Skattlegg de rike gamle og gi til de unge

I vanlige tider er alder en viktig faktor for hvordan samfunnet prioriterer sine ressurser, for eksempel innenfor helse og utdanning. Typisk vil de som er unge bli prioritert. Dette er ikke bare effektivt, ettersom unge mennesker ofte har flere år igjen av livet, men også rettferdig. Mens de fleste av oss en gang har vært 25 år er det ikke alle som blir 75 år gamle. Vi kan derfor utjevne forskjeller gjennom livet ved å prioritere de unge.

Det er fire hovedgrunner til at unge rammes særlig hardt av pandemien.

Pandemien har snudd denne prioriteringen på hodet. Selv om Covid-19 har rammet alle, både fattig og rik, gammel og ung, er den fulle byrden av pandemien ikke jevnt fordelt. Nedstengingstiltakene har spesielt rammet unge.

Den urettferdige behandlingen av unge bør samfunnet gjøre noe med. Mitt forslag er derfor å:

• Øke formuesskatten midlertidig.
• Bruke inntekten fra dette på en ubetinget overføring til alle unge.

 

Problem: De unge rammes hardt

Det er fire hovedgrunner til at unge rammes særlig hardt av pandemien.

1. Unge mennesker har i liten grad skaffet seg fast fulltidsarbeid, slik at rettighetene deres for inntektskompensasjon er svakere, for eksempel til dagpenger. Mens arbeidere i fulltidsjobber har et godt sikkerhetsnett, som også har blitt mer generøst gjennom pandemien, er folk i deltids- og midlertidige stillinger mer utsatt.
2. Unge bor oftere i by og i trangere boliger enn eldre. Dette gjør hjemmekontor eller hjemmestudier mer krevende.
3. Unge går glipp av mer, ettersom mer av livet til en typisk ung person foregår utenfor hjemmet enn for eldre personer. Dette gjør at livskvaliteten forringes mer for unge som ellers ville vært på pub og konsert enn for eldre med hage og hytte.
4. Unge blir direkte nedprioritert i vaksinekøen, med begrunnelse om at det vil redde flere liv.

Regjeringen gjør samtidig mye for å dempe effektene av pandemien på økonomien. De har utvidet permitterings- og støtteordninger for individer som ikke lenger har en jobb å gå til, og bedrifter får økonomisk hjelp til å betale regninger sine. Mange blir gjennom disse ordningene kompensert for deler av kostnadene av pandemien.

Mens gamle havner på sykehus og i verste fall mister livet som følge av pandemien, er det mindre målbart hva de unge mister.

Dessverre går lite av denne støtten til de unge. Studenter og de som ennå ikke har skaffet seg arbeid, må belage seg på svært begrenset støtte. Det kompenseres for eksempel ikke for ekstravaktene de ville fått om det ikke var for pandemien. Videre har ikke inntektstapet av at de ikke får jobben de ellers ville fått, den samme forsikringen som tapt inntekt ved å miste en jobb. Det ble nylig opprettet en ordning for tilleggslån for studenter. Lånet er på 26.000 med en stipendandel på 40 prosent (Regjeringen, 2021), men gjelder kun for studenter som kan vise til faktisk inntektsbortfall.

De generøse ordningene gjør at framtidige skatter må økes eller budsjettutgiftene senkes for å betale for pandemiregningen. Dette vil ramme dagens unge hardere enn dagens gamle. Én grunn til at samfunnet tillater at unge bærer en stor del av byrden kan være at effektene på dem er mindre klare. Mens gamle havner på sykehus og i verste fall mister livet som følge av pandemien, er det mindre målbart hva de unge mister.

 

Løsning: Aldersskatt

I forskningslitteraturen er skattlegging basert på «markører», slik som kjønn, høyde og alder mye diskutert. Likevel har dette hatt liten påvirkning på den offentlige skattedebatten.

Gevinsten består særlig å gi folk bedre råd tidlig i livet.

Grunnlaget for å skulle skattlegge basert på markører er at det kan redusere ulikhet, samtidig som at markøren er vanskeligere å endre enn inntekt. Ta alder som et eksempel. 50-åringer tjener i snitt mer enn 30-åringer. Hvis alle som er 50 år må betale 1000 kroner mer i skatt, vil dette redusere ulikheten, fordi 50-åringer er rikere enn 30-åringer. Samtidig gir det skatteinntekter til staten. Dette vil skje uten at det påvirker arbeidstiden eller investeringene til 50-åringer fordi skatten gjelder for alle 50-åringer, uavhengig av deres inntekt.

En inntektsskatt på høyere inntekter vil derimot gjøre at de som må betale den vil kunne jobbe og investere noe mindre. Vridningseffekten av skatter basert på markører er derfor lavere enn skatter basert på inntekt.

Mens skatt basert på karakteristikker som kjønn og høyde nok vil være for kontroversielt, kan skatt basert på alder være mindre problematisk. Det er særlig to grunner til at en slik skatt kan være nyttig. Den første er at unge i snitt tjener mindre enn eldre, slik at vi kan utjevne inntektsforskjeller ved å bruke alder i skattepolitikken.

Mange har en intuitiv motreaksjon mot å skattlegge folk basert på markører de ikke kan endre.

Den andre er at hver og en av oss ofte tar opp lån tidlig i livet for å investere, typisk i utdanning og bolig, for så senere få fortjenesten av dette. Fordi det er vanskelig å låne penger uten å ha sikkerhet i et formuesobjekt, vil de fleste ha betydelig dårligere råd tidligere i livet enn senere. Denne ulikheten innenfor livsløpet kan også reduseres ved å betinge skatt på alder. Professoren Kjetil Storesletten ved Universitetet i Oslo har studert dette, og finner sammen med sine medforfattere at gevinstene ved aldersbetinget skatt er betydelige i USA (Heathcote, Storesletten og Violante, 2020). Gevinsten består særlig å gi folk bedre råd tidlig i livet.

I min egen forskning (Berg, 2020) har jeg sett på effekten av at samfunnet er skeptisk til å bruke karakteristikker i utformingen av skattepolitikken. Mange har en intuitiv motreaksjon mot å skattlegge folk basert på markører de ikke kan endre. Grunnlaget for motreaksjonen kan være at folk synes slik forskjellsbehandling er diskriminerende, selv når det er til fordel for lavinntektsgrupper.

En kan likevel mene at det noe annet med alder, og at en aldersskatt ikke behøver å være diskriminerende på samme måte. Hvis skattene er lave når vi er unge mens de er høye når vi er middelaldrende, trenger ikke dette diskriminere på tvers av grupper, men heller forskjellsbehandle innenfor hvert liv, potensielt til fordel for hver og en av oss. Samtidig vil det i øyeblikket vi innfører aldersskatt være til fordel for nåtidens unge og til disfavør for nåtidens gamle. Likevel er jo dette nettopp det vi ønsker å oppnå, siden pandemien og nedstengningen har rammet de unge så hardt.

 

Eksempel på utforming

La meg gjøre forslaget konkret. Se for deg en midlertidig økning i formuesskatten for alle, og at dette deles ut uten betingelser til alle som er mellom 18 og 25 år. Det er om lag 500.000 personer i denne aldersgruppen.

24.000 kroner betyr langt ifra at de unge blir kompensert for pandemiens kostnader.

Formuesskatten er en skatt som også virker omfordelende gjennom livet, og en reduksjon vil være til større fordel for de gamle med formue i dag enn de unge med formue i framtiden. Det er fordi 1) den øker prisen på formuesobjektene som i dag er eid av de gamle og 2) andre skatter som må økes for å kompensere for skatteinntektstapet fra redusert formuesskatt vil ramme unge hardere (de må betale den over flere år).

En stor del av norsk netto privatformue eies av de over 50 og de betaler dermed hoveddelen av formuesskatten (SSB, 2012). Skattepliktig nettoformue i Norge er om lag 2800 milliarder (2020) mens provenyet er på om lag 16 milliarder (2019). Det gir en effektiv skattesats på 0,57 %. Den effektive satsen er lavere enn standardsatsen på 0,85 %. Det er på grunn avbunnfradraget (formuesskatt betales bare for formue over 1,5 millioner kroner) og verdsettingsrabatter (primærbolig verdsettes til 25 % av den skattemessige verdien) i formuesskatten. (Kilde: Statistisk sentralbyrå.)

Hvis staten øker den effektive satsen midlertidig til 1 % (for eksempel ved å øke standardsatsen til 1,5 % eller ved å redusere verdsettingsrabatten til primærbolig) vil dette gi om lag 12 milliarder i økte skatteinntekter. Det tilsvarer 24.000 kroner per person i aldersgruppen 18 til 25 år.

Det bør være det minste dagens unge kan forvente for å sette livet på vent.

Atferdseffektene, det vil si hvordan de som blir skattlagt mer endrer hvor mye de jobber og investerer, er ikke regnet med. Samtidig vil en engangs, uannonsert økning i formuesskatten gjøre det vanskelig å endre atferden i det hele tatt (se mer om atferdseffekter og den norske formuesskatten i Bjørneby, Markussen og Røed, 2020 og Ring, 2020).

Dermed kan vi ta totalt 12 milliarder fra de (rike) gamle og gi dette til de (fattige) unge uten å påvirke investeringer eller arbeidsinnsats nevneverdig. Andre alternative utforminger kan være å øke skatten på salg av primærbolig eller inntektsskatten for de over 45.

Midlertidig innføring av formuesskatt er blitt diskutert flere steder som én av mulighetene for å øke statens inntekter etter pandemien er over (for eksempel i Argentina, hvor en midlertidig formuesskatt er innført). Fordelen for Norge er at vi allerede har en formuesskatt, slik at vi ikke trenger ny informasjon om formue for å endre skatten.

24.000 kroner betyr langt ifra at de unge blir kompensert for pandemiens kostnader. Likevel vil en slik politikk fordele byrden av pandemien noe jevnere, ved å redusere ulikheten på tvers av inntekt og alder. Dette også uten å påvirke den økonomiske aktiviteten. Det bør være det minste dagens unge kan forvente for å sette livet på vent.