Solberg-Dynastiet

Det er ingenting feil med å være glad i slekt og venner. Men når lederne våre gir dem jobben å styre landet på vegne av oss alle, er det lite å være glad for.

Erna Solberg og hennes statsråder snakker om tillit nesten hver dag. Det er det god grunn til. Tilliten, den sosiale kapitalen vår, binder oss sammen. Den gjør det å drive forretning og samfunn både bedre og mer effektivt. I tillegg gjør den livet trygt og godt for oss som enkeltmennesker. Det eneste problemet med tillit er at den kan bli borte hvis vi ikke passer på den.

Aftenposten publiserte nylig en sak om slektsbånd i regjeringsapparatet til Høyre og Frp. Det er så mange personlige bånd på kryss og tvers blant Solbergs nærmeste, at selv ikke de mest erfarne politiske ringrevene klarer å holde oversikten.

Jeg ville ikke sagt det akkurat på den måten.

Ifølge Grunnloven er det ikke lov for to ektefeller å samtidig sitte rundt Kongens bord. Men i løpet av de årene Erna Solberg har styrt landet, har hun hatt statsråder som har vært gift med statssekretærer, statssekretærer som har vært gift med hverandre og politiske rådgivere som er sammen – i samme regjering.

Det er ikke klokt, av mange grunner. Den første og mest åpenbare, er at dersom det virker som politikere får makt og posisjoner basert på hvem de er i familie med, vil det være ødeleggende for tilliten folk flest har til det politiske systemet vårt.

Men blant de store partiene skiller Høyre seg negativt ut.

Så kan man si at det er urettferdig. Skal du ikke få en jobb du er kvalifisert for, bare fordi du er gift med noen, eller barnet til noen? Ja, noen ganger skal det være slik. Det er ikke hundre prosent rettferdig på individnivå, men det er det nå en gang mye som ikke er. Det er heller ikke en rettighet å få bli minister, statssekretær eller politisk rådgiver. Det er et privilegium. Makten du har, forvalter du på vegne av andre.

Solberg viser liten forståelse for at det er problematisk at Høyre vekker assosiasjoner til familiebedrift mer enn et regjeringssystem. Hennes viktigste svar er at «unge mennesker møtes på jobb og forelsker seg».

Jeg ville ikke sagt det akkurat på den måten.

Dette er selvsagt en kritikk som er relevant for alle partier og det finnes knapt partier i Norge som ikke må være oppmerksomme på dette.

Men blant de store partiene skiller Høyre seg negativt ut. Høyre er dynasti-partiet framfor noen, slik blant annet Jon H. Fiva finner i sin rapport om politiske dynastier, publisert i American Political Science Review. I den norske debatten er det som oftest Arbeiderpartiet som får pepper for dette, men det viser seg altså at familiebånd betyr mest i Høyre. Blant de mindre partiene, er dette særlig tydelig i Senterpartiet.

De tette båndene gjør også mangfoldet mindre. Det er nok mange som synes at trøndernes viltre protester mot regjeringens sammensetning tyder på et litt for velutviklet selvbilde. Men det er grunn til å reagere på at det ikke er rom for en eneste person fra en landsdel med 460 000 innbyggere i landets hittil største regjering. Særlig når vi vet at dette samtidig gjelder syv andre, viktige fylker. At det heller ikke er plass til en eneste minister som har foreldre som er født i et annet land enn Norge, er med på å tegne et tydelig bilde av at representativitet ikke har vært spesielt viktig når denne regjeringen ble satt sammen.

Andelen nordmenn som er med i partier er mer enn halvert siden 1980 til bare syv prosent.

Det er ingen rettighet å sitte i regjering, og vi skal ha respekt for at en regjering er en krevende kabal å legge. En årsak til at det blir smalt, kunne jo vært at personlige meritter trumfer alt. Men det er jo ikke slik at regjeringsapparatet i hovedsak består av fantastiske CVer eller uforglemmelige meritter, hverken i eller utenfor politikken, selv om det er mange flinke folk der. Det er helt OK – det er ikke nødvendigvis slike egenskaper som gjør deg til en god politiker eller minister. Men det gjør det smale utvalget og familiebåndene i systemet vanskeligere å svelge.

Tilbake til Grunnloven. Ektefeller kan ikke være statsråder i samme regjering. Heller ikke foreldre og barn eller to søsken får være ministre samtidig. Det er fordi alle skal være helt sikre på at avgjørelser og valg statsråder tar, handler om hva som er best for Norge. At det ikke styres av andre hensyn, og at private konflikter ikke blir regjeringens problem. Grunnloven gjelder ikke statssekretærer og rådgivere, men det er et viktig signal om hva som er klokt, som Erna Solberg velger å se bort fra.

Så bedyrer selvsagt alle involverte at alle nødvendige hensyn tas, slik at slektskap og ekteskap ikke skal skape problemer. De forsøker helt sikkert. Men mennesker gjør feil. Det er derfor vi har regler for sånt.

Stortinget har vært rystet av en rekke hendelser det siste året som alle går på tilliten løs.

Demokratiet er under press. Andelen nordmenn som er med i partier er mer enn halvert siden 1980 til bare syv prosent, og bare to prosent er aktive. Det betyr at partiene er mindre representative enn før. Da blir det ekstra viktig å sørge for at regjeringen og apparatet rundt representerer bredden av folket de er satt til å styre.

Stortinget har vært rystet av en rekke hendelser det siste året som alle går på tilliten løs. Metoo- sakene, svindel og rot med reiseregninger og alvorlig kriminalitet bidrar ikke til å øke tilliten til det politiske systemet.

Regjeringen forvalter en av våre aller viktigste verdier: tilliten til vårt felles demokrati og våre viktigste institusjoner. Hvis folk mister troen på at våre viktigste folke- og tillitsvalgte velges fordi de representerer folk i Norge og kan gjøre en god jobb, er vi ille ute.