Slik kan vi få slutt på den globale ensomhetskrisen

Én av fem i generasjon Y i USA sier ifølge en spørreundersøkelse fra 2019 at de ikke har venner. Seksti prosent av beboerne på amerikanske pleiehjem får aldri besøk. I Japan begår mennesker over 65 år jevnlig forbrytelser for å havne i fengsel og unngå å bli sosialt isolert. Problemet er så prekært at Storbritannia i 2018 utnevnte sin første ensomhetsminister.

Menneskeheten har aldri opplevd et så ensomt århundre som dette, men det skjedde ikke over natten. Smarttelefonene våre, og særlig sosiale medier har spilt en vesentlig rolle. Det gjelder også massemigrering til byene, fremveksten av oppdragsøkonomien som har fratatt mange arbeidere følelsen av fellesskap på arbeidsplassen, og grunnleggende endringer i hvordan vi lever.

Menneskeheten har aldri opplevd et så ensomt århundre som dette.

I store deler av verden er det blitt mindre sannsynlig enn før at folk skal oppsøke et gudshus, delta i foreldreutvalg på skolen, melde seg inn i en fagforening eller bo sammen med andre. De siste tiårene er vi også blitt mer individualistiske.

Utviklingen av poptekster siden 1970-årene er et godt eksempel – der har ord som «vi» og «oss» i økende grad blitt erstattet med ord som «jeg» og «meg». En «jeg»-fokusert verden blir unngåelig en mer ensom verden.

Statistikken ser ikke ut til å ha noen ende. I USA sier 15 % av alle menn at de ikke har noen nære venner, og det er en økning på mer enn 10 prosentpoeng siden 1990. I Nederland innrømmer nesten en tredjedel av alle voksne at de er ensomme. Tre av fem briter mellom 18 og 34 sier at de føler seg ensomme ofte eller av og til. På arbeidsplassen sier 40 % av alle ansatte i verden at de føler seg ensomme – og det var før vi alle begynte å jobbe hjemmefra.

Det er ikke bare den mentale helsen vår som står på spill, selv om ensomhet knyttes til økte forekomster av angst, depresjon og selvmord. Ensomhet er også skadelig for den fysiske helsen. Kroppen er programmert til å ha kontakt med andre, og slår over i høyeste beredskap når vi er ensomme – stresshormoner strømmer gjennom blodårene, og hjerterytmen og blodtrykket stiger. Ensomhet er verre for oss enn manglende fysisk trening og overvekt, faktisk like skadelig for helsen som å røyke 15 sigaretter om dagen.

Ensomme arbeidere er mindre motiverte, mindre produktive og har større sannsynlighet for å slutte i jobben. Forskning viser at den som ikke har en venn på jobben, har sju ganger mindre sannsynlighet for å engasjere seg i arbeidet enn den som har et slikt bånd.

Ensomhet kan også svekke demokratiet.

Ensomhet kan også svekke demokratiet. En småbedriftseier i Milano fortalte meg om brorskapet han følte på middagene til en høyreekstremistisk organisasjon, der deltagerne sang tradisjonelle sanger. En parisisk baker snakket om det urbane livets isolasjon og hvor ensom han følte seg før han ble medlem i det høyreekstreme franske partiet Nasjonal Front.

Høyreekstreme populister har lykkes med å bruke fellesskap som våpen, og det gjelder ikke bare for de siste årenes presidentpolitikk i USA. Dette er ikke en ny trend – i 1992 påpekte forskere koblinger mellom velgere i Frankrike som følte seg sosialt isolert, og støtte til den høyreekstremistiske populisten Jean-Marie Le Pen.

Når vi skal gjøre noe med behovene i dette ensomme århundret, trenger vi mer av det jeg kaller ensomhetsøkonomi: varer og tjenester som skal avhjelpe ensomhet og skape kontakt.

Noen måneder før verden gikk inn i pandemisk lockdown, prøvde jeg ut ensomhetens ekstreme utslag ved å leie en anstendig partner som kostet 120 $ for en ettermiddag, fra en nettside som hadde over 600 000 følgesvenner til leie. Vi drakk matcha-te, handlet solbriller og tok en titt i yndlingsbokhandelen min. «Brittany» lo sjarmerende av vitsene mine.

Like etter gjentok jeg eksperimentet med å betale for selskap på Vestkysten. På Venice Beach leide jeg Jean, en profesjonell «koser» som jeg også fant på nettet. I den timen vi hadde sammen, pratet vi mens hun holdt armene rundt meg bakfra, og hun kunne fortelle at forretningene gikk strykende.

En «jeg»-fokusert verden blir unngåelig en mer ensom verden.

Hvis ensomhetsøkonomien skal ha noen effekt, må den gjøre mer enn å tilby profesjonelle kosere og venner for en dag. Vi vil trenge produkter og tjenester som gjør det mulig å skape meningsfull kontakt i stor skala.

Vi kommer til å trenge flere steder som colateker – de sørkoreanske diskotekene som er åpne på dagtid og frekventeres av pensjonister – og sosiale roboter som Israels ElliQ ,en KI-venn som skal holde eldre mennesker med selskap, og som var populær i Florida da pandemien raste som verst. For lesere som er skeptiske til menneskers evne til å føle nærhet til roboter og virtuelle venner, må jeg bare henvise til min to år gamle niese. Da moren spurte henne om hvem de skulle lage det neste gratulasjonskortet til, svarte hun: «Alexa.»

Arbeidsgivere kan også bidra til å gjøre ensomheten mindre tung å bære. Selv små skritt kan gi markant gevinst. Forskere som studerte brannfolk i Chicago, fant for eksempel ut at brannmannskaper som spiste sammen, følte seg mer sammenknyttet og presterte bedre enn de som ikke gjorde det. Bedrifter som gir ansatte betalte fridager for å drive med frivillig arbeid, rapporterer også om betydelige resultater.

Dessuten må sosiale medier holdes i tømme på en eller annen måte. De uopphørlig skingrende sirenene gjør at vi mister mer og mer av kontakten med menneskene vi har rundt oss – og utsetter oss for giftigheter og ukvemsord som gjør at vi føler oss enda mer ensomme.

I USA har alle de 50 statene og Washington D.C. iverksatt tiltak som skal hindre mobbing og beskytte barn, men det finnes ingen føderal lov som direkte griper fatt i problemet, selv om 60 % av alle tenåringer har opplevd å bli mobbet på nettet. I Storbritannia, der samme prosentandel unge mennesker er blitt mobbet på nettet, har myndighetene lagd et utkast til en nettsikkerhetslov som påbyr «omsorgsplikt» på sosiale medieplattformer for å beskytte enkeltpersoner mot psykisk og fysisk skade.

Vi har uforvarende kommet i skade for å skape en ensom verden, men den trenger ikke å fortsette å være det.

På det mer generelle planet må styresmaktene forplikte seg til omfattende refinansiering av infrastrukturen i samfunnet på alle nivåer – som viktige samlingssteder som biblioteker, lekeplasser og ungdomsklubber. Det kan gi oss best mulig sjanse til å reversere ensomhetskrisen og hjelpe oss med å finne tilbake til hverandre igjen. Etter finanskrisen i 2008 har finansieringen av infrastrukturen i lokalsamfunn vært utsatt for drastiske nedskjæringer over store deler av verden. Den føderale støtten til amerikanske biblioteker ble for eksempel redusert med over 40 % fra 2008 til 2018, og Storbritannia har lagt ned en femtedel av sine biblioteker, til sammen rundt 800.

Hver enkelt av oss har også en åpenbar rolle i dette. Når vi er på vei ut av denne lange perioden med sosial isolasjon, kan vi bestemme oss for å skape gjenforening. Vi kan senke farten og stoppe opp mer for å snakke, enten det er med en nabo, postbudet eller en som virker ensom. Da må vi bryte ut av den trange selvopptatte digitale personlige boblen vår og ta aktiv kontakt med mennesker rundt oss, selv om vi har lagt til oss en vane med å skrolle på telefonen i stedet. Vi må vise større takknemlighet for dem som bryr seg om andre i samfunnet, og være flinkere til å takke våre partnere, venner og kolleger – til og med Alexa.

Vi har uforvarende kommet i skade for å skape en ensom verden, men den trenger ikke å fortsette å være det.

Oversatt av Lene Stokseth.