De slemme mennene må ikke få vinne

Denne uka var jeg så heldig å få møte to modige menneskerettsforkjempere som er på Norgesbesøk, takket være Oslo-byrådets «pusterom-prosjekt.»

Det skal gi folk fra utsatte områder et sårt tiltrengt pusterom, og forhåpentligvis krefter til å fortsette å stå i kampene de utkjemper.

Selv fikk jeg anledning til å snakke om den norske og internasjonale arbeiderbevegelsens historiske kamp for demokrati, og om hvordan faglige rettigheter alltid har vært intimt forbundet med menneskerettighetene.

«Hvordan vinne et land», kunne kanskje den historien ha hett. Det tenkte jeg i alle fall etter å ha fulgt med på det tyrkiske valget denne uka, og etter å ha lest om igjen forfatteren og journalisten Ece Temelkurans bok «How to lose a country. The seven steps from democracy to dictatorship» (2019).

I den beskriver hun demokratiets død gjennom sju trinn, slik hun selv opplevde det på nært hold i Tyrkia.

For å få til dette, skriver hun, måtte folk gjøres dummere enn de var, de måtte snakkes til som om de var barn.

Ifølge Temelkuran var det første skrittet å skape en antidemokratisk bevegelse. Hun beskriver reisene sine på landsbygda i ukene før valget i 2002, der hun møtte og snakket med småkårsfolket som venstresida hadde glemt. «For en generasjon eller to siden var det vi som var ute i arbeiderbydelene, på den fattige landsbygda,» skriver hun, «og det var vi som hadde et program som bød på håp og brød. Men det gikk av moten».

I dette tomrommet vokste Erdoğans parti AKP seg sterke. Som en av de første journalistene spådde Temelkuran at AKP kom til å vinne valget for 21 år siden. «Vi er ikke et parti, vi er en bevegelse» sa mennene hun møtte. De framstilte seg som dydige menn, ubesmittede av den råtne og korrupte politikken i storbyene, og slo selvsikkert fast at de skulle «forandre alt».

I boka sammenligner Temelkuran sine erfaringer med hva iranske, amerikanske og andre lands feminister har opplevd. Noe av det som overrasket henne mest, og som tok både henne og kameratene hennes på senga, var hvor mye hevngjerrighet som kunne piskes opp mot helt marginale grupper, og hvilken enorm politisk mobiliseringskraft som lå i det.

Det er den samme historien hun har fått høre fra sine iranske medsøstre.

For å få til dette, skriver hun, måtte folk gjøres dummere enn de var, de måtte snakkes til som om de var barn. Ved å ødelegge språket, eller «terrorisere» det, ble det nær sagt umulig å ta til motmæle. «Hvordan kan du argumentere med en mann dersom han omfavner lederens hykleri og inkonsistens som en taktikk utført for folkets beste?», spurte hun – og minnet om Albert Camus, som sa at en mann du ikke kan argumentere med er en farlig mann.

Temelkuran viser hvordan det også blir en slem mann, og hvor maktesløs man er når de slemme innser at de kan slippe unna med å være slemme.

Ødeleggelsen av språket, appellen til det irrasjonelle, utviskingen av forskjellen på løgn og sannhet, helt til det en dag ikke lenger er mulig å føre en felles, offentlig samtale, er imidlertid bare trinn to. De neste stegene innebærer blant annet å «avskaffe skamfølelsen», å «demontere juridiske og politiske mekanismer», og å la motstanderne le av alt det forferdelige.

Det siste er noe hun stadig vender tilbake til: Hvordan de møtte alle løgnene, alle de sprø konspirasjonsteoriene, og den intense religiøsiteten og retthaverskheten med sarkasme og ironi – helt til det plutselig var ramme alvor. Det er den samme historien hun har fått høre fra sine iranske medsøstre, som møtte Khomeini med sarkasme helt til henrettelsene begynte.

Har dette noen relevans for Skandinavia i dag?

Artisten Aylin Aslim, som i likhet med Temelkuran endte opp i eksil, minnet henne på noe et av landets mest notoriske nett-troll sa: «Vi ville begynne med å gjøre kvinner mindre sterke, og se hva som skjedde. Det var bare et eksperiment». Aslim var en av de første som ble et utsatt for et koordinert angrep av regjeringstilhengerne.

Hun opplevde trusler om at folk ville angripe konsertene hennes, at det ble spredt løgner om henne på nettet, og at hjemmeadressen og telefonnummeret hennes ble offentliggjort. Det var først mange år seinere, på trygg avstand fra det hele, at hun innrømmet hvor knust hjertet hennes hadde blitt, ikke av angrepene, men av vennenes taushet.

«Når en kvinne blir angrepet, og hun ikke er kona eller søsteren til en eller annen mektig mann, oppstår det en merkelig stillhet», fortalte hun. «Ingen ønsker å skitne til hendene sine. De forventer at du skal komme deg ut av gjørma på egen hånd, men det er umulig. Det forferdeligste er at det ikke var noen grunn til å gjøre det de gjorde mot meg. De ødela livet mitt bare som et eksperiment, før de gjorde det samme med andre, mer etablerte kvinner».

Har dette noen relevans for Skandinavia i dag? Om man følger litt med på hva som skjer i vårt naboland Sverige, så har det dessverre det. I november i fjor avslørte det svenske tidsskriftet ETC hvordan høyreekstreme hjemmesider stadig oftere mobiliserte brukerne til å sende inn bekymringsmeldinger til barnevernet og andre sosiale myndigheter om sine politiske motstandere. Tidningen Syre fulgte nylig opp, da de avslørte at en høyreekstrem hjemmeside hadde opprettet databaser med personopplysningene til tusenvis av politiske motstandere.

Hvor mye motstandskraft finnes det i det svenske demokratiet?

Opplysningene ble gitt videre til voldelige grupper, anonyme nettsteder som henger ut folk, og veteraner i hvit maktmiljøet, som skrøt av at de kunne masse-anmelde folk på et «industrielt nivå». Siden har det haglet med rettslige stevninger og mobbekampanjer. Samtidig går Sverigedemokraterna målrettet etter arbeiderbevegelsens og de sosiale bevegelsenes infrastruktur, opplysningsarbeidet, møtelokalene og finansieringskildene.

Hvor mye motstandskraft finnes det i det svenske demokratiet? Og hvor godt følger vi i Norge med på det som skjer?

«How to lose a country» er i alle fall en bok for vår tid – en bok om alle de små, nesten usynlige skrittene som tas, før det en dag går opp for en at man lever i noe som ikke lenger er et demokrati. Om de første truslene, de isolerte voldshendelsene, selvsensuren – og om lovinngrepene, som nesten alltid rammer de skeive eller kvinnene først.

Om vi ikke kan påvirke alle kampene som pågår for demokratiet i verden i dag, må vi i det minste sørge for at det fremdeles finnes noen plasser med pusterom.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)