FOTO: Fotomovimiento/Flikcr cc

Skjer’a Ola?

Ola Svenneby og Unge Høyre vil stramme inn asylpolitikken og ser lengselsfullt mot Storbritannias Rwanda-avtale.

Problemet for lov-og-orden partiet Høyre er at sjelden har en avtale vært mer juridisk omstridt, rotete eller spilt større moralsk fallitt.

Det er varmt i Rwanda, men en slik avtale er iskald.

Unge Høyres rekke av nye innvandringspolitiske vedtak denne uken, medførte mer folk på flukt enn de hadde håpet på: Ut av partiet. Blant de som forlot skipet og nå søker asyl i andre politiske havner, er blant andre Arina Aamir og Jenny Helene Syse. Svennebys ungdommer fikk også kjeft av Oslos høyreordfører Anne Lindboe, og andre voksne i moderpartiet.

Sunne reflekser dette, men vi skal bekymre oss over at konservative ungdommer sklir ut mot høyrepopulismen og verre enn det: Fristes av asylløsninger som strider mot både menneskerettigheter, internasjonal rettspraksis og internasjonale forpliktelser gjennom blant annet flyktningkonvensjonen, slik Rwanda-avtalen gjør.

Denne trumpske forakten for rettslige instanser og folks likeverd, burde Svenneby og co. ansett seg altfor borgerlige og dannede for. Hvis konservatismen skal ha en verdi i det hele tatt, må det være dette: Å stå solid ved internasjonale avtaler og jussens lov og orden.

Liker man ikke reglene, må de endres demokratisk, og ikke foraktfullt settes til side. Men det er alt det Rwanda-avtalen gjør, og alt det Unge Høyre gjør ved å etterape det britiske søsterpartiet sitt.

Avtaler som for få år siden ble avvist og latterliggjort, har blitt nesten sunn fornuft. Særlig på den politiske høyresiden.

På grunn av det Unge Høyre kreativt kaller et «integreringsetterslep» i Norge, ønsker partiet i tråd med statsminister Rishi Sunak i Storbritannia å deportere asylsøkere ut at landet når de kommer hit, og heller få søknaden behandlet i et tredjeland. For eksempel Rwanda. Får asylsøkeren opphold, blir oppholdet og resten av livet også der i Rwanda. Dette gjør fattige land fordi rike land i nord betaler dem for tjenesten med håp om at markedet også ordner opp med folk på flukt.

Det er varmt i Rwanda, men en slik avtale er iskald.

Det kan være at Sunaks Rwanda-avtalen aldri trer i kraft. Partiet Labour har lovet å skrote den hvis de vinner valget neste uke, den 4. juli. Det er bra, men det som ikke er bra er at et frø er sådd og har begynt å gro.

Da den britiske regjeringen først lanserte Rwanda-ideen i 2022, steilet hele Europa og syntes tanken på å deportere folk på flukt til fattige tredjeland var forskrekkelig. Men nå har frøet blitt en liten villbusk. Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Hellas, Italia, Latvia, Litauen, Malta, Nederland, Polen, Romania og Tsjekkia ba i år EU-kommisjonen vurdere om flyktninger over Middelhavet kunne bringes til et «partnerland» utenfor EU.

For å få til avtalen, må den britiske regjeringen forsikre alle juridiske instanser om at Rwanda er trygt, fint og kan tilby et godt liv for asylsøkere.

Avtaler som for få år siden ble avvist og latterliggjort, har blitt nesten sunn fornuft. Særlig på den politiske høyresiden.

Det som en gang var en forskrekkelig idé, er nå blitt en metode for skrekk: «Rwanda» er blitt stikkordet som skal skremme flyktninger fra å søke en nødhavn i Europa. Dette er Rwanda-avtalens iboende paradoks: For å få til avtalen, må den britiske regjeringen forsikre alle juridiske instanser om at Rwanda er trygt, fint og kan tilby et godt liv for asylsøkere. «Vakker natur» som det står i brosjyren flyktningene skal få.

Men, på den andre side, så skal trusselen om Rwanda hindre folk i å flykte og da kan det ikke akkurat være et paradis på andre siden heller. I dette dilemmaet ligger djevelen i hele dette prosjektet, som i Storbritannia har blitt et aldri så lite politisk helvete for Runak og hans folk.

For akkurat et år siden erklærte den britiske høyesteretten asylavtalen mellom Storbritannia og Rwanda ulovlig.

Avtalen er har i sin korte levetid skapt store konflikter mellom politikk, domstolen og i midten der: Offentlig ansatte som ikke vet om de skal følge politisk instruks om å gjennomføre deportasjoner av asylsøkere, eller om de skal følge menneskerettighetsdomstolen som har erklært den ulovlig. Som arbeidstakere er de underlagt begge instanser.

For akkurat et år siden erklærte den britiske høyesteretten asylavtalen mellom Storbritannia og Rwanda ulovlig. Domstolen kom fram til at Rwanda ikke kan betraktes som et trygt tredjeland for asylsøkere, og at det var en betydelig risiko for at asylsøkere sendt dit kunne bli returnert til sine hjemland, og igjen utsatt for forfølgelse.

Britisk høyesterett viste til internasjonale asylregler forankret i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (ECHR) i sin konklusjon. Avtalen ble midlertidig stoppet, og alle planlagte flyreiser til Rwanda stanset.

Men 22. april i år overkjørte den konservative regjeringen sin egen høyesterett, ved å komme med ny lov som slo fast at Rwanda var trygt.

Scottish National Party har kalt avtalen både «foraktelig» og «ond» og et eksempel på institusjonell rasisme.

I løpet av 48 timer sendte FNs høykommissær for flyktninger Filippo Grandi sammen med høykommissær for menneskerettigheter Volker Türk ut en felles melding til Storbritannia med en sterk oppfordring om å stanse Rwanda-avtalen. Avtalen undergraver alt internasjonalt samarbeid og bryter med flyktningkonvensjonen, sa Filippo Grandi.

Grandi og Türk er sterkt bekymret for den globale presedensen en slik avtale setter, i tillegg til å sette i åpent spill internasjonale spilleregler. Ved siden av det minst like viktige: Verdigheten og sikkerheten til mennesker på flukt.

Partiet Labour hevder at Toryene lanserte denne spektakulære avtalen mest av alt for å ta oppmerksomheten vekk fra Boris Johnsens ulovlige fester i statsministerboligen under pandemien. Både Labour og Liberal Democrats kritiserer også den enorme pengebruken Rwanda-avtalen krever, i en tid med stor fattigdom i eget land. Scottish National Party har kalt avtalen både «foraktelig» og «ond» og et eksempel på institusjonell rasisme.

Ungdommene dine Kristin, de fordømmer det. Hvordan kunne Unge Høyre komme hit?

Også opposisjonen i Rwanda er kritisk. Leder av opposisjonen Victoire Ingabire Umuhoza har sagt at Rwanda har mer enn nok med egne utfordringer og trenger ikke britene på toppen.

Unge Høyre fortsetter å gå i takt med mange andre av Europas ungdommer: Mot høyre, enda lenger mot høyre, i takt med mange andre av Europas unge. En streng innvandringspolitikk, farlig nær strukturell rasisme, er en del av dette bildet.

Tenk på 2010, nesten i går, da den ideologiske ledestjernen og Civita-sjef Kristin Clemet hyllet lykkejegere i sin blogg og skrev: «Det at vi, i et misforstått forsøk på å beskytte vår egen velstand, lar tusenvis av mennesker lide og i verste fall dø i sitt dypt menneskelige forsøk på å skape seg et bedre liv. De er lykkejegere, ja vel, men hvem kan fordømme det?».

Ungdommene dine Kristin, de fordømmer det. Hvordan kunne Unge Høyre komme hit?

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)