Skoleklasser med bismak

I boka Our Kids viser Robert Putnam at amerikanske barn med dårlige karakterer og rike foreldre har større appetitt på høyere utdanning enn de med gode karakterer og fattige foreldre. Det er et faktum som ikke er lett å fordøye.

Utviklinga går i feil retning. Putnam påpeker at gapet mellom barn har økt siden 1950-tallet. Årsaken er både at velstående barn har det bedre i dag, men mest fordi fattige barn i dag har det relativt verre enn de hadde det for 60 år siden.

Tvert imot er det dramatiske forskjeller basert på hvem du har vokst opp hos.

Du tenker kanskje at dette først og fremst gjelder andre land, og at Norge har fått bukt med de sosiale lenkene hjemmefra? Utjevning av forskjeller har vært et mål med den norske fellesskolen, men heller ikke vi har lykkes med å bryte ned betydningen av foreldrenes utdanning og økonomi. Etterkrigstidas politikk for å utjevne barneulikhet har ikke vært vellykka.

Anerkjente økonomer som Tony Atkinson og Thomas Piketty dokumenterer at likhet lønner seg for samfunnet. Dersom ulikheten reduseres, blir vi mer produktive og det gir økt vekst. Derfor må vi ta den negative utviklinga på største alvor, og det krever handling. I tillegg til at skattesystemet må innrettes for å utjevne forskjeller, er skolen en viktig arena for at sosiale skiller ikke skal reproduseres.

Inngangsbilletten til arbeidslivet er en fullført utdanning. Blant elever som har foreldre med kun grunnskole, er det under halvparten som gjennomfører videregående opplæring. Til sammenligning fullfører 90 prosent av elever med høyt utdanna foreldre. Her er det ikke snakk om nyanser. Tvert imot er det dramatiske forskjeller basert på hvem du har vokst opp hos.

Undersøkelser viser at elever som spiser frokost presterer systematisk klart bedre på skolen.

I Oppland ser vi lignende mønstre, senest i kunnskapsgrunnlaget Ung i Oppland 2016. Familiebakgrunn, helse, trivsel og læring henger sammen. De økonomiske forskjellene sammenfaller med alt fra ungdommens deltakelse i skole og idrett til kostholds- og helsevaner. Det kommer tydelig fram at trivsel og mestring i skolen avhenger av familiens opplevde inntekt. Det bekymrer meg at vi ikke har klart å diske opp med et utdanningssystem som reelt sett gir like muligheter.

Det er forbløffende at forskjellene er så gjennomgående på alle områder. De elevene som gjennomfører videregående skole er for eksempel de samme som spiser frokost hver morgen. Det er også disse elevene som bruker mer tid på aktivitet og trening. Barn av bemidla og høyt utdanna foreldre får tilgang til de beste tilbudene i skolen og lokalmiljøet. Økonomi alene er ikke nødvendigvis alltid utslagsgivende, men det er en del av et mønster.

Alle er enige om at målet er en bedre skole, med kvalitet og læring. Spørsmålet er hvilke redskaper vi har i verktøykassa. Jeg vil påstå at fysisk aktivitet, riktig ernæring og en elevtjeneste som fungerer, er oppskrifta på suksess. Derfor var regjeringa for glupske da de gikk på epleslang hos elevene, og fjerna frukt og grønt fra skolen. Dagens skolepolitikk er mer preget av pisk enn gulrøtter, og det er grunn til å stille spørsmål ved om det gir tilstrekkelig kunnskapshunger.

For å spise opp ulikheten i skolen kreves det helhetlig og systematisk arbeid. Mitt utgangspunkt er at tett oppfølging, fleksible løp og et sosialt sikkerhetsnett utjevner forskjeller. På denne måten blir den enkelte eleven tryggere og mer motivert. Hodet fungerer ikke optimalt dersom resten av kroppen sultefores for aktivitet og næring. God elevvelferd gir rett og slett bedre læringskvalitet.

For det tredje tilbyr vi enkel, sunn og gratis frokost på alle skolene våre.

Undersøkelser viser at elever som spiser frokost presterer systematisk klart bedre på skolen. Helsedirektoratet viser også til gode erfaringer med skolefrokost. Flere lærere rapporterer om elever som har mer energi og er mindre slitne på slutten av dagen. En hyggelig effekt av et frokosttilbud er at trivselen på skolen øker, men mye viktigere er det at et sunt kosthold øker konsentrasjon og gir bedre skoleprestasjoner.

I Oppland har vi satsa på en elevoppfølgingsmeny med konkrete tiltak som skal gi bedre elevvelferd. For det første hever vi kompetansen blant rådgiverne ved å stille strengere krav til relevant utdanning. For det andre innfører vi en digital elevtjeneste som senker terskelen for å ta kontakt med rådgivere og skolehelsetjenesten. For det tredje tilbyr vi enkel, sunn og gratis frokost på alle skolene våre.

Vi tar forskjellene som kommer fram i undersøkelsene våre på høyeste alvor. For å bekjempe ulikhet i opplandsskolen prioriterer vi derfor elevvelferden. Min oppfordring til andre fylkeskommuner er å gjøre det samme. Det vil vi alle tjene på i det lange løp.

Klasseskillene lever i beste velgående i skoleverket. Fellesskolen har ikke visket bort de ulike forutsetningene vi har med oss i ranselen på første skoledag. Det må derfor sterkere lut til i skolepolitikken for å komme klassene til livs.