Smil, du er på FN!

Det er fredags ettermiddag og jeg er lei av å gå med slips. Om en time må jeg rekke toget til Freiburg, hvor trønderne fra Motorpsycho tar scenen i kveld. Men foreløpig sitter jeg på bakerste benk i FNs Menneskerettighetsråd og ser Tadsjikistans visejustisminister vri seg på podiet. I salen sitter nesten to hundre alvorstyngede diplomater. De tar mikrofonen i alfabetisk rekkefølge, fra Afghanistan til Zimbabwe.

Hvert tiende minutt hvisker jeg et stille «Yes!», noterer i blokka eller sender en oppglødd tweet. Norge taler Dusjanbe midt imot! Jeg blir sjelden re-tweetet.

Universal Periodic Review er FNs svar på Melodi Grand Prix, en menneskerettighetshøring som alle land må gjennom omtrent hvert fjerde år. I dag er det Tadsjikistans tur, og tidspunktet kunne ikke vært bedre. Det siste halvåret har landet gått fra å være en gjennomsnittlig småtjuv i menneskerettighetenes underverden til å bli en hensynsløs mafiaboss.

Sikkert er det at kombinasjonen FN og Tadsjikistan ikke er forsidestoff.

Utviklingen har vært så hårreisende at selv landets egne menneskerettighetsorganisasjoner ikke våger snakke om den. De setter sin lit til den fjerde statsmakt. Ikke den tadsjikiske, vel og merke, der er samtlige statsmakter ensbetydende med den første. Men den internasjonale presse. Og ikke minst – deres dekning av det som nå skjer i FN.

Dessverre er det ikke godt å si hva som interesserer den jevne avisleser mindre – Tadsjikistan eller De forente nasjoner. Tadsjikistan er kanskje den minst kjente av de fem republikkene i Sentral-Asia, en region som er obskur nok i seg selv. Siste nytt fra Tadsjikistan trekker seere som et estisk kommunevalg. FN oppleves i beste fall som et fjernt sammensurium av forkortelser, i verste fall som «et sort hull hvor utallige skattepenger og menneskelige ambisjoner forsvinner for aldri å bli sett igjen.» Sikkert er det at kombinasjonen FN og Tadsjikistan ikke er forsidestoff.

FN er ikke bare storpolitikk. Det kan også gripe direkte inn i enkeltmenneskers skjebne, og i Sentral-Asia er eksemplene flere. For en tid tilbake stod jeg utenfor et varetekstfengsel i Kirgisistan like etter at en lokal menneskerettighetsaktivist hadde blitt arrestert, mistenkt for å ha drept og halshugd en politimann. For oss som kjente Azimzjan Askarov fremstod det som høyst tvilsomt at han skulle være skyldig. Mer sannsynlig var det at politiet hevnet seg på en mann som hadde irritert dem i årevis med anklager om tortur og mishandling av varetektsfanger.

Nå var Azimzjan selv blitt torturoffer. Blåmerker dekket nedre del av ryggen, som etter slag mot nyrene. Utenfor samlet mobben seg, truslene haglet mot advokaten. Under fengslingsmøtet neste morgen var vi lettet da dommeren annonserte tre nye uker varetekt.

“Dette er jo helt vanvittig”, sa jeg da Azimzjans advokat og jeg fikk satt oss til med en øl samme kveld.
“Hva har du tenkt å gjøre?”
“Er ikke noe annet å gjøre enn å klage til FN.”

Verre var det ikke. FNs Menneskerettighetskomité konkluderte med at Azimzjan Askarov var et offer for urettmessig fengsling. At han hadde blitt utsatt for tortur og mishandling og blitt nektet advokathjelp. For ham var det en stor nyhet. Oppreisning. Dessverre fant disse hendelsene sted for seks år siden. Mens klagen sneglet seg gjennom FNs sorteringsrom, ble Azimzjan sittende i fengsel. På livstid. Han sitter der fortsatt.

Man kommer ingen vei uten først å lære seg forkortelsene.

Hva da når det ikke er én mann som er saken, men et politisk system? Gjennom hvilken FN-kommisjon kan hele Tadsjikistan stappes inn, med tro på at glasnost kommer ut i andre enden? En ting er sikkert, man kommer ingen vei uten først å lære seg forkortelsene.

Men først – siste nytt fra Tadsjikistan:

I sentral-asiatisk sammenheng har Tadsjikistan alltid fulgt den autoritære trend, men på ett punkt har de også vært et annerledesland. Parlamentet har tradisjonelt gitt plass til et par representanter fra det største opposisjonspartiet, en utenkelig tanke i land som Usbekistan, Turkmenistan og Kasakhstan, hvor folkevalgt opposisjon er den myndighetene selv har opprettet.

Bakgrunnen er en russiskforhandlet fredsavtale som kom i stand etter den blodige borgerkrigen på 90-tallet, da president Emomali Rakhmon ble installert som leder og visse garantier ble gitt for at også opposisjonen skulle kunne delta i det politiske liv.

Det siste året har han sett venner bli drept og fengslet.

Mens Usbekistan er brutalt som natten er lang, har tadsjikisk undertrykkelse alltid stått med én fot i komikkens verden. For noen år siden reagerte tadsjikiske myndigheter på negativ omtale av seg selv på Facebook ved å blokkere hele nettstedet. Sjefen for det statlige telekommunikasjonsdepartement kom i den anledning med en kraftsalve mot Mark Zuckerberg: «Har det der Facebook en sjef eller ikke? Kan han komme til Tadsjikistan? Jeg kan ta imot ham de dagene vi har besøkstid ved kontoret. Hvis han ikke har tid kan han snakke med en av mine assistenter.» Besøkstid er forresten hver lørdag mellom 10:00 og 12:00.

Humor er diktatorens akilleshæl, men i Tadsjikistan sitter latteren for lengst fast i halsen.

Det er mandags morgen og strengt tatt for tidlig for Skype, men jeg snakker med Tadsjikistans mest ettersøkte mann, som ligger et par timer foran meg. Han er på rømmen, etterlyst gjennom Interpol, men så langt har ingen sagt seg villige til å utlevere ham. Det i seg selv er nærmest et under – det er langt ifra selvsagt at grensepolitiet kjenner til at Muhiddin Kabiri er lederen for Det islamske gjenreisningsparti.

Han er sjarmerende, med humoristisk sans – man kan forstå at nettopp han ble valgt til formann for partiet. Legger man godviljen til kan han ligne en rørslig utgave av en av Baldwin-brødrene.

Det er god tone i Sentral-Asia å snakke løst og fast før man snakker sak. Jeg forteller om mine mange reiser på kryss og tvers i Tadsjikistan, om Helsingforskomiteens prosjekter i landet. Om veiarbeid i sør og magesjau i nord. Kabiri humrer. Men vi er raskt ferdige med småprat. Det siste året har han sett venner bli drept og fengslet. Flere av dem risikerer livstid.

Marginaliseringen av opposisjonen i Tadsjikistan har pågått over flere år, særlig ved å tvinge dem inn i byråkratiske blindgater som gradvis har gjort det umulig for dem å delta i valg. Utover fjoråret gikk det over i ren forfølgelse, og flere hundre gikk i eksil. Metodene begynte å bli skremmende like dem vi assosierer med usbekiske sikkerhetstjenester, som ofte har likvidert eller kidnappet statsborgere i utlandet.

Hadde PR-ekspertene i First House blitt spurt, ville de kanskje sagt at navnet er et brandingproblem for Det islamske gjenreisningsparti når de nå søker verdens oppmerksomhet. Men partiet bør ikke forveksles med de radikale islamistiske bevegelser som i dag opptar verdens spalteplass. Folk med større studielån enn meg har gjennomgått partiets plattform og uttalelser i detalj siden deres stiftelse i 1990 og setter deres verdigrunnlag i samme tradisjon som de kristen-demokratiske partier i Europa. Partiets leder har riktignok aldri gått fottur med Kofi Annan i Lofoten. Men tadsjikisk politikk har gitt rom for et høflig kremt fra opposisjonen når regjeringens påfunn har gått for langt. Døra til det rommet har nå gitt sitt siste knirk.

Tadsjikisk media er mer kjent for selvsensur enn gravejournalistikk.

Tadsjikiske myndigheter hadde lenge søkt om utlevering av opposisjonsmedlem Maksud Ibragimov fra hans tilholdssted i Russland. Etter at han så vidt overlevde seks knivstikk i overkroppen, kidnappet tadsjikiske sikkerhetstjenester ham simpelthen på gata i Moskva. Han ble fløyet 380 mil til Dusjanbe og dømt til sytten års fengsel. I mars 2015 følte opposisjonsmedlem Umarali Kuvvatov seg uvel under en familiemiddag i Istanbul, hvor han en periode hadde oppholdt seg. Han mistenkte at han hadde blitt forgiftet og gikk ut sammen med sin kone og to barn, hvor en ukjent person umiddelbart skjøt ham i bakhodet.

Listen over myndighetenes angrep på deres likesinnede i Tadsjikistan er for omfattende til å beskrive her. Den norske Helsingforskomité og Human Rights Watch publiserte i februar en felles rapport om tema, hvorpå tadsjikiske myndigheter anklaget oss i statlig media for å støtte opp om ekstremister. Med kidnappinger og nakkeskudd som bakteppe kan man spørre seg hvem som er ekstrem.

Tadsjikisk media er mer kjent for selvsensur enn gravejournalistikk, dermed vet vi lite om hva som nøyaktig skjedde den fjerde september i fjor, da viseforsvarsminister Abduhalim Nazarzoda muligens eller muligens ikke ledet væpnede menn for å ta over to politistasjoner utenfor den tadsjikiske hovedstaden. Nazarzodas gruppe skal ha flyktet til et fjellområde mot øst, hvor samtlige ble drept av sikkerhetsstyrker kort tid etter. I dramaet ble ifølge offisielle kilder 26 personer drept, inklusive alle som kanskje kunne ha belyst saken.

Vi snur, løper tilbake. Ny melding. De står ved porten. Nei, på kontoret.

Her kunne historien vært over. Men Rakhmon benyttet anledningen til fulle. Det som fulgte var et berettiget tilsvar på væpnet angrep fra ekstreme islamister, sier myndighetene. Det hele var et iscenesatt spill for å fjerne opposisjonen, hviskes det blant kritikere. Uansett gikk man i gang med massearrestasjoner av medlemmer av Det islamske gjenreisningsparti. Rundt 300 ble satt inn. Tallet ville utvilsomt vært høyere om ikke hundrevis allerede var ute av landet. Etter noen måneders siling satt 89 vanlige partimedlemmer og 13 mer profilerte personer fra partiet igjen i varetekt, i påvente av dom.

Jeg er på et halsbrekkende race av briefinger for FN-delegasjoner sammen med kollega og franskmann Philippe fra Human Rights Watch. Philippe ble født med slips og har tre mobiltelefoner. Han arbeider utelukkende med det man kaller advocacy, som er å påvirke stater til å fatte beslutninger av den sort menneskerettighetsorganisasjoner ønsker. Inntil jeg traff ham trodde jeg at jeg var ganske god på advocacy. Nå vet jeg bedre.

«Faen i merde!», roper Philippe. Vi skal på vårt tolvte møte, men noe er galt. Et av delegasjonsmedlemmene er ikke i underetasjen på FN-bygget som avtalt, men på sitt kontor. Delegasjonen ligger ikke langt unna, like bak den russiske, men halvveis opp bakken kommer det kontrabeskjed. De er i FNs kafeteria. Vi snur, løper tilbake. Ny melding. De står ved porten. Nei, på kontoret. Vi snur igjen. Slipset plager meg ikke lenger for nå har lissa på finskoene gått opp.

Vi treffer alle som er villige til å treffe oss.

«Stig på», sier damen. Jeg er svett og forsyner meg av delegasjonens tørkepapir. Philippe er proff, han slutter automatisk å svette så snart han setter føttene på diplomatgrunn. «Je vous présente l’un des plus grands experts sur l’Asie centrale …» sier han og jeg forstår at det er meg han snakker om. Heldigvis har jeg sagt det samme så mange ganger denne uka at jeg bare kan åpne munnen som Rein Alexander og la overgrepene strømme ut.

Vi gjentar og gjentar at situasjonen nå er dramatisk endret i forhold til det som står i rapportene, at det er angrepet på opposisjonen som må stå i fokus. At fengslede opposisjonsmedlemmer umiddelbart må løslates. At rettssaken er et par måneder unna, at en sterk og samlet posisjon vil være til uvurderlig støtte, at folk risikerer livstid. At dette er en unik mulighet, at det vil være over fire år til neste gang. At tadsjikiske myndigheter må forstå at omverdenen følger med. At timingen er perfekt.

Vi treffer alle som er villige til å treffe oss. Norge, Danmark, Finland. Og Tyskland. Spania, Tsjekkia. Herr Slovak fra Slovakia. Pluss Storbritannia. Og Belgia og Italia og Ungarn og USA. Jeg berømmer Chile for deres rødviner. Georgia. Botswana. Og til slutt er uka over. Vi har sett alle former for reaksjoner – fra ivrig skriving i notatblokka og oppfølgingsspørsmål på epost, til fjerne blikk og avlyst møte. Nå er det bare å vente.

FNs Menneskerettighetskomité, som nylig kom med avgjørelsen i Azimzjans sak, består av atten utvalgte eksperter som møtes i Palais Wilson, eller Lille-FN som jeg gjerne kaller det. Her holdes sindig diskusjon om staters oppfølging av de mange FN-konvensjoner – i dette tilfellet konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Dessuten er lunsjmulighetene gode i dette strøket. FNs Menneskerettighetskomité forveksles ofte og forståelig nok med FNs Menneskerettighetsråd, som derimot holder hus i Palais des Nations, eller Store-FN, og som ble opprettet i 2006 for å erstatte FNs Menneskerettighetskommisjon. Her sitter representanter for alle verdens hundreognittitre land i en veldig sal, alfabetisk organisert.

Blant de mange aktiviteter i Store-FN de siste ti år, har vært Universal Periodic Review. FNs Generalsekretær Ban Ki-Moon var kanskje i det ambisiøse lunet da han uttalte at UPR hadde et «stort potensiale til å skinne lys på menneskerettigheter i de mørkeste hjørner av verden.» Lyset skinner nemlig ikke av seg selv, til det trenger man verdenspressen.

I en endeløs rotering skal alle verdens land ta scenen i Palais des Nations, hvor de mottar poeng fra øvrige land i form av anbefalinger om å skjerpe seg på bestemte menneskerettslige områder. Som i Eurovision, er seansen høytidelig, med velkledde deltakere og preget av blokkstemming. Nord-Korea anbefalte sist at USA burde gjøre mer for å forhindre seksuelle overgrep på amerikanske militærbaser i utlandet. Palestina hadde hele atten anbefalinger til Israel under deres høring. Israel noterte seg samtlige men aksepterte ingen.

Flere av hans barn og deres ektefeller er allerede innsatt i ledende regjeringsposisjoner.

Også Norge må gjennom UPR-høringer, sist i 2014. Tadsjikistan hadde ingen anbefaling til norske myndigheter den gang, men den Brende-ledede delegasjon kunne ta med seg et godt råd fra Turkmenistan om å styrke menneskerettighetsundervisningen i norske skoler. Sverige anbefalte at Norge gjorde mer for å bekjempe diskriminering av minoriteter og innvandrere. Mange nevnte forholdene i varetekt.

For Tadsjikistans UPR-høring er spørsmålet særlig hvordan europeiske land vil formulere seg.

Jeg prater med Muhiddin Kabiri igjen. Ikke på Skype denne gangen, men over en kopp kaffe på et hotell i Genève. Han er på gjennomreise, men av sikkerhetshensyn annonserer han aldri høyt hvor han befinner seg. Siden sist vi pratet har president Rakhmon holdt folkeavstemning. Mens Kabiris partifeller risikerer livstid i fengsel har Folket med overveldende 97 prosent stemt for at Rakhmon kan sitte på livstid som president. I tillegg er nederste aldersgrense for deltakelse i presidentvalg senket til 30, slik at hans sønn vil kunne stille om naturen skulle ønske det slik. Fra før har hans familie immunitet fra straffeforfølgelse, og flere av hans barn og deres ektefeller er allerede innsatt i ledende regjeringsposisjoner.

«Hvordan gikk det på FN-høringen», spør han.

Jeg får meg ikke til å sitte der og påstå at det var en kjempesuksess. Han er opptatt av hvilke konkrete konsekvenser dette kan få for hans partifeller som venter på domsavsigelse. Han er tynget av ansvar. Selv om han blir glad for å høre at land som Danmark, Storbritannia og Canada alle direkte krevde løslatelse, vet vi begge at sjansene er små for at Tadsjikistan følger opp i praksis. Til det er de kommet for langt. En president som nylig har latt seg smykke med tittelen Nasjonens Leder på livstid, lar seg ikke uten videre diktere av FN.

President Rakhmon kan ha litt å lære av trønderrock.

«Norges uttalelse var spesielt sterk», sier jeg og finner den frem. «Den sterkeste av dem alle, egentlig.» Uttalelsen er lang, men jeg oversetter den biten som direkte angår ham. «Norge er dypt bekymret over menneskerettighetssituasjonen i Tadsjikistan, særlig det nylige angrepet på opposisjonspartier og -grupper, deres medlemmer og advokater. Vi anbefaler at Tadsjikistan betingelsesløst og umiddelbart løslater fanger arrestert på politisk motiverte anklager, inklusive medlemmer av Det islamske gjenreisningsparti, Group 24 og deres advokater.»

«Veldig bra», sier Kabiri og nikker. «Takk. Si til dem at vi er takknemlige.»

Han forholder seg realistisk til veien videre, og foreslår selv EU som neste steg. Jeg er enig, og ringer venner i Brussel. Vi tar farvel utenfor hotellet, hvor jeg prøver å lette stemningen.

«Jaja» sier jeg. «Kanskje neste gang jeg drar til Tadsjikistan er det du som er president.»

Kabiri flirer.

«Ja, og kanskje neste gang jeg kommer til Genève er du blitt generalsekretær i FN.»

13. juni falt dommen. Retten ble holdt for lukkede dører, med forbud for journalister, diplomater, familie eller menneskerettighetsorganisasjoner. For å være på den sikre siden ble endog en av forsvarsadvokatene arrestert på forhånd, han trenger nå sin egen advokat. To livstidsdommer. Et dusin andre med fengselsstraffer på opptil 28 år. I et tadsjikisk fengsel er dette ensbetydende med livstid for flere av dem – for noen kan det også være en dødsdom.

FNs maskineri rumler videre, med eller uten verdens oppmerksomhet.

Samtidig som den tadsjikiske delegasjonen sjekket inn på Genève flyplass på vei hjem til Dusjanbe, spilte Motorpsycho opp til dans i Freiburg. De spilte i tre timer, omtrent like lenge som en sesjon i Menneskerettighetsrådet.

Like etter annonserte bandet at Kenneth Kapstad går av som trommeslager etter nesten ti år. «Slutter før noe blir feil», var kommentaren.

President Rakhmon kan ha litt å lære av trønderrock, men det spørs om han vil høre. FNs maskineri rumler videre, med eller uten verdens oppmerksomhet. Men for at det skal fungere, forutsetter det at verdens ledere lytter når FN endelig taler.

Kanskje blir sønnen mer mottakelig. Det spørs.