Skjebnetider

En bekjent som har arbeidet mye i Afghanistan, skrev for noen dager siden på Facebook at hun ikke hadde sans for intellektuelle som nå inntar en «hva sa jeg»-holdning i kommentarer til situasjonen i Afghanistan. Tommelen min var på vei opp, ja, hva skal vi med dem?

På den annen side: Om vi ikke har bruk for folk som hoverer, har vi svært god bruk for politisk ydmykhet og refleksjon.

Det blir ille for Afghanistan, sa en av vennene, som heller ikke forsto denne invasjonen.

Under nyttårsfeiringen (Nowroz) i Afghanistan i 2003 var vi flere venner samlet på en ås i utkanten av Kabul. Der satt vi på et teppe, og vertskapet hadde med mengder av god mat. Afghanske venner var tilfredse med Talibans fall, og snakket samtidig med sorg om borgerkrigen (1992-1996), der ulike mujahedin-fraksjoner la Kabul i grus. «Fra de fjellene kjempet Karim Khalili, i nordøst Massoud, her i Hekmatyar», sa de og pekte på et fjell vi kunne se godt, i retning Logar i sør.

Denne ødeleggende rivaliseringen var en viktig årsak til at Taliban kunne ta over makten i 1996. Mens vi satt der i det fine kjølige vårværet, kom nyheten om USAs bakkeinvasjon i Irak.

– Det blir ille for Afghanistan, sa en av vennene, som heller ikke forsto denne invasjonen.

– Oppmerksomheten havner annensteds.

Få dager seinere møtte jeg en av de særdeles modige kvinnene som i år 2000 var med på å smugle et kamera inn på Kabul stadion og filme Talibans henrettelse av en kvinne der, for så å få filmen ut til globale medier. Hun var fremdeles ikke trygg, og kom til møtet ikledt burka. Organisasjonen disse modige kvinnene tilhørte var RAWA: Revolutionary Association of Women in Afghanistan.

I perioden mellom 11. september og 7. oktober ble filmen vist tre ganger på NRK. Da RAWA markerte seg som motstandere av utenlandsk invasjon, fikk de imidlertid svært lite gehør. Kvinnen, fikk jeg først vite seinere, var Malalai Joya, som ble parlamentsmedlem fra Farah-provinsen, og som opplevde å bli hetset og kastet flasker mot da hun noen år seinere sto oppreist og kritiserte krigsherrene – de tidligere mujahedinlederne – i harde ordelag.

Kanskje får de likevel en utvei før det brenner for kraftig under føttene på dem. Det er lov til å håpe.

I 2009 møttes vi igjen, da levde og jobbet hun illegalt, blant annet med å dokumentere amerikanske og andre krigsforbrytelser. Vi satt på golvet i skjulestedet hennes og studerte fotodokumentasjon av en «feilbombing» i hjemprovinsen Farah. Nylig lot hun seg intervjue av The Independent fra «hemmelig sted i Kabul» og uttalte seg like frimodig som før om hvilke katastrofer hun mener USA har brakt over landet hennes.

Tjuefem år etter at Taliban rykket inn i Kabul første gangen har de tatt makten på nytt. Det er høyst usikkert om de vil dele den med noen. Et islamsk emirat gir små utsikter til demokrati og valg. Løfter om at de ikke skal hevne seg, kan lett bli skrift i sand, selv om det er lov til å håpe.

Venner ringer og tekster. Al Jazeera forteller om Taliban-kontrollerte provinser der alle må registrere seg på nytt, en opplagt fare for kjente Taliban-kritikere. I noen av dem skal det være registrert to slags kort som innbyggerne kan velge mellom: ett ‘amnesti-kort’, som betyr at man blir godtatt og ikke har noe å frykte, og et ‘angre’-kort, der man må signere og be om tilgivelse for sine synder/’forbrytelser’ for å berge seg. Slike kort er kjent fra Iran.

En del venner vi har kjent siden tidlig på 2000-tallet vil ha store problemer med slik registrering, og risikerer livet ved å bli i Afghanistan. De har løftet demokratiske verdier, forsvart ytringsfriheten prinsipielt så vel som ved egen praksis, og mottatt hyllester og priser for dette fra mange i vår del av verden. Men de har ikke arbeidet for invasjonsstyrker eller ambassader.

Kanskje får de likevel en utvei før det brenner for kraftig under føttene på dem. Det er lov til å håpe.

Etter 11. september var vi en del som advarte mot invasjon i Afghanistan. Ikke fordi vi hadde noe til overs for Taliban-styret. Snarere fordi, som to Washington Post-journalister viste, det kunne ha vært andre måter å få tak i Osama bin Laden på. Det foregikk forhandlinger mellom Taliban og høytstående embetsmenn i Washington om å få utlevert sikre koordinater som viste hvor terroristlederen oppholdt seg.

Amerikanerne og deres venner manglet også kunnskaper om det landet de nå ledet invasjonen og okkupasjonen av.

Disse strandet da Bush for alvor slo på krigstrommene. Den 7. oktober 2001 var invasjonen et faktum. Så satte vestmaktene seg sammen i Bonn for å skape en ny regjering for Afghanistan. Men det de ikke gjorde, var å invitere representanter for Taliban av det moderate slaget til forhandlingsbordet. De fantes. Dette var en av mange feilavgjørelser. En annen var slagsiden som viste seg med mye større militære investeringer enn støtte til sivilsamfunn.

Afghanistan var og er et land med store barnekull som har usikre framtidsutsikter. Mange av de unge mennene født på slutten av 1990-tallet og rundt årtusenskiftet, ble etter hvert rekruttert til Taliban. Hvorfor? Noen fordi de så landsbyene sine bli bombet under Osama-jakten; andre hadde overlevd luftbombing av bryllupsfølger. Dessuten ble det ingen massiv internasjonal satsing på bistand til yrkesopplæring i Afghanistan. Yrkesutdanning kunne gitt grunnlag for arbeid og inntekt.

Taliban, som de første årene virket slagne, gjenvant styrke, etablerte seg i grenseområdene på pakistansk side, også i storbyen Quetta. Al Qaeda ble aldri helt borte. Taliban fant støttespillere lengre vest og kunne invitere rotløse unge gutter til koranskoler med ekstremt innhold, finansiert fra venner på den arabiske halvøya, samt krefter i Pakistan. Lønn fikk guttene etter hvert som de utstyrte seg med kalasjnikover og sluttet seg til Talibans rekker, høyere enn den de ville oppnådd som regjeringssoldater.

Amerikanerne og deres venner manglet også kunnskaper om det landet de nå ledet invasjonen og okkupasjonen av. Det ga seg mange utslag. En av de mest omtalte en av SIGAR-rapportene (Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction) fra 2018 avslørte hvordan mye av det USA fortalte om krigsinnsatsen var basert på løgn. Den fikk nesten ingen omtale i norske medier, underlig nok.

I rapporten ble en rekke framstående afghanere intervjuet om erfaringene med vestlige militære og andre utlendinger: «De setter seg på flyet, leser ‘Drageløperen’ og så tror de at de forstår Afghanistan», som en tidligere minister sa det i et av rapportens mange intervjuer. Denne manglende ydmykheten overfor et land og en kultur som var og er temmelig forskjellig fra vår egen, var utbredt. En scene fra flyplassen i Mazar-e-Sharif har brent seg fast i hukommelsen. En gruppe unge khakikledte amerikanere kommer for å motta et transportfly fullt av forsyninger.

En god del journalister utenfor Kabul har blitt sendt hjem, ikke minst kvinnene.

Det hører med til fortellingen av de fleste utenlandske soldatene – inkludert de norske – stort sett ikke spiste afghansk mat. Alt ble fløyet inn, også flaskevann. Ingen boost for lokalt næringsliv, med andre ord, på tross av den høye kvaliteten en kan finne på mangt et afghansk kjøkken. Hvordan kan man forstå et annet folk uten å ha delt et måltid, uten å ha sittet sammen rundt et bord, eller, som ofte i Afghanistan, på golvputer rundt en stor duk med Kabuli Pilaw og Ashaq?

Tilbake til de khakikledte: De brøyter seg fram og skyver en uniformert offiser fra uzbek-minoriteten bryskt til side. Han er gammel nok til å være faren deres, og lar seg skubbe. Hva han tenkte i sitt indre, offiseren i et land som før sovjeterne invaderte i 1979, hadde vært halstarrig uavhengig, som hadde drevet britene tilbake gjennom tre kriger, fikk vi aldri vite. For meg ble det en symbolsk handling. Ikke at alle soldater opptrådte slik, men trolig mange nok til at ydmykelse kan ha forgiftet forholdet mellom «de fremmede» og afghanerne.

Joe Bidens tale konstaterte at det eneste USA ville i Afghanistan var å trygge USA mot nye terrorangrep. Den var klargjørende og samtidig paradoksal. IS har nå fotfeste i Afghanistan, og det blir spennende å se om de nå får en større operasjonsradius. Med noen hederlige unntak har IS’ etablering blitt underkommunisert i norske politiske diskusjoner, kanskje fordi det da blir åpenbart at selv dette «hovedmålet» langt fra ble oppnådd.

Det er lov til å håpe at politiske ledere lytter til kilder som dokumenterer det som skjer på bakken.

Hva skjer nå? Ingen bør være for skråsikre. Spesielt sårbare i dagene som kommer, er frie ytrere av begge kjønn som har vært tydelige i sin kritikk av / motstand mot Taliban. Det gjelder billedkunstnere, artister, journalister og forfattere. Flere av disse frykter for sine liv og håper å finne et (midlertidig) trygt sted utenfor landet. Committee to Protect Journalists rapporterer om Talibans ransaking av journalisters hjem.

En god del journalister utenfor Kabul har blitt sendt hjem, ikke minst kvinnene. Som en afghansk kvinnelig dommer sa til Al Jazeera onsdag kveld: «Kabul er ikke Afghanistan». Vi får vite mindre om overgrep i provinsene, mange medier der er stengt.

Om Taliban vil innfri løftene sine om å ikke hevne seg, om å la kvinner jobbe og studere som tidligere, delta i regjering og parlament som før, er høyst usikkert. En del ubekreftede historier tyder på noe annet. Men det er lov til å håpe. Taliban har et internasjonalt publikum å ta hensyn til. Et nytt styre ha betydelig behov for internasjonal assistanse; COVID-smitten er ute av kontroll, tørken rammer jordbruket hardt, matmangel er et faktum, og den massive internflukten forverrer situasjonen.

Men, som en ung venn skriver, og som et kvinnelig nyhetsanker som ennå arbeider i Tolo TV i det største mediehuset i Afghanistan, fryktet i samtale med BBC onsdag: Når de har etablert seg ved makten, kan de bli strengere. Det internasjonale samfunnet – denne noe diffuse størrelsen – bør følge opp med å ta Talibans på ordet når de lover å respektere kvinner og ytringsfrihet, når de lover ikke å hevne seg på noen.

Det er lov til å håpe at politiske ledere lytter til kilder som dokumenterer det som skjer på bakken, og konfronterer Taliban når de begår løftebrudd. Dessuten bør de sikre at de mest sårbare ytrerne får fritt leide ut av Afghanistan og trygt opphold i land som har bidratt til den tjue år lange krigen, hvis de ønsker det.

(En tidligere versjon av dette essayet ble trykt i Vårt Land 18. august.)