Snillisme 2020

Forskjellene i Norge øker, skriver Statistisk Sentralbyrå i en ny rapport.

På ett år har Norge fått 21 nye milliardærer. I den andre enden vet vi at over 110.000 barn vokser opp i fattigdom

Det er endringer i både inntekts- og formuesskatt som er noe av bakgrunnen, endringer som best kan oppsummeres som skattekutt til dem som har mest fra før. Den rikeste ene prosent tjener 19 prosent av all samlet inntekt, og betaler i gjennomsnitt 22 prosent skatt av det.

På ett år har Norge fått 21 nye milliardærer.

I den andre enden vet vi at over 110.000 barn vokser opp i fattigdom. Fra 2013 til 2018 økte barnefattigdommen med 30 prosent. I en rapport fra Kirkens bymisjon fra 2019 fremkom det blant annet at barn tar med seg sammenkrøllet matpapir på skolen for å skjule at de ikke har råd til matpakke.

Fra 2013 til 2018 økte barnefattigdommen med 30 prosent.

Det er ikke uventet at en høyrestyrt regjering styrer mot økt ulikhet. Det er ikke alle politiske retninger som ønsker økonomisk fordeling mellom folk, men som har i sin kjerne at «det skal da være lov å tjene penger her i landet».

Og da tilrettelegger man lojalt, snillistisk og naivt, på statlig nivå, for at stor profitt skal være mulig.

Etterpå kan man agere opprørt over fattigdom i samme samfunn, men folk flest vet at alt henger sammen med alt.

Snillisme 2020 handler om folkevalgte som syr puter under armene på næringsliv, markedskrefter, global business og de rikeste iblant oss. At dagens blå regjering helt åpent er snillister overfor slike krevende aktører bør vi rett og slett forvente.

Det er ikke uventet at en høyrestyrt regjering styrer mot økt ulikhet

Det er deres interesser de forvalter. Men verre er historien som går lenger bakover i tid, og der de som i dag er sjokkerte over ulikheten i Norge i dag, for eksempel i Arbeiderpartiet, bør ta en titt på egen historie og muligens drive sjølkritikk.

Bare da kan partiet bygges troverdig opp igjen. Et begrep som snillisme er dessverre klistret nettopp til Arbeiderpartiet.

«Ordet snillisme blir altfor svakt», gjentar Arbeiderpartiets Groruddalspolitiker Jan Bøhler flere ganger i sin nye bok «Østkantfolk», og har helt rett. Men kanskje ikke på akkurat den måten Bøhler fortsetter å insistere på.

Et begrep som snillisme er dessverre klistret nettopp til Arbeiderpartiet

Nå har forresten Bøhler meldt overgang til Senterpartiet, et passende valg hvis man er på jakt etter sterkere krutt, for dette partiet har nemlig hatt som tradisjon å beskylde nettopp Arbeiderpartiet for snillisme i alt fra velferd til innvandring.

I virkeligheten rundt Groruddalen har økonomisk ulikhet økt, og det uregulerte boligmarkedet har fått splitte opp byen vår. Det såkalte frie skolevalget har delt ungdommene våre opp i skoler med helt ulik fordeling av ressurser, mens fritidsklubber og nærpoliti forsvant som konsekvens av politiske prioriteringer.

Oppå disse realitetene kommer tidsåndens trøkk over hodene på våre unge: Det er kun opp til deg. Skjerp deg.

Nå har forresten Bøhler meldt overgang til Senterpartiet, partiet som har som tradisjon å beskylde nettopp Arbeiderpartiet for snillisme i alt fra velferd til innvandring

Snillisme ble satt på dagsorden i 1991 da Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen lanserte boken «Snillisme på norsk». Også den gangen var det Groruddalen det handlet om, og også den gangen ble 1950-tallet satt opp som et ideal.

Opp mot denne hardtarbeidende og samfunnsansvarlige generasjonen setter han 1990-tallets motstykke; «de som har satt seg godt inn i mangfoldet av hjelpe- og støtteordninger og klarer å bygge opp en god økonomisk tilværelse uten å gjøre et arbeidsslag, og som gjør det uten skrupler.»

Og disse, mener Gerhardsen, utfordrer det etiske fundamentet for velferdsstaten.

Men sannheten er at det var begreper som snillisme i omtale av sosiale ordninger som truet det etiske fundamentet for velferdsstaten, og politiske endringer i kjølvannet av det.

Helt samtidig som uttrykket «snillisme» ble etablert i Norge i 1991, hadde nyliberal markedstenkning etablert seg som en ny normal og en sunn fornuft i vår del av verden, og «vår del av verden» inneholdt nå både tidligere Sovjet og Øst-Europa.

Helt samtidig som uttrykket «snillisme» ble etablert i Norge i 1991, hadde nyliberal markedstenkning etablert seg som en ny normal

Etter at president Ronald Reagan i USA, og statsminister Margaret Thatcher i Storbritannia hadde satt sitt preg på verden, Verdensbanken og Pengefondet gjennom 1980-tallet, var vi alle markedsstyrte.

Via private aktører som ønsket å tjene penger på velferd, sammen med den nye tids fortelling om at samfunnet nå består av individuelle vinnere eller tapere, kom etterkrigstidens populære velferdsstat under sterkt press. Velferd skulle lønne seg, som alt annet. Sosialpolitikk ble økonomisk politikk og arbeidsmarkedspolitikk.

Og retorikken sto i stil med politikken:

Thatcher brukte i sin periode begrepet «nanny state» – barnehagestaten – om en for «snill» velferdsstat. Reagan startet sin valgkamp allerede i 1976 med begrepet «welfare queen», et begrep som klarte kunsten å både angripe dem som ønsket en velferdsstat, de som benyttet den, og særlig svarte kvinner som var alenemødre.

Begrepet var altså egnet til å sparke i alle retninger, med unntak av oppover.

Men hvordan kunne et begrep som snillisme dukke opp også hos samfunnsbyggerne i Arbeiderpartiet? For å forstå dette, må vi forstå markedsvendingen i det norske samfunnet i løpet av 1980-tallet. I Ola Innset sin helt nye bok, med samme navn, viser han hvordan Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland, da de overtok regjeringsmakten i 1986, ikke brøt med Kåre Willochs høyrebølge fra årene før, men isteden videreførte den.

Begrepet var altså egnet til å sparke i alle retninger, med unntak av oppover

«Allerede i 1985 lanserte Brundtland det som ble kalt Aksjon Frihet», skriver Innset, der oppbyggingen av velferdsstaten ble erklært ferdig, og at partiet fra nå av skulle sette enkeltmennesket i fokus.

For også sosialdemokrater ville fremstå vitale, og kampen mot høyresidens privatiseringsiver og individfokus skjedde plutselig fullt og helt på deres banehalvdel.

Nå gjaldt det å ta opp konkurransen om konkurranse! Willoch-regjeringens viktigste arv, kreditt- og boligpolitikken, ble ikke rørt, men derimot videreført da Arbeiderpartiet tok over.

«En norsk form for nyliberalisme» kallte Innset resultatet av alt dette, og en stor endring fra det Arbeiderpartiet opprinnelig sto for. Ved å lene seg sterkt på en ny generasjon økonomer i Finansdepartementet, ikke upåvirket av markedsvendingen i verden ellers, ble det også under Brundtland styrt mot et mer markedsorientert skattesystem.

Og det systemet er nettopp snillistisk på sin helt egen måte, mot helt bestemte grupper i samfunnet.

Å kalle noe eller noen snillistisk, er å påføre dobbel skam, både mot giver og mottaker. Det er dårlig gjort når det handler om sosialhjelp og annen hjelp til våre svakeste. Men snur vi på dem, og plasserer skammen der den hører hjemme, er snillisme 2020 helt relevant: Når en mektig stat legger seg flat for dem som har mest fra før, da kan begge parter skamme seg litt.

Teksten er først publisert i Dagsavisen.