De skyldige går fri

Nylig kunne vi lese i flere medier at innvandrerne tar jobbene våre. Bakgrunnen for oppslagene var en interessant studie fra Frischsenteret av sammenhengen mellom sosial mobilitet og innvandring.

Tidligere har de samme forskerne vist at norske menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene har falt bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet: inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie. Situasjonen forverres av at dem som allerede har minst i økende grad står utenfor arbeidslivet, i stedet for i lavinntektsarbeid.

Nå har de samme forskerne studert den samme sosiale mobiliteten på tvers av ulike geografiske områder. Det viser seg at jo flere innvandrere i et område, dess lavere mobilitet på bunnen av den sosiale rangstigen. Studien forenkler riktignok litt når den slår sammen arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa og asylsøkere fra krigssoner.

For det er landene som får mer, ikke nødvendigvis alle som bor der.

Det er også viktig å understreke at innvandringen alene ikke kan forklare hverken økte forskjeller eller svekket sosial mobilitet. Men studien bekrefter likevel et viktig poeng, som vi egentlig visste fra før: det er de som hadde minst fra før som betaler prisen for globalisering.

En studie fra Samfunnsøkonomisk analyse i 2016 viser at de 450 000 nye arbeidsplassene som ble skapt i norsk økonomi mellom 2003 og 2015 i stor grad har tilfalt innvandrere. Særlig gjelder dette de dårligst betalte jobbene, som sammenliknet med andre har blitt enda dårligere betalt.

I offentlig sektor har de nye jobbene siste tiårene blitt ganske jevnt fordelt mellom nordmenn og innvandrere. Arbeidsplasser i høytlønte yrker som rådgivning, finans og tekniske tjenester har i stor grad tilfalt innvandrere, men uten at det har blitt færre norske arbeidstakere i de samme yrkene av den grunn.

Men i bygg, renhold, servering og tjenestenæringer jobber det flere innvandrere og færre nordmenn nå enn før. Dette er bransjer der vilkårene allerede var dårlige og har blitt enda dårligere.

I samme periode har utdanningsnivået i den norske befolkningen fortsatt å øke, og mange har fått bedre jobb og inntekt. Men altså ikke dem som hadde minst fra før. Mange av dem har vi ikke fått gjennom videregående skole. Mange av dem har tatt fagutdanning, men ikke fått læreplass. Andre har mistet jobben og blitt erstattet av innleid og ofte underbetalt arbeidskraft fra internasjonale bemanningsbyråer. De som tjente minst fra før av har ikke opplevd reallønnsvekst de siste ti årene.

Det er fristende å skylde både på innvandrere og på internasjonale handelsavtaler som EØS.

Dette er også bransjer med lav organisasjonsgrad, høy grad av sosial dumping og utbredt arbeidslivskriminalitet. I bygg- og anleggsbransjen har stor tilgang på billig innleid arbeidskraft gjort det mindre interessant å søke fagkompetanse eller investere i teknologi. Vi vet at produktiviteten har falt og kriminaliteten økt.

Det er fristende å skylde både på innvandrere og på internasjonale handelsavtaler som EØS. Det er også sant at østutvidelsen av EU åpnet for økt arbeidsinnvandring fra land med lavere lønn enn i Norge, til gavn for mange av dem som bodde der. Det betyr ikke at EØS var en dårlig idé. Det betyr at politikernes oppgave med fordele godene og regulere arbeidsmarkedet har blitt viktigere og vanskeligere.

I 2017 ga den amerikanske økonomen Dani Rodrik ut boka Straight talk on trade. Den var en tilståelse. Økonomene har bare fortalt halve sannheten om handel, påpekte Rodrik. For det er sant at handel skaper økonomisk vekst. Alle land har ulike fortrinn, og hvis alle spesialiserer seg på det de kan best, og etterpå bytter med hverandre, får alle mer. Men det er ikke hele fortellingen.

Å skylde på innvandrerne er fristende. Men politikerne må aller først skylde seg selv.

For det er landene som får mer, ikke nødvendigvis alle som bor der. Derfor, sier Rodrik, er det så viktig at åpne økonomier deler på gevinsten. Både fordi handel ellers vil skape større forskjeller, og fordi de samme forskjellene vil svekke befolkningens støtte til internasjonal handel, samarbeid og åpenhet.

Norge er et av landene i verden som har tjent mest på internasjonal handel. Vi lager langt fra alt vi trenger og vi trenger ikke alt vi lager. Skal vi få selge våre varer og tjenester til andre land, må vi også åpne for å ansette arbeidskraft uten norsk pass.

Det er aldri en dårlig ide å lytte til dem som har skoene på. De som Frischforskerne skriver om. Ikke fordi det er noen nyhet at det er arbeiderklassen som betaler prisen for globalisering. Men fordi det er veldig mye norske politikere kan gjøre med dette.

De kan for eksempel stille strengere krav til arbeidsvilkår, underleverandørledd og lærlingeplasser i offentlige kontrakter, slik over 100 norske kommuner nå gjør. De kan slå hardere ned på svart økonomi. Eller gjøre det billigere å organisere seg. Å skylde på innvandrerne er naturligvis fristende. Men politikerne må aller først skylde seg selv.