Slik slår man en populist

Det er mulig å slå populistene, men bare på én betingelse: Det krever en samlet opposisjon.

WARSAWA: Aldri før har vi hatt så mange populistiske regjeringer i Europa. Ingen populister som sitter ved makta har ennå blitt stemt ut i et eneste land i Vesten. Selv om presidenten i Slovakia bare har symbolsk makt, kan antikorrupsjonskandidaten Zuzana Čaputovás brakvalg tyde på en endring i populistenes styring av det politiske klimaet i Europa.

Samtidig kan den tilsynelatende seieren til TV-komikeren og den politiske nykommeren, Volodymyr Zelensky, i første runde av Ukrainas presidentvalg, antyde at den populistiske bølgen muligens ikke har nådd høyden sin riktig ennå.

Det er mulig å slå populistene, men bare på én betingelse: Det krever en samlet opposisjon. Dessverre gjenstår de politiske skillelinjene mellom de fleste opposisjonspartiene, og dette gagner de populistiske kreftene.

Slik situasjonen er i dag, har Italias populister altså ingen å tape mot.

Dette var tilfellet i Polen så lenge landet ikke klarte å stoppe den politiske utviklingen, og det er fremdeles tilfellet i samtlige EU-land som styres av populister: Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Italia.

I Ungarn, for eksempel, har de postkommunistiske Sosialistene og det postfascistiske Jobbik-partiet lenge uttrykt mer forakt for hverandre enn for statsministeren Viktor Orbán. Da de endelig begynte å samarbeide etter årevis med knusende nederlag, var det for lite for sent.

Landets uavhengige media har siden da blitt kneblet, og Orbáns makt over staten gir såpass store fordeler til sitt eget parti, Fidesz, at valgene i Ukraina ikke lenger anses som rettferdige av uavhengige observatører.

Det er likevel verdt å nevne at en uavhengig kandidat med bred støtte fra alle opposisjonspartiene ble 25. februar 2018 ordfører i Hódmezővásárhely, en Fidesz-bastion. Hadde ikke opposisjonspartiene begynt å krangle seg imellom i oppløpet til parlamentsvalgene sist april, kan det hende at Fidesz ikke hadde kapret nesten 50 prosent av stemmene, og at Orbán kan ha blitt forhindret fra å konsolidere makta si.

I Italia er det faktisk skiller langs venstre-høyre-aksen både innad i den styrende koalisjonen og i opposisjonen. For å kunne danne en regjering i fjor, måtte den populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S) inngå et samarbeid med det nasjonalistiske partiet La Liga.

Å lede et politisk parti i Slovakia er i seg selv ingen stor bragd.

Til sammen høstet de om lag 50 prosent av stemmene, sammenliknet med nesten 20 prosent til det mer moderate Demokratiske partiet og mindre enn 15 prosent til tidligere statsminister Silvio Berlusconis sentrum-høyreparti, Forza Italia.

Slik situasjonen er i dag, har Italias populister altså ingen å tape mot. Mens M5S kapret den største andelen av stemmene i valget sist mars, har imidlertid La Liga hatt en tilbakegang i målinger og regionalvalg. Dette er i tråd med en større trend som kan observeres: Mens høyreorienterte populister holder på støtten sin når de får makt, mister de venstreorienterte motpartene fotfestet.

Når det gjelder Slovakia, har det venstreorienterte populistpartiet Smer-SD og partilederen (og tidligere statsminister), Robert Fico, endelig måttet se seg slått etter nesten to tiår ved makta. Men med over 20 prosent støtte i befolkningen, er Smer-SD fortsatt landets sterkeste enkeltstående parti.

Samtidig er det minst ti opposisjonspartier som sikter seg inn mot parlamentet ved neste valg, blant annet Čaputovás Progressive Slovakia – et relativt nytt parti som til nå ikke har mer enn tre prosent oppslutning.

Å lede et politisk parti i Slovakia er i seg selv ingen stor bragd. Det konservative partiet «Vi er en familie», som ble ledet av en mann som hadde ni barn med åtte forskjellige kvinner, vant 6,6 prosent av stemmene sist parlamentsvalg.

I tillegg støtter om lag 25 prosent av velgerne konsekvent høyreekstreme alternativ, som inndeles ytterligere i Marian Kotlebas kandidatur («Vår Slovakia») og bevegelsen rundt den høyreekstreme juristen Štefan Harabin.

Likevel har Čaputovás seier blåst vind i seilene til motstanderne av populisme andre steder, ikke minst i Tsjekkia, hvor kampanjen hennes ble støttet av Tomáš Halík, en ledende katolsk prest og filosof, og den tidligere tsjekkiske utenriksministeren Karel Schwarzenberg.

Det ville vært historisk passende hvis Polen igjen klarer å utløse en bølge av demokratisk fornyelse over hele Øst-Europa, slik landet gjorde i 1989.

I parlamentsvalget i oktober 2017 besluttet imidlertid tsjekkiske velgere at det lykkelige og fredelige landet sitt kunne åpne for litt galskap i maktens korridorer, så de ga et flertall av stemmene til Andrej Babiš, en skandaleomsust milliardær av slovakisk opphav som mange har beskrevet som en «tsjekkisk Trump».

Det tsjekkiske presidentskapet er for tida besatt av Miloš Zeman, en tidligere sosialdemokrat, nå nasjonalist med et godt øye for Russlands president Vladimir Putin. Både Zeman og Babiš beter seg som om de kjemper om tittelen «Europas mest pinlige politikere».

Zeman, for eksempel, satte på seremonielt vis fyr på en enorm rød underbukse som hadde blitt brukt av kunstnerkollektivet Ztohoven for å gjøre narr av ham. På sin side fikk Babiš trolig sin egen sønn kidnappet og prøvde å få ham innlagt på et psykiatrisk sykehus i russisk-okkuperte Krim for å hindre ham fra å vitne mot farens korrupte forretningsavtaler.

Hvis polske politikere nå imiterer 1970-tallets filmepoke preget av «moralsk uro», er naboene våre i sør midt oppe i en absurd komedie. Foreløpig har ikke den splittede opposisjonen – bestående av Det demokratiske borgerpartiet i sentrum-høyre, det teknoliberale Piratpartiet, det innvandringskritiske Frihetspartiet på ytre høyre fløy (ledet av den halvt japanske forretningsmannen Tomio Okamura), kommunistpartiet i Bohemia og Moravia – lykkes med å få gjennom mistillitsforslag mot statsministeren.

Det betyr at Polen kan bli det første landet i EU til å slå en populistisk regjering – på 30 års-jubileet for kommunismens fall, intet mindre.

I Polen har endelig opposisjonspartier gått sammen mot det populistiske Lov og rettferdighetspartiet (PiS) i regjeringen. Dette er en betydelig framgang med tanke på at den polske opposisjonen er splittet mellom Borgerplattformen, landbrukspartiet Det polske folkepartiet og postkommunistiske Den demokratiske venstrealliansen, nyliberale Det moderne partiet, venstrevridde Polsk initiativ og De grønne.

Ifølge de seneste meningsmålingene har denne såkalte Europeiske koalisjonen om lag 38-42 prosent oppslutning, hvilket betyr at de kan slå PiS i parlamentsvalgene i oktober.

Mye vil avhenge av hva som skjer i neste måneds valg til Europaparlamentet. Samarbeidet mot populistene har imidlertid vist seg å være lettere for opposisjonspartiene i Polen enn i noe annet land i Europa.

Det betyr at Polen kan bli det første landet i EU til å slå en populistisk regjering – på 30 års-jubileet for kommunismens fall, intet mindre.

Det ville vært historisk passende hvis Polen igjen klarer å utløse en bølge av demokratisk fornyelse over hele Øst-Europa, slik landet gjorde i 1989.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)