Solbergs Visjon Norge

Puslespillbrikkene i bakgrunnen på Dagsrevyen holdt på å bli mer talende enn den grafiske avdelingen i NRK antakelig hadde sett for seg. Puslespillet – hvor FrP, Høyre, Venstre og KrF hadde fått hver sin brikke – går ikke opp. Brikkene i grafikken passer ikke sammen. Torsdag kveld gikk det nesten troll i ord. Da fellesplattformen for den borgerlige flertallsregjeringen skulle stemmes over i partienes interne organer, var det en hårsbredd unna at hele den to uker lange forhandlingsprosessen strandet i KrFs landsstyre. Det blir ikke jevnere enn 19-17-resultatet som kom i den avstemningen.

Det er tydelig at det er politisk avstand mellom partiene. Det betyr at de fire partiene må «smøres» med sine favorittkutt i inntekter eller -økninger i utgifter. Det er flere partier enn før, med større avstand enn før. Jeløy-plattformen ble vedtatt med enstemmighet i alle tre partier. Denne plattformen hadde store mindretall mot i landsstyrene til både Venstre og KrF, som måtte ofre mest.

Da Solberg tiltrådte i 2013 var det med et ganske tydelig mandat fra velgerne: Målet var en smidigere offentlig sektor. Det var det politiske innholdet i slagordet “Nye ideer, bedre løsninger”. Men det prosjektet har forvitret. Kommunereformen har blitt kraftig nedskalert. Få nye oppgaver har blitt flyttet fra stat til kommune. Regionreformen har blitt til en fylkesreform med uklar retning og en betent konflikt i Nord-Norge. Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen i offentlig sektor er egentlig bare flate kutt, som har ført til svekking av domstolene og rettssikkerheten, og som motvirker den effektiviseringen som krever investeringer og tid.

Illustrerende nok er det knapt noen som omtaler moderniseringsministeren som «superminister» lenger

Det er vanskelig å ikke mene at det forenklingsprosjektet regjeringen ble valgt på i 2013 ikke har blitt utvannet – med haltende gjennomføring og flere partier inn i regjering.

Illustrerende nok er det knapt noen som omtaler moderniseringsministeren som «superminister» lenger, tilnavnet Jan Tore Sanner hadde før reformene møtte skjær i sjøen.

Større politisk avstand og et mer utydelig fellesprosjekt koster. Et regjeringsparti kan bare ta så-og-så store tap på vegne av egne velgere, og når det er flere partier er det en større del av velgermassen som må oppleve at deres parti er vinnere.

Det er to bein et regjeringsprosjekt kan stå på for å håndtere denne utfordringen. Det ene er å få alle partier til å fremstå som «vinnere» er å formulere et fellesprosjekt man er enige om, og som man driver fram sammen. Det andre er å gi partier seiere i enkeltsaker som ikke nødvendigvis går opp i en slik «høyere enhet». Med utvanning av reform-prosjektet står Solberg-regjeringen tyngre på bein nummer to.

Høyre får fortsette å uthule inntektsgrunnlaget for velferdsstaten gjennom gradvise skattesenkninger

Vi ser konturene av dette i regjeringserklæringen. Høyre får fortsette å uthule inntektsgrunnlaget for velferdsstaten gjennom gradvise skattesenkninger. Fremskrittspartiet reduserer kommunenes inntekter med en halv milliard i året gjennom reduksjon av eiendomsskatten. Det er en myte blant Høyre-folk at Fremskrittspartiet er billige å styre sammen med fordi FrP regner radikale uttalelser om innvandring uten tiltak som politiske gjennomslag – men det stemmer ikke. Fremskrittspartiet har – for eksempel – bundet opp enorme summer til bil og vei gjennom nasjonal transportplan.

Venstres og KrFs gjennomslag for økning i barnetrygd og flere pedagoger i barnehagene faller nok i god jord hos mange i sentrum-venstre i politikken, men summen av de fire partienes hjertesaker som peker i ulike retninger reiser likevel spørsmålet: Hvordan skal denne måten å smøre regjeringsmaskineriet gå til uten at det betyr innhogg i oljepengene? Allerede før KrF kom inn i regjering økte oljepengebruken som andel av BNP år for år. Hver sjette krone som brukes over statsbudsjettet er i dag fra oljefondet, mot hver tiende krone i 2006. Med rene tap i verdispørsmål for ulike partier etter tur, øker behovet for å kjøpe seg fri gjennom kutt i inntekter eller økte utgifter.

Den regjeringen vi får nå er en annen enn den som tiltrådte i 2013. Politikken vil være mer høyreorientert enn før, fordi venstresiden ikke lenger kan få flertall i enkeltsaker på tvers av regjeringen sammen med KrF og tidligere Venstre. Hadde saken om utflagging av Color Line eller å begrense bruken av innleie i arbeidslivet kommet i vår, heller enn våren 2018, hadde utfallet blitt i tråd med Høyre og FrPs politikk.

Men det er grunn til å ta på alvor at mer høyreorientert ikke betyr mer ideologisk samstemt. Med flere partier i regjering øker antallet tapere i enkeltsaker som må kjøpes med seiere i andre enkeltsaker.

Det koster å styre med en skjør koalisjon.