden mener et relativt høyt skattenivå muliggjør investeringer i velferd, mens høyresiden mener veien til en produktiv økonomi går gjennom lavere skatter og mindre offentlig sektor.

Det gir rom for å øke skattene på formue

Denne uka kommer Arbeiderpartiets alternative budsjett. Allerede har partiet lekket hovedelementene i sitt opplegg: reduserte skatter for de med vanlige inntekter, økte skatter for de som tjener mest, og et låst skatte- og avgiftsnivå for folks inntekter. Det siste innebærer at dersom en skatt eller avgift som treffer folks inntekter settes opp, skal en skatt eller avgift som treffer folks inntekter ned. Presiseringen av inntekt er viktig. Det gir nemlig rom for å øke skattene på formue.

 

Rettferdig omstilling?

Forslaget har møtt kritikk fra samarbeidspartnerne på sentrum-venstresiden. Senterpartiet mener Arbeiderpartiet bør ha som ambisjon å redusere dagens avgiftsnivå. SV mener på motsatt side at skattenivået må opp, med tanke på de viktige og nødvendige investeringene i velferd og omstilling i tida som kommer. De har også vært kritiske til manglende vilje til å skattlegge formue i bredere forstand.

Det er verdt å lytte til begge synspunkt. Avgiftene har økt kraftig under den sittende regjeringen.  Men ved å la nivået ligge fast, gir Arbeiderpartiet seg selv mulighet til å videreføre og dessuten også øke klimaavgifter. Det er en vond, men nødvendig medisin for å redusere klimagassutslipp, også de mange små punktutslippene som norske husholdninger står for. Hvor rettferdig det blir, avhenger av i hvilken grad skatteprofilen ellers klarer å omfordele bedre enn det vi gjør i dag.

Arbeiderpartiets alternative budsjett viser at det er mulig å gi skattekuttene regjeringen har delt ut år etter år en langt mer sosial profil

Arbeiderpartiets alternative budsjett viser at det er mulig å gi skattekuttene regjeringen har delt ut år etter år en langt mer sosial profil. Forskningen er tydelig på at skattekutt kan gi fart i økonomien, hvis det er de som tjener minst som får lavere skatt. Dette fordi folk med lave inntekter bruker de ekstra pengene de får, i stedet for å spare dem. Det betyr mye når økonomien skal i gang igjen. Hittil har skattekuttene fra regjeringen Solberg hatt helt motsatt profil, slik nye tall fra SSB viser. Mens de rikeste i Solbergs første regjeringsperiode fikk 7,4 prosent skattekutt har kuttene økt til 8,2 prosent i den siste perioden.  For resten av befolkningen er kuttene smuler til sammenligning. De 99 prosent med minst formue i Norge fikk i Solberg-regjeringens første periode et skattekutt på 1 prosent. I den andre perioden er kuttene redusert til 0,3 prosent. Dette er verken klok økonomisk eller sosial politikk.

Innrammingen i Arbeiderpartiets alternative budsjett er altså at inntektsskattene for de med lave og vanlige inntekter reduseres. Det er et viktig skritt på veien mot målet om en omstilling som ikke bare er grønn, men også rettferdig. Arbeiderpartiet varsler også kutt i offentlige gebyrer de mener denne regjeringen priser for høyt, en dobling av fagforeningsfradraget og økt pendlerfradrag. Det viser at det er mye annet enn nivået på skattene som betyr noe for folks lommebok.

 

Hva med arv og eiendom?

Så er det lett å være enige med SV i at det skuffende at Arbeiderpartiet igjen avviser å gjeninnføre arveavgiften, og heller ikke vil se på dagens fordelaktige beskatning av eiendom. Norge skiller seg ut som et av få land som ikke beskatter rikdom som akkumuleres gjennom generasjoner. Og vi vet at lav boligbeskatning i praksis betyr at de som har billig eller ingen bolig, subsidierer de dyreste boligene.

Norge skiller seg ut som et av få land som ikke beskatter rikdom som akkumuleres gjennom generasjoner

Som nevnt skal skatte- og avgiftsnivået ligge fast på folks inntekter. Presiseringen av inntekt gir likevel partiet spillerom til å øke beskatning av formue også utover økningen for året 2021, som er det som skisseres i dette alternative budsjettet. Det er bra. De utallige forsøkene på å dokumentere formuesskattens påståtte skadeeffekter på norsk økonomi er fåfengte. Det vi imidlertid vet om formuesskatten, er at den utvilsomt bidrar til å redusere forskjeller i både rikdom og makt. Formuesskatten er den mest omfordelende skatten, per krone, og en avgjørende del av et skattesystem der de med de bredeste skuldrene skal bære den tyngste børen.

Arbeiderpartiet har dessuten lovet en gjennomgang av kapitalbeskatningen. Det er helt nødvendig. Slik blant annet en serie artikler i Dagens Næringsliv viste i fjor, har tilpasninger til regelverket gjennom den såkalte fritaksmodellen og bruk av skjermingsfradraget, ført til at mange av landets rikeste knapt betaler skatt. Her er det stort rom for endringer som både kan øke statens inntekter og redusere ulikheten, uten at skatte- og avgiftsnivået økes. Også her er det milevis av forskjell fra det Arbeiderpartiet nå signaliserer, og det den sittende regjeringen har gjort og gjør.

 

Økt skatt ville løst flere problemer

Det ville også hjulpet innsatsen mot ulikhet dersom partiet hadde våget å vurdere nivået på inntektsbeskatningen. Som SSB har vist, er det endringen her som i størst grad har bidratt til økningen vi har sett i ulikhet. Dessuten ville handlingsrommet til investeringer i velferd som også er viktig for å få ned forskjellene, økt.

Det ville hjulpet innsatsen mot ulikhet dersom partiet hadde våget å vurdere nivået på inntektsbeskatningen

Mens Arbeiderpartiet ønsker seg tilbake til skatteforlikets linje i formuesskatten, har ikke dette vært førende for diskusjonen om selskapskatten. En sentral del av skatteforliket i 2016 var også å redusere selskapsskatten til 23 prosent, men å sette stopp der. Siden den gang har regjeringen ytterligere redusert nivået med ett prosentpoeng.

En av grunnene til at Arbeiderpartiet lover at nivået på skattene og avgiftene på folks inntekter ligger fast, er selvsagt at partiet opplever å ha brent seg kraftig på løftet om inntil 15 milliarder i økninger i forrige valg. Selv begrunner de det nye løftet om fast nivå med en at en pandemiherjet økonomi ikke bør belastes med generelle skatteøkninger. Det er også et standpunkt det er enkelt å forstå. Å gjøre solide innhogg i oljefondet for å redde kriserammede folk og bedrifter mens man samtidig øker skattenivået henger ikke på greip.

Jeg hadde likevel ønsket meg et skatteopplegg som i enda større grad utfordret regjeringens. I sin tid var for eksempel argumentet om å redusere selskapsskatten for partene i skatteforliket at Norge som en liten økonomi ikke kan henge etter når andre land reduserer sitt skattenivå for å tiltrekke seg bedrifter. Men i dag har Norge tatt en av ledertrøyene i et «race to the bottom», og regjeringens brudd på forliket på dette området tok oss ytterligere i den retningen. Det er både unødvendig og uklokt, og Arbeiderpartiet burde i alle fall økt nivået til det skatteforliket slo fast.

 

Korona bør ikke bremse all endring

For selv om covid-19 har etterlatt store sår i norsk økonomi, er de økonomiske konsekvensene veldig ujevnt fordelt. Mange av oss hever akkurat samme lønn som før koronakrisen, og jobben er like trygg som før. Pensjonister er ikke direkte økonomisk rammet. Faktisk kommer mange av oss totalt sett bedre økonomisk ut enn før, fordi boliglånene er blitt billigere, selv om vi selvsagt må ta til takke med en lavere lønnsvekst enn ventet. Noen bedriftseiere tjener også mer i disse tider enn de gjorde før som en direkte konsekvens av pandemien, for eksempel de som driver dagligvarehandel.

For å sørge for at de som er rammet av krisen, både vanlige folk og bedrifter, ikke skal ruineres fullstendig, bruker vi med rette store summer. Disse hentes fra oljefondet. Pengene som står der er dine og mine, derfor kan man for så vidt kalle det et spleiselag. Men oljefondet er et generasjonsfond. Pengene tilhører ikke bare oss, men også de som kommer etter. Er det noe vi kan være sikre på, er det at også de vil oppleve kriser og pandemier de må hanskes med. Så kan man anføre at det heller ikke vil være lurt eller rettferdig å etterlate de som kommer etter oss en økonomisk ruin med skyhøy arbeidsledighet. I et slikt perspektiv er det også lurt å bruke penger på å forsikre framtida mot det.

Selv om covid-19 har etterlatt store sår i norsk økonomi, er de økonomiske konsekvensene veldig ujevnt fordelt

Men finnes det ikke en middelvei? Jo, det burde være mulig. Vi kan øke skattene noe, på en måte som treffer oss som ikke er rammet økonomisk av krisen. Koronakrisen er ikke en etterspørselskrise der det er behov for å stimulere forbruket. Problemet er ikke at folk ikke har penger å bruke. Problemet er at et stengt samfunn gjør det vanskelig å bruke dem. På et eller annet tidspunkt må vi uansett kvitte oss med sugerøret vi nå har plassert langt ned i oljefondet. Da kommer vi til å møte et valg mellom kutt i offentlige utgifter og et høyere skattenivå. Det siste alternativet er utvilsomt å foretrekke, hvis vi faktisk vil ha både god fordeling og økonomisk vekst. Forskning på økonomisk vekst, inntektsulikhet og velferdsgoder har de siste årene gitt tydelige svar på at felles investeringer i velferd og kollektive goder finansiert av et felles spleiselag, er en forutsetning for bærekraftige, rettferdige og vekstdyktige samfunn. Men selv om ikke Arbeiderpartiet i dette alternative budsjettforslaget øker nivået, vil innretningen der de med lave og middels inntekter får bedre økonomi og de med trygg jobb og høy lønn må betale noe mer. Det innebærer å rette opp i noe av den ekstra skjevheten koronapandemien har ført til.

 

Flere partier

I sum gir Arbeiderpartiets opplegg litt lavere skatteinntekter enn vi kunne trenge, men langt bedre fordeling enn i dag. Det er kanskje det beste vi kan håpe på før et valg. Så er det viktig å huske at Arbeiderpartiet heller ikke opererer i vakuum. Denne uka kommer også SV med sitt alternative budsjett. På mange områder vil de, ikke overraskende, gå lenger enn Arbeiderpartiet. MDG og Senterpartiet, og også Rødt, har en annen politikk på mange områder – også når det gjelder skatte- og avgiftspolitikk. Slik skal det være. De er forskjellige partier. De har likevel det til felles at de ønsker å ta landet vårt i en langt mer bærekraftig og rettferdig retning. En ny regjering som innebærer en kombinasjon av disse partiene, vil til sammen lande på en skatte- og avgiftspolitikk som velger en helt annen sti enn den vi har gått de siste sju årene.