Skremselspropaganda fra NHO

“Økt formuesskatt ser ut til å bli limet i en ny rødgrønn regjering. Det vil gå på bekostning av klima, velferdssamfunn og inkludering.” Kraftsalven kom fra NHOs administrerende direktør Ole Erik Almlid, i en kronikk i Aftenposten denne uken.

Dette er for det første skremselspropaganda. Det er også totalt misvisende. Det er selvsagt ikke slik at det viktigste som holder opposisjonen sammen, er et sammenfallende syn på formuesskatt. Tvert imot samles disse partiene om større tanker om landets framtid: Det handler om å redusere forskjellene, ta hele landet i bruk og drive en aktiv næringspolitikk som både kan skape arbeidsplasser og bidra til å løse klimaproblemet. Politikken og forslagene på disse områdene interesserer imidlertid ikke Almlid. Sjefen for norske arbeidsgivere mener en økning i formuesskatten vil ha så stor skadeeffekt at det vil overskygge all annen politikk.

Dette er totalt misvisende.

Det er overraskende at dette angrepet kommer fra en organisasjon som tidligere i år arrangerte en årskonferanse med temaet «Vi og verden». Budskapet der var at Norge er helt avhengig av internasjonale handelsavtaler, men at handel og globalisering også gir uønskede konsekvenser. NHOs sjeføkonom Øystein Dørum pekte for eksempel på at selv om kaken blir større med handel, så er det ikke sikkert alle får det bedre. «De som mister jobben og må ta en ny med lavere lønn, har god grunn til å mislike globaliseringen», sa han.

Formuesskatt er et av flere viktige virkemidler for å gjøre noe med det problemet som også NHO ofte gir uttrykk for at de er bekymret for: de økende økonomiske forskjellene. Større forskjeller handler ikke bare om mer fattigdom, men også om økende rikdom – noen få får en stadig større del av verdiene vi skaper. En tredjedel av norske lønnstakere har siden 2013 hatt reallønnsnedgang. Nylig viste regjeringens egne ulikhetsmelding at hovedårsaken til at inntektsulikheten har økt de siste 30 årene, er at de rikeste er blitt rikere. Det smitter igjen over i økte formuer. Den norske formuesulikheten er i dag på høyde med land som Storbritannia.

En tredjedel av norske lønnstakere har siden 2013 hatt reallønnsnedgang.

Å være for små forskjeller og rettferdig grønn omstilling, betyr ikke at det ikke er lov til å være uenige om enkelttiltak, eller diskutere forbedringer og endringer. Men det må gå an å diskutere dem uten å fullstendig miste gangsynet. Å gjeninnføre full verdsetting av (den fiktive) avgrensingen «arbeidende kapital» i formuesskatten, vil selvsagt ikke ha den negative effekten Almlid nå går ut og advarer mot. Det finnes fremdeles ingen overbevisende dokumentasjon på at en slik skatt vil skade verdiskapingen og distriktene i Norge. Langt mindre på at skatten vil ødelegge for klima, velferden og inkluderingen, slik Almlid hevder.

Økende forskjeller er et problem for alle, også for næringslivet selv. Ifølge en studie fra OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst siden 1990-tallet hvis de økonomiske forskjellene her til lands var mindre. For å få ned ulikheten i Norge trengs en mer kraftfull politikk på mange områder, og skattlegging av økende formue er en av dem. Det blir vanskelig å gjøre noe med økende ulikhet, når man samtidig skal skjerme en av de viktigste kildene til økende forskjeller.

Det finnes fremdeles ingen overbevisende dokumentasjon på at en slik skatt vil skade verdiskapingen og distriktene i Norge.

Det harde angrepet på formuesskatten NHO-direktør Almlid serverte, er en svært merkelig prioritering. NHO er opptatt av å opprettholde omstillingsvilje, en høy tillit til næringslivet i befolkningen og allmenn kjennskap til næringslivets betydning for et godt samfunn. Norsk næringsliv har selvsagt svært stor betydning for norsk velstand og velferd. Tillit og omstillingsvilje er imidlertid avhengig av at arbeidstakerne og befolkningen får sin rettferdige del av verdiskapingen. I dag ser vi flere forhold som svekker dette, blant annet økende sosial dumping, lavtlønnspress og arbeidslivskriminalitet i bransjer som er preget av arbeidsinnvandring.

Tillit og omstillingsvilje er imidlertid avhengig av at arbeidstakerne og befolkningen får sin rettferdige del av verdiskapingen

Det holder ikke bare snakke om utfordringen. De som er bekymret bør også gå i front for å løse problemene. Årskonferansen i vår vitnet om at også NHO er opptatt av at gevinstene ved handel må fordeles likere mellom folk, og at ulikhetene må bremses. Bare slik kan vi sikre oppslutning om en fortsatt åpen økonomi. Da bør man gjøre det man kan for å bidra til det. Professor i økonomi Karen Helene Ulltveit-Moe er blant dem som derfor har oppfordret NHO til å snakke mindre om formuesskatten, og mer om betydningen av EØS-avtalen for næringslivet. Ettersom EØS er av mye større betydning for bedrifter i distriktene enn marginale endringer i formuesskatten, er dette et godt råd. Det bør følges opp med konkrete politikkforslag fra NHO, for å sikre at norsk arbeidsliv skal være like trygt for ansatte i alle bransjer i hele landet.

NHO bør arbeide for den langsiktige og stabile norske regulerte kapitalismen, ikke kapitalistenes kortsiktige interesse av høy profitt.

En sterk arbeidsgiverbevegelse er viktig for å sikre næringslivets interesser. Men NHO bør arbeide for den langsiktige og stabile norske regulerte kapitalismen. Ikke kapitalistenes kortsiktige interesse av høy profitt. I stedet for å bruke krefter på å angripe formuesskatten med pauker og basuner, burde NHO fokusere på å bidra til et forutsigbart og bredest mulig skatteregime som sikrer næringsliv og arbeidstakere gode vilkår i årene framover. De bør jobbe med utvikling av andre spennende politikkforslag som kan gi norsk næringsliv flere bein å stå på, en rettferdig grønn omstilling og enda mer tillit til næringslivet i befolkningen. Det kan vi få bærekraftig klima, velferd og inkludering av.