Det tristeste med Stoltenbergs skattelotteri-idé, er at den baseres på høyresidens argument om skatt som en byrde.
Finansminister Jens Stoltenberg vil at flere unge skal komme seg over fra trygd til arbeid, og har foreslått å gi et tilfeldig utvalg av 100.000 unge mennesker såkalt skattelette for å se om det kan hjelpe på mistanker om manglende arbeidslyst.
Lett som en plett har høyresidens nyliberale privatiseringsprosjekt klart å få politikere flest, inkludert mange i Arbeiderpartiet, med på tanken om skatt som en bør vi bærer selv, fremfor det skatt faktisk er, en fellesordning som gjør at vi bærer hverandres bør, i samfunnet vi skatter til.
Begge deler burde sjokkere oss og vekke oss fra en dvale der vi slumrer i troen på at vi er verdens likeste land.
Stoltenbergs retorikk, og lotteriforslaget, er en fallitterklæring i møte med faglig kunnskap om unge og arbeidsliv, kampen for en bedre velferdsstat, og kampen mot økende ulikhet. Dessverre er det også et nederlag for Arbeiderpartiet, som fortsetter sin egen implodering gjennom å ikke stå fullt og helt på lag med arbeiderne sine, men tro de kan være venner med alle samfunnslag samtidig. Spagaten er også å se politikken som gjelder Oljefondets investeringer på okkupert land.
Noen ganger kan det virke som om partiet tror de er hevet over interessemotsetninger, men det er de ikke. Arbeiderpartiet er et politisk parti, og ingen tenketank eller bærere av en overlegen sunn fornuft. Retorikken som handler om skattebyrder og flere penger i privat lomme, er ikke fornuft i det hele tatt. Det er nyliberal politikk fremført av noen som burde kritisere den.
I en samtale om boken «Solidaritet i en ny tid. Arbeiderbevegelsens historie 2000–2025», sa historiker Nik Brandal at formuesulikheten i Norge er blant de største i Vest-Europa og større enn i Storbritannia, og at inntektsforskjellene de siste to tiårene har økt mer i Norge enn i USA.
Begge deler burde sjokkere oss og vekke oss fra en dvale der vi slumrer i troen på at vi er verdens likeste land.
Men offentlig velferd kamuflerer de reelle ulikhetene mellom folk. Det er jo bra, men det er ikke bra hvis vi også blir blinde for verdiene og solidariteten offentlig velferd i realiteten er. Vi er mange som fort hadde blitt rent ut fattige i Norge – på tross av gjennomsnittsinntekt – dersom vi måtte begynne å betale helse og utdanning selv.
Velferd for alle er det viktigste våpenet i kampen mot autoritære krefter, høyreekstremisme og oligarki.
Skatt er en forutsetning for velferdsstaten. Velferdsstat er å bygge et samfunn nedenfra. Å bygge et samfunn nedenfra er å hindre at noen faller utenfor, at ulikheten ikke blir så stor at de rikeste kan kjøpe seg inn i demokratiet, og at tillit og fellesskap blir dyrket.
I verden i dag handler dette prosjektet om liv og død, for både enkeltmennesker og politiske systemer. Velferd for alle er det viktigste våpenet i kampen mot autoritære krefter, høyreekstremisme og oligarki.
Vi må fortelle våre unge at skatt er et gode, som gir mer enn det tar, selv om det ikke ser akkurat sånn ut på lønnsslippen din. Men se – noen henter søppel utenfor borettslaget ditt! Du har hatt gratis skolegang! Bestemor blir tatt vare på, på et sykehjem sånn at du kan ha ditt helt eget liv. Du får sykepenger! Arbeidsledighetstrygd!
Lista er lang som et godt år, om vi tenker etter. Problemet er bare at vi så sjelden tenker etter, i en verden der vi blir tvunget til å tenke mest på oss selv og ta ansvar for egne forsikringer, der offentlig velferd ikke lenger strekker til.
I samfunn som har sluttet å henge sammen med seg selv, med et boligmarked som ikke lenger er i harmoni med en vanlig inntekt og levelig gjeldsbyrde, blir det forståelig at unge jager etter individuelle løsninger på strukturelle problemer. Å kalle skatt en «byrde» spiller opp mot dette.
Skatt er den største skatten av alle.
Løsningen ligger ikke i å gi unge lavere skatt, men å skape et fungerende samfunn, der skatt i større grad brukes til å vri samfunnet fra privat luksus til offentlig luksus. Måtehold er noe privatpersoner må drive med, mens velferden burde bade i penger.
Formålet med Stoltenbergs eksperiment er å finne ut om folk mellom 20 og 35 år som tjener på å gå fra trygd til arbeid, vil jobbe mer, altså, om lavere skatt på arbeid får flere unge i jobb. «Det skal lønne seg å jobbe», som de sier, de som ofte tjener så mye eller eier så mye at de ikke trenger å jobbe, og har glemt at dette er vi andre inderlig klar over, på samme måte som vi vet at jorda er rund.
Stoltenberg og andre som tiltrekkes av denne retorikken, burde høre på fagfolk, det vil si dem som faktisk vet mest og best, fremfor å drive med lotteriprosjekt i politikken.
Sjeflegen i NAV for eksempel, Marit Hermansen, kommenterte det faktum at andelen unge uføre aldri har vært høyere på denne måten, i Morgenbladet i mars:
«Mye av økningen skyldes at unge med alvorlige medfødte lidelser lever lenger. Og da skal de ha en ytelse når de fyller 18 år.»
Med andre ord: Det er en seier for medisinen, for mennesker som er født med sykdom, og for samfunnet vårt, at vi evner å gi denne minoriteten gode og verdige liv. Vi burde rope hurra, mens vi rørt og glade tenker: Det er dette skattepengene mine går til.
NAV melder også om at 70 prosent av unge uføre i hovedsak har alvorlige og ofte medfødte psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelse som Downs syndrom. Dette er altså ikke ungdom som er triste og sliter mentalt. Kun 3,2 prosent av unge uføre hadde angst eller depresjon.
Skatt er hele grunnlaget for velferdsstaten.
«De rikes kampanjer mot demokratisk vedtatte skatter og deres åpenlyse forsøk på å kjøpe seg valgresultater, truer hele vår samfunnsmodell», skriver Ola Innset i den nye boken «Kampen om verdiene – om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike».
I boka er «skatt» nevnt 159 ganger over 144 sider. Det er nettopp fordi en bok om verdien av offentlig velferd handler enormt mye om skatt – og ikke minst om de kreftene som jobber hardt for å slippe unna.
Skatt var i antikken og middelalderen noe keisere og konger med makt tok fra vanlige folk slik at de kunne bygge palasser og gå til krig. Skatt var undertrykkende og urettferdig. Noe de rike tok fra de fattige.
I dag kan vi snu på det. Skatt bør bli noe de fattige tar fra de rike. Skatt er fremdeles undertrykkende og urettferdig, bare på motsatt måte enn historien forteller oss. Skatt skal brukes til å bygge samfunnet.
Skatt er hele grunnlaget for velferdsstaten, skatt er den største skatten av alle.
Særlig vet vi det når vi er inne på et sykehus og mottar behandling som i praksis koster en formue, til prisen av 5 kaffekopper på kafé.
Kommentarer