Skjerm oss fra skjermene

Sier du klima eller formuesskatt til foreldre, vil de ikke fortrekke en mine. Sier du derimot sosiale medier eller skjermtid, vil det komme gnister ut av ørene. Men hvordan skal vi sammen styre samfunnsutviklingen når vi ikke engang klarer å slå av barnas mobiltelefon?

Det er få, nei det er ingen, samtaler med andre foreldre jeg har hatt de siste fem årene som ikke har endt i deling av frustrasjon over barnas skjermtid. Det er nærmest en eksistensiell innrømmelse av absolutt avmakt over podenes timer med en iPhone eller en iPad − en mobiltelefon eller et nettbrett – i hendene.

Du finner ikke en mamma eller pappa som ikke kjenner seg igjen.

De våkner til skjerm, de legger seg til skjerm. I tillegg til de håndholdte fristelsene kommer PC-er og spillkonsoller, og norske hjem er ofte stinne med utstyr. Timer og dager forsvinner, og norske barn bruker aller mest tid på skjerm i Europa. Nesten fire timer hver dag i gjennomsnitt. Da NRK for noen år siden fikk en 8. klasse til å loggføre all tid på skjerm på fritida gjennom ei uke, var fasit nesten seks timer. Ferdinand på 13 brukte 18 timer på Snapchat.

Foreldrenes erfaringer er ofte svært like. Det fortelles om konflikter som oppstår når grenser skal settes. Om frustrerte forsøk på å beslaglegge eller gjemme brukerutstyr. Jo mer iherdige forsøk fra de foresatte, jo heftigere konflikter. Om en skolehverdag som gjerne undergraver private regler. Og en kamp for «å få ungene ut» og møte andre. Helsemyndighetene advarer særlig mot passiv skjermtid på fritiden for unge mellom 6 og 17 år. Samtidig er det stor bekymring for at barn og ungdom og særlig unge gutter har sluttet å lese bøker. 17 prosent av dem leste ikke en eneste bok i 2021. Forskere er til og med urolige for utviklingen av mellommenneskelige relasjoner.

Situasjonsbeskrivelsen er ukontroversiell. Du finner ikke en mamma eller pappa som ikke kjenner seg igjen. Og som ikke er bekymret og kjenner på maktesløsheten. Men hva kan gjøres?

Selv er jeg tilhenger av den formynderske staten.

Oppgaver løses best sammen. Også det som skjer i hjemmene våre styres av trendene i storsamfunnet. Aleine er vi nærmest sjanseløse. Men hvem skal ta tak i en utvikling alle frykter? Tekno-milliardær Elon Musk har advart mot kunstig intelligens, og mente potensialet var «farligere enn atombomber». Det var i 2014. I dag snakker vi alle om det, som en trussel mot menneskeheten. Nå ropes det på regulering og styring fra mange hold, senest fra Oljefondets Nikolai Tangen. Men ingen aner hvor vi er på vei.

Selv er jeg tilhenger av den formynderske staten. En godlynt, omsorgsfull stat som sier nei for oss. Norge er et produkt av nettopp en slik stat. Det er avgift på sukkerholdige varer i butikken, fordi det ikke er bra for oss. Røykelovens lange arm har holdt oss myndig unna passiv røyking. I dag jobbes det, ikke uten støy, med nye offisielle kostholdsråd. Når du har fått barn, kommer staten hjem til deg for å se til barnet, eller som det jo egentlig er: Sjekker de ferske foreldrenes omsorgsevne. Vi må stadig på Vinmonopolet for å kjøpe vår alkohol. I butikken stenger ølsalget 20.00. Og så videre.

Gode samfunn utvikler kloke regler. I trafikken, i arbeidslivet, i handelen. Gjennom århundrer har vi lært verdien av samarbeid for å overleve, men også av rammer og begrensninger. Det har fordret kunnskap, utdanning og dannelse. Men staten var selvsagt ikke til stede overalt, mange av reglene har vært sosiale og selvpålagte. Tenk, det er ikke så mange år siden vi ikke ringte folk etter klokka ti på kvelden.

Et overveldende flertall vedtok å ikke gjøre noe.

Den digitale utviklingen har gått fort. Vi har alle halset etter, vi har aldri hatt kontrollen. Særlig ikke politikerne, som skal legge lovens rammer for samfunnet vårt. Nikolai Astrup har både som menig Høyre-mann og som digitaliseringsminister gått i bresjen for mer styring av utviklingen. Han mener at det på tide å tenke nytt om barnas bruk av mobil og sosiale medier.

Som statsråd høsten 2019 oppfordret han med mild mobilmoralisme foreldre til ikke å utstyre barna med en smarttelefon før de er 13. I forkant av Høyres landsmøte i mars i år tok han til orde for å gjøre skolen til mobilfri sone og høyne aldersgrensa for bruk av sosiale medier fra 13 til 16 år med krav om registrering og autorisert digital innlogging med BankID eller tilsvarende. Et overveldende flertall vedtok å ikke gjøre noe.

Samme historie gjentok seg på Kristelig Folkepartis landsmøte forrige helg. Partileder Olaug Bollestad oppfordret partiet til å ta et modig valg. Men intet flertall for 16-årsgrense. Ikke engang KrF vil lenger moralisere eller fortelle folk hvordan de bør leve. Ingen vil jo være hen som argumenterte mot farge-TV. Når Arbeiderpartiet møtes til helga, er problemstillingen ikke nevnt noe sted i det nesten 500 siders dokumentet som rommer innkomne forslag.

Ingen vil være vår tids Tante Sofie.

Det er ukult. Ingen vil være vår tids Tante Sofie. Berøringsangsten er lammende. Kineserne derimot, som lista er stadig lavere for å peke på som våre framtidige kulturelle og sikkerhetspolitiske nemesis, de nekter ungene å drikke av denne kilden vi lar våre barn drukne i. For et par år siden innførte de begrensninger. Til barnas og fellesskapets beste, uten at jeg skal gå i dybden på regimets motiver. Apper og programmer ble pålagt å innføre «youth mode». På den kinesiske versjonen av TikTok kan unge under 18 bare se videoer i 40 minutter av gangen, og den er sperret fra klokka ti på kvelden. Unge gamere som spiller via nettet har fått sin tid begrenset til en time på kvelden i helgedagene. Skal ikke vi også gjøre noe?

Jeg har ingen svar. Det er jeg ikke så bekymret over. Det som bekymrer meg, er at heller ingen andre har det. Og at politikerne ikke våger å legge hendene på rattet. Og styre.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 29. april 2023.