Skatteparadiset Norge

I debatten om formuesskatt blir det ofte hevdet at den er særnorsk, og dermed favoriserer utenlandske eiere. Men i skattespørsmål er det et helt annet særnorsk fenomen: nemlig at beskatningen av rikdom er lavere enn i de fleste andre land vi sammenligner oss med. Dermed har de utenlandske eierne tvert imot grunn til å være misunnelige på de norske.

De utenlandske eierne har tvert imot grunn til å være misunnelige på de norske

Bare 3,4 prosent av norske skatteinntekter kommer ifølge Finansdepartementet fra ulike former for kapital: arv, fast eiendom og formue. I land rundt oss ser vi imidlertid et helt annet bilde. I OECD-landene består i gjennomsnitt 5,7 av de totale skatteinntektene av ulike former for eiendom (altså arv, fast eiendom og formue).

For eksempel er det helt særnorsk å beskatte eiendom så lite som vi gjør i Norge. I et svarbrev til Stortinget opplyste finansminister Sanner nylig at eiendomsskatt på 16 milliarder kroner, hovedsakelig utgjort av kommunal beskatning og dokumentavgift, utgjorde 1,9 prosent av de samlede skatteinntektene i Norge i 2018. I OECD-landene var dette til sammenligning 4,5 prosent. Skal vi bevege oss mot det systemet formuende mennesker i andre deler av verden forholder seg til, vil det innebære å øke beskatningen av eiendom med omtrent 2,6 prosentpoeng.

I kroner og øre utgjør dette en skatteøkning på 46,1 milliarder kroner. Det ville bidratt til å vri investeringer fra eiendom og boliger over til næringslivet, som er et unisont ønske fra både økonomer og næringsliv.

For eksempel er det helt særnorsk å beskatte eiendom så lite som vi gjør i Norge

Det er også et særnorsk fenomen å ikke skattlegge arv. Arveavgiften ble fjernet av regjeringen Solberg i 2013. Det betyr at inntekter fra beskatning av arv utgjør null prosent av de norske skatteinntektene. I OECD er andelen 0,4 prosent. Hadde vi beskattet arv på samme nivå som land vi ligner på, ville det gitt omtrent 5 milliarder kroner i skatteinntekt til fellesskapet. Det ville bidratt til å forhindre at forskjeller forsterkes mellom generasjonene, og at formuer samler seg på få hender. Arveavgiften slik den var før regjeringen fjernet den, fungerte dårlig, men det kunne vært løst med det høyere bunnfradrag og andre verdsettingsregler.

Begge disse skattene har få vridningseffekter, og er dermed effektive og gode skatter. De ville også, godt utformet, ha bidratt til betydelig omfordeling i samfunnet. Inntektene kunne også gitt rom for viktige investeringer for framtida. Bare for å illustrere: Økt eiendomsskatt kunne finansiert både CO2-lagring på Klemetsrud og gratis barnehage for alle landets barn. Ny arveavgift kunne finansiert overgangen til hydrogendrevet tungtransport.

Økt eiendomsskatt kunne finansiert både CO2-lagring på Klemetsrud og gratis barnehage for alle landets barn

Det er likevel kanskje mer sannsynlig, og fornuftig, om endringer i beskatning av eiendom og arv ble vekslet inn i bytte mot lavere skatt på andre områder.

Det vi ikke bør gjøre, er å øke beskatningen av arv og eiendom og isteden kutte i formuesskatten. Det ville være å la middelklassen betale for skattekutt til landets aller rikeste, fordi bolig er det dominerende formuesobjektet hos norske husholdninger, men ikke blant de rikeste.

Mye lurere er det da å bruke en økning av skatt på kapital til å redusere inntektsskatten. Det ville også være i tråd med faglige råd både her hjemme og internasjonalt. Vi vet at skatt på inntekt kan påvirke både arbeidstilbudet og verdiskaping i bedriftene langt mer enn ulike typer beskatning av rikdom. Helt konkret: Å øke beskatningen av eiendom og formue til OECD-nivå ville gitt rom for å redusere inntektsbeskatningen med om lag fire prosentpoeng. Slike kutt bør målrettes mot de som tjener minst. Da kan vi stimulere både arbeidstilbud og sparing.

Den rikeste prosenten i Norge betaler mindre skatt på hver krone tjent enn folk flest

Vi liker å tenke at Norge er blant verdens likeste land og dessuten at skattesystemet vårt er progressivt utformet, altså på en måte der de som har mest bidrar mest. Sannheten er at forskjellene i Norge er langt større enn vi tror, slik en SSB-studie viste tidligere i år. Og skattesystemet er, som vi har fått dokumentert i en årrekke, slett ikke progressivt. Tvert imot.

Den rikeste prosenten i Norge betaler mindre skatt på hver krone tjent enn folk flest. De siste 14 årene har denne prosenten av befolkningen betalt 220 kroner i skatt per tusenlapp de har tjent. Den rikeste promillen i befolkingen betalte enda mindre, et sted mellom 90 og 170 kroner i skatt for hver tusenlapp de tjente. Altså mellom 9 og 17 prosent. I tillegg til at de verken trenger betale arveavgift eller særlig formuesskatt, skyldes regressiviteten i toppen av fordelingen at skattesystemet gjør at mange av landets rikeste i dag kan bruke holdingsselskaper som en skattefri stasjon mellom bedrifter og egne bankkonti.

Den rikeste promillen i Norge betalte et sted mellom 90 og 170 kroner i skatt for hver tusenlapp de tjente. Altså mellom 9 og 17 prosent.

Det særnorske ved skattesystemet vårt er med andre ord at det gjør Norge til et langt bedre sted å være rik enn andre land. Det viser også statistikken. Norge har fire ganger så mange rike som USA.

Tirsdag diskuteres skatte- og avgiftene i den sittende regjeringens siste statsbudsjett. De har hvert eneste år vist at de prioriterer dem i landet som allerede har mest fra før ved å gi dem store skattekutt. Årets julegave til fellesskapet i år var at vi skal få gleden av å finansiere kommunal skattekonkurranse, så kommuner som Bø kan tilby landets rikeste enda gunstigere vilkår enn de allerede har, uten å lide store tap.

Rike kapitalister i utlandet har grunn til å være misunnelige på de norske. Det bør imidlertid ikke være målet for skattepolitikken.