Slutt å legge skylden på den russiske folkesjelen

NEW YORK: I en interessant artikkel, som nylig ble publisert i Times Literary Supplement, lekset den ukrainske romanforfatteren, essayisten og poeten Oksana Zabuzhko opp for vestlige lesere at de ikke forstår hvor barbarisk Russland er.

Det var tidligere vanlig å tolke Det tredje riket som et resultat av en syk tysk folkesjel.

Ifølge Zabuzhko er det for mange mennesker som tror at de store russiske forfatterne, som Fjodor Dostojevskij, ga uttrykk for humanistiske europeiske verdier. Men de har ikke sett dypt nok inn i den barbariske russiske folkesjelen.

Zabuzhko mener at russisk litteratur representerer «en eldgammel kultur der mennesker kun puster under vann og har et banalt hat mot de som har lunger i stedet for gjeller». Russlands invasjon av Ukraina kan kun forstås gjennom det «dostojevskiske» prismet, definert som «en eksplosjon av ren, destillert ondskap og lenge undertrykt hat og misunnelse».

Denne formen for kulturell analyse lyder ganske gammeldags. Det var tidligere vanlig å tolke Det tredje riket som et resultat av en syk tysk folkesjel: «fra Luther til Hitler»-tesen. Implikasjonen var at Luthers antisemittisme sådde de første nazistiske frøene 350 år før Hitler ble født. Men det er få som har et så forenklet syn på tysk historie i dag.

Ellers er det vanskelig å finne spor av samurai-sjelen i dagens Japan eller av rasistisk barbarisme i dagens Tyskland.

Mange hadde tilsvarende ideer som ble brukt med enda større overbevisning til å forklare Japan på 1940-tallet. Fordi Japan manglet en diktator som Hitler eller et parti tilsvarende nazistene, la kritikere skylden på landets kultur for dets militarisme på 1900-tallet. Mens tyskere kunne bli lokket tilbake fra sin blodige rasistiske kult til den europeiske tradisjonen, en tradisjon preget av storheter som Mozart og Goethe, var Japan angivelig annerledes. Kun massiv omskolering kunne helbrede en eldgammel syk japansk kultur knyttet til samurai-sjelen og «føydalisme».

Etter andre verdenskrig ble uttrykk for denne angivelige sykdommen bannlyst av den amerikanske okkupasjonsmakten — slik som kabuki-teater, sverdkamp-oppvisninger og selv bilder av hellige Fuji-san (Mount Fuji). Dette irriterte mange japanere, men de fleste hadde mer enn nok med å overleve de harde etterkrigsårene og hadde ikke tid og krefter til å protestere mot alle forbudene, som uansett ble fjernet i løpet av noen år.

Høyt siviliserte mennesker kan bli barbarer når demagoger og diktatorer utnytter frykten deres og vekker deres mest primitive instinkter til live.

Det finnes fortsatt grupperinger på ytre høyre i både Tyskland og Japan som sprader rundt i militært antrekk. Men det finner man også i de fleste vestlige demokratier. Ellers er det vanskelig å finne spor av samurai-sjelen i dagens Japan eller av rasistisk barbarisme i dagens Tyskland. Det er heller motsatt: Begge land er påfallende fredeligsinnede, og Tyskland er mer gjestfri mot immigranter og flyktninger enn de fleste andre europeiske land.

Dette betyr ikke at kulturell omskolering har virket. Det antyder heller at den kulturelle analysen alltid har vært feilaktig. Også nazister leste Goethe og lyttet til Mozart. Og Japans krig i Asia kom neppe som følge av at japanere hadde sett for mange sverdkamp-oppvisninger.

Selv en flyktig gjennomgang av verdenshistorien viser at barbarisk atferd og morderiske regimer kan oppstå hvor som helst. Noen av de verste ugjerningene som fant sted under Trettiårskrigen på 1600-tallet ble begått av svensker.

Ingen kultur er ensartet — og kanskje aller minst russisk kultur.

Høyt siviliserte mennesker kan bli barbarer når demagoger og diktatorer utnytter frykten deres og vekker deres mest primitive instinkter til live. Voldtekt, tortur og massakre finner ofte sted når soldater invaderer fremmede land. Militære ledere oppfordrer noen ganger aktivt til slik atferd for å terrorisere og underkue fienden. Og noen ganger skjer det når offiserene mister kontroll og disiplinen bryter ned. Japanere og tyskere vet dette. Det samme gjør serbere, koreanere, amerikanere, russere og mange andre.

Det stemmer riktignok at noen land har en lenger historie preget av politisk undertrykkelse enn andre. Russere har ikke vært heldige i så måte. Man kan si at mektige deler av den russiske ortodokse kirken har vært medskyldige i undertrykkelsen, fra de russiske tsarene til president Vladimir Putin. Men å hevde at Putins vanstyre (eller Stalins, for den saks skyld) er et naturlig eller uunngåelig resultat av russisk kultur er å gå i samme felle som «fra Luther til Hitler»-teoretikerne.

Som vi har sett i Tyskland og Japan etter andre verdenskrig, er det ikke noe som er uunngåelig, og «folkekarakteren» kan endre seg raskt.

Både nazistisk og japansk propaganda under andre verdenskrig var fylt med selvmedlidenhet.

Det å overdrive betydningen av russisk kultur — som en slags fetisj — og bruke russisk «barbarisme» som forklaring på Putins aggressive handlinger og den brutale krigen i Ukraina, er like farlig som det er feilaktig. Dersom man avlyser fremføringer av russiske komponister, ekskluderer russiske artister og tennisspillere og fordømmer russisk litteratur, gjør man det lett for motspilleren — diktatoren i Kreml.

Ingen kultur er ensartet — og kanskje aller minst russisk kultur. Den europeiske opplysningstiden rørte ved St. Petersburg, og mange russiske forfattere, komponister og artister hentet inspirasjon fra Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Og så er det den russiske kulturens slavofile side, som er mistenksom og forbitret vis-a-vis Vesten. Dette har gitt opphav til en del storslagen romantisk og spirituell kunst, men også til voldelig paranoia. Dostojevskijs romaner er en blanding av begge deler.

Putin kanaliserer den paranoide tendensen. Han ønsker at alle russere skal føle at det arrogante, dekadente og fordervede Vesten er ute etter å dominere dem og knuse den stolte russiske folkesjelen. Han appellerer til et offer-kompleks som det er lett å vekke til live, men som ikke er unikt for Russland.

Det styrker offer-komplekset Putin trenger for at det russiske folket skal stå bak ham.

Både nazistisk og japansk propaganda under andre verdenskrig var fylt med selvmedlidenhet. Putins versjon henter næring fra traumatiske minner om den grusomme tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Den er også dypt personlig. Som tidligere KGB-offiser, ser han Sovjetunionens bortgang som en fornærmelse mot alt han sto for. Men Putin representerer ikke russisk kultur, selv om han kanskje liker å tro det selv.

Dersom man ser krigen i Ukraina ikke bare som en konflikt med Putins regime, men også med den russiske kulturen, og dersom man ser alle russere som eksistensielle fiender, gjør man bare Kreml en stor tjeneste. Det styrker offer-komplekset Putin trenger for at det russiske folket skal stå bak ham. I tillegg fostrer det den type holdninger som de allierte feilaktig trodde var en essensiell og uforanderlig del av folkekarakteren i Tyskland og Japan etter krigen.

Vi må sørge for at vi ikke gjør den samme feilen igjen. I stedet bør vi sette pris på de russiske mesterverkene innen kunst, musikk, dans og litteratur, og forbeholde vår fordømmelse til de, som Putin og hans indre krets, som har skapt et så dårlig rykte for den kulturen som ga opphav til disse mesterstykkene.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org