Solberg formidler ikke autoritet

Utnevnelsen av Sylvi Listhaug (Frp) til innvandrings- og integreringsminister, overskygget alle andre endringer i regjeringen 16. desember i fjor. Siden hun inntok kontorene i Justisdepartementet i Nydalen, har hun dominert det politiske nyhetsbildet. Det gjør hun fortsatt ved inngangen til 2016.

Selv statsministerens nyttårstale ble vurdert og kommentert i forhold til Listhaugs uttalelser og utspill. Arne Strand i Dagsavisen foreslo at Solberg burde sende sin tale med dens formaninger om medmenneskelighet og norsk folkeskikk i møtene med mennesker på flukt, over til sin statsråd Listhaug. Astrid Lindgrens ord, lagt i munnen på Pippi Langstrømpe, som kong Harald brukte i sin nyttårstale om at «Den som er veldig sterk må også være veldig snill», burde følge som vedlegg.

Dermed angrep den nyutnevnte statsråden også regjeringspartner Høyre.

Opposisjonsleder Jonas Gahr Støre advarte før jul statsråd Listhaug mot å fortsette med konfronterende og splittende retorikk på sitt nye saksområde.

Det bør vekke statsministerens oppmerksomhet at regjeringens vidtgående innstrammingsforslag, ledsaget av statsråd Listhaugs retorikk, nå har drevet regjeringens to støttepartier i armene på opposisjonen på dette saksfeltet. I et felles innlegg i Aftenposten 5. januar i år står Trine Skei Grande, Knut Arild Hareide, Marit Arnstad og Jonas Gahr Støre sammen om denne formaningen: «I denne situasjonen er det viktig hvordan vi omtaler mennesker på flukt og hvordan vi forholder oss til den største strømmen av flyktninger i Europa siden den andre verdenskrigen.»

Da statsråd Listhaug tiltrådte, sa hun at økningen av flyktninger til Norge i fjor høst i stor grad skyldtes vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte i fjor vår om å ta imot 10.000 kvoteflyktninger over to år.

Dermed angrep den nyutnevnte statsråden også regjeringspartner Høyre som var med på avtalen i Stortinget som ble resultatet av Arbeiderpartiets initiativ, om å ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år. Bare Frp og SV sto utenfor dette forliket.

I «Politisk kvarter» 6. januar kritiserte også statsminister Erna Solberg Arbeiderpartiets landsmøte i fjor for å ha bidratt til å øke tilstrømming av flyktninger til landet gjennom sine vedtak i flyktninge- og asylpolitikken.

I innlegget i Aftenposten skriver de fire parlamentariske lederne at «Talspersoner fra Regjeringen hevder at flertallets ja til å ta imot et begrenset antall kvoteflyktninger fra Syria over tre år utløste etterkrigstidens største flyktningestrøm til Norge. Vi vil avvise påstanden og advare mot argumentasjonen.»

Listhaug inntok en offerrolle i VG-intervjuet.

Statsråd Listhaug trappet opp retorikken da hun la fram regjeringens vidtgående forslag til innstramminger av asylpolitikken i romjulen: «Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget. Det må få konsekvenser om man ikke oppfyller kravene. Slik har det ikke vært tidligere.»

«Kritikken går ikke inn på meg. Jeg tar det med knusende ro», sa statsråd Listhaug i sin kommentar til den sterke kritikken hun fikk etter «gullstol»-uttalelsen.

«Det med ´gullstol´ var å sette det på spissen når det gjelder integrering, et slags bilde på at det til syvende og sist også handler om innvandrernes egen innsats for å bli integrert. Det må være helt greit å bruke sånne utrykk,» sa hun. Listhaug inntok en offerrolle i VG-intervjuet, og mente at kritikerne forsøker å stemple henne: «Det er en vanlig måte å stemple folk på. Man tolker folk i verste mening mulig – og denne kritikken er et utslag av det. Alle som kjenner meg, skjønner at jeg brukte det som et bilde av at integrering ikke kommer av seg selv. Jeg lever godt med hva de sier.»

Jussprofessor Mads Andenæs ved universitetet i Oslo mener at regjeringens forslag kan bli stanset i domstolene dersom de skulle bli vedtatt slik regjeringen har foreslått dem: «Regjeringen erklærer en slags unntakstilstand, hvor folkeretten og norsk rett delvis settes ut av spill.» Professor i internasjonal rett ved universitetet i Oslo, Cecilia Bailliet sier til Dagsavisen (31.12.2015) at regjeringens forslag bryter med Norges internasjonale forpliktelser: «Ved å si at flertallet av asylsøkere kun har krav på midlertidig beskyttelse, og begrense retten til familiegjenforening, så jobber norske myndigheter mot internasjonale lover og regler.»

Men intervjuenes innhold ellers har vært temmelig magert.

Både statsråd Listhaug og hennes statssekretær, Jøran Kallmyr, svarte på kritikken ved å henvise til egne jurister som hadde konkludert med at forslagene ligger «klart innenfor» folkeretten. Kallmyr har seinere presisert at disse vurderingene er gjort av jurister ved regjeringsadvokatens kontor, de samme som på statens vegne vant saken i Høyesterett om asyl og opphold på humanitært grunnlag for asylsøkere fra Afghanistan. (Klassekampen 2.1.2016)

Professor Andenæs, på sin side, sier at han tviler på om forslagene er kvalitetssikret av Justisdepartementets lovavdeling. Umiddelbart virker det påfallende at statsråden og statssekretæren ikke tydelig henviser til lovavdelingen i Justisdepartementet.

Statsråd Listhaug er etter utnevnelsen blitt portrettintervjuet i flere aviser, har fått omfattende TV-dekning og var Dagsrevyens lørdagsgjest i sendingen 2. januar. Stillbildene og filmkuttene av den alltid smilende statsråden, har vært fine og fått store oppslag. Men intervjuenes innhold ellers har vært temmelig magert. Listhaug holder seg disiplinert til sine talepunkter i alle kanaler. Intervjuerne har åpenbart fått svært liten tid til interessant utveksling med henne.

På kommentatorplass har VGs Frithjof Jacobsen utpekt Listhaug til norsk politikks Sarah Palin, men uten Palins selvdestruktive narsissisme. Med Listhaug i front mener Jacobsen at Frp har «funnet en trylleformel for hvordan man kan være et unikt populistisk parti, samtidig som man sitter i regjering.»

Justisministeren bør ha mindre partipolitisk spillerom i sin embetsutøvelse enn andre statsråder.

«Den nye Frp-populismen ser ut som en suksess, og vil definere norsk høyreside i årene som kommer, skriver han.

Sett utenfra framstår det som at statsministeren har gitt fra seg styringen i regjeringen. Hun formulerer og formaner, men den konkrete politikken utformes og håndteres fra det nye maktsenteret der forbindelsen er sterkere til partileder Siv Jensen i Finansdepartementet enn til statsministerens kontor.

Justisministerens rolle som forvalter av Stortingets lovvedtak og samfunnets maktapparat med monopol på anvendelse av maktmidler mot landets borgere, er spesiell og krevende. Rettssikkerhet og vern mot vilkårlighet og overgrep er demokratiets og det norske samfunnets grunnmur. Justisministeren bør ha mindre partipolitisk spillerom i sin embetsutøvelse enn andre statsråder.

Men justisminister Anders Anundsen er den statsråden i Solbergs regjering som fram til nå har vært i den skarpeste konflikten med Stortinget. Han fikk sterk kritikk for sin håndtering av de lengeværende asylbarna, eller «lageret» som han kalte dem.

Solberg svekket dermed statsministerens autoritet i koalisjonen.

Det ulmer også en strid mellom stortingsflertallet og justisministeren om håndteringen av den midlertidige bevæpningen av politiet, som nå er gått inn i sitt andre år.

Det virket sterkt da Anundsen midt i valgkampen i høst viste at han er tonedøv for justisministerens særstilling i regjeringen. Struttende med Frp-slips valset han gjennom en skrytevideo produsert av departementets informasjonsavdeling, der statsråden stilte pinlig ledende spørsmål til sine embetsmenn fra departement, politi og fengselsvesen.

Denne videoen stilte statsminister Erna Solberg sjakk matt på samme måte som Siv Jensen gjorde da hun ved Frps åpning av kommunevalgkampen i Ålesund oppfordret kommunene til å boikotte avtalen i Stortinget om å ta imot 8.000 syriske kvoteflyktninger over tre år. Solberg valgte å godta begge disse partipolitiske markeringene, og svekket dermed statsministerens autoritet i koalisjonen.

Utviklingen siden omorganiseringen av regjeringen har vist at Justisdepartementet er ytterligere partipolitisert etter at statsministeren delte saksfeltet på to statsråder, og utnevnte Sylvi Listhaug til innvandrings- og integreringsminister.

Statsministeren ga dermed et saksområde med et sterkt rettslig preg, og som reguleres av internasjonale konvensjoner og avtaler, til en statsråd som i hele sin politiske karriere i Oslo og i regjeringen har vært en konfliktmagnet.

Da Anundsen overleverte et halvt nøkkelkort til Listhaug 16. desember, sa han at hun overtok «litt» av hans departement, og «litt» av Solveig Hornes. Realiteten, slik den framstår ved inngangen til 2016, er at Anundsen er fratatt sitt departements viktigste saksfelt i dagens aktuelle politiske situasjon. Statsråd Horne sitter igjen med et lite departement som er blitt enda mindre.

Når regjeringens sjef tvinges til å formulere seg på denne måten, formidler hun ikke autoritet og styringsevne.

Selve regjeringsprosjektet domineres nå fullstendig av et politikkområde der den ansvarlige statsråden i løpet av noen få uker har drevet regjeringens støttepartier og maktbase i Stortinget til å skrive felles debattinnlegg med de to sentrale opposisjonspartiene. Statsråd Listhaug fikk i oppgave å forvalte et bredt forlik der partiene, med unntak av SV og Miljøpartiet de grønne, sto sammen. I stedet for å trygge forliket, har Listhaug skapt ny konflikt.

Innstrammingsforslagene er regjeringens og har dermed også statsminister Erna Solbergs godkjentstempel. Kontrasten mellom Solbergs nyttårstale og Listhaugs retorikk gjør at regjeringen nå praktiserer samme slags dobbeltkommunikasjon som Fremskrittspartiet hittil har drevet fra sin stortingsgruppe.

Det bestred riktignok statsministeren i debatt med Ap-leder Jonas Gahr Støre i «Politisk kvarter» 6. januar. Hun forsvarte Listhaugs bruk av spissformuleringer, inkludert «gullstol» som svar på spørsmål om integrering, men sa samtidig at hun selv «ikke ville ha brukt det ordet». Når regjeringens sjef tvinges til å formulere seg på denne måten, formidler hun ikke autoritet og styringsevne.

Dette stortingsflertallet deler ikke uten videre regjeringens mål om å gi Norge «Europas strengeste asylpolitikk»

Statsminister Erna Solberg talte til det norske folk ved inngangen til det nye året om hverdagsintegrering og om at flyktningene har vært nødt til å forlate noen de er glad i. Statsråd Listhaug foreslo samtidig på regjeringens vegne krav og innskjerpinger som i praksis vil si at flyktningene ikke vil bli gjenforent med sine kjære, i hvert fall ikke på mange, mange år.

«Å tvinge asylsøkere til å være helt isolerte, uten familie og venner, vil føre til depresjoner og gjøre dem mer mottakelige til å bli rekruttert av kriminelle. All erfaring med migrasjon viser at de som har sine kjære nær, integreres bedre,» sier jussprofessor Cecilia Bailliet til VG.

Fiskeriminister Per Sandberg, som i egne øyne først og fremst er nestleder i Fremskrittspartiet, ønsket Aps Trond Giske god jul etter Giskes første, imøtekommende kommentarer til regjeringens høringsnotat: «Og nå er Ap bundet til masta», jublet nestlederen som altså også er blitt minister.

Støres, Hareides, Arnstads og Skei Grandes felles innlegg i Aftenposten er et varsel om at Ap har bundet seg til en annen mast enn den Sandberg tenker på. Dette stortingsflertallet deler ikke uten videre regjeringens mål om å gi Norge «Europas strengeste asylpolitikk», slik Listhaug og Sandberg triumferende har beskrevet innstrammingstiltakene i høringsnotatet.