Lappeteppe-politikk for domstolene

Noe er råttent i norske domstoler. Forsinkelser i saksbehandlingen fører til at de straffedømte får strafferabatt. Tiden som går fører til at vitner glemmer og bevis går tapt. Både i sivile saker og i straffesaker er de lange saksbehandlingskøene en stor påkjenning for de involverte. Enten om du er tiltalt eller fornærmet, er det du først og fremst ønsker å få saken avklart, få en dom, lege det åpne såret. Fra 2007 til 2017 har antallet til enhver tid ubehandlede straffesaker økt med 30 %.

I dette landskapet er det mer enn velkomment at Peter Christian Frølich, Høyres justispolitiske talsperson, har tatt til orde for (og bidratt til) grep for å bøte på situasjonen. Domstolene har fått en ekstrabevilgning på 15 millioner, og Borgarting lagmannsrett har fått 15 nye utrederstillinger. Begge deler nødvendige og riktige grep.

Nå foreslår Frølich at deler av ny straffeprosesslov skal hastebehandles for å få ned køene i domstolene. Blant forslagene foreslås det at straffesaker i tingretten med over 6 års strafferamme skal kunne avvises, heller enn å automatisk kunne ankes til lagmannsretten, som i dag. Vel er det i problematisk å hasteinnføre forslag som vil kunne innebære å svekke rettssikkerheten i de mest alvorlige straffesakene, men viljen til å ta tak i køproblemet må berømmes.

Den faktiske budsjettutviklingen i domstolene har ikke gått i takt med utviklingen i politiet.

På overflaten kan Frølich og Høyre fremstå riktig så handlekraftige – ordning och reda, ikke noe tøys med justispolitikken. Men hva som i realiteten skjer, er lapping på et problem regjeringen selv har skapt.

For det første har det blitt skapt et press på domstolenes saksbehandlingskapasitet, gjennom at politiet har fått økte bevilgninger. I en bekymringsmelding til justisministeren i 2017 pekte den nasjonale Domstolsadministrasjonen på at bevilgning til politiet genererte nye straffesaker, som man ikke klarte å svelge unna. Den økte saksmengden svarte i sum til 80 nye årsverk siden 2007. Når dette er årsverk domstolene ikke har, blir det flere saker i kø. Den faktiske budsjettutviklingen i domstolene har ikke gått i takt med utviklingen i politiet.

Med et uttalt mål fra både Høyre og Fremskrittspartiet om å satse på «mer synlig politi», settes i andre rekke de delene av sakskjeden som ikke er like synlige og like lett å vise fram i valgkampbrosjyrer. Både domstolene og kriminalomsorgen har vært i blindsonen når budsjettet skal prioriteres, mens politi og påtalemyndighet blir vinnere.

For det andre har den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (også kjent som ABE-reformen) ført til at domstolene er nødt til å kutte i bemanning og saksbehandlingskapasitet. Reformen er ikke egentlig en reform, men et budsjetteringsprinsipp innført fra og med statsbudsjettet 2015:

En prosentandel av budsjettet til alle statlige virksomheter kuttes hvert år, for å fordeles ut igjen gjennom den politiske prioriteringen av statsbudsjettet. Tanken er at alle statlige virksomheter gjennomfører en kontinuerlig effektivisering, og at det dermed er bedre å hente ut overskuddet fra virksomheten og omfordele det politisk, enn at virksomhetene bruker overskuddet internt. Men reformen er feildimensjonert, og domstolene har vært nødt til å sette flere rettssaker i kø.

Det er uholdbart for alle statlige virksomheter, ikke bare domstolene, at kuttene galopperer av sted i stortingsbehandlingen når partier leter etter penger til sine favorittforslag

Denne kombinasjonen av mer ressurser til politiet og kutt til domstolene gjennom ABE-reformen blir en knipetangsmanøver. Det er neppe regjeringens intensjon å gjøre domstolene til en propp i systemet, men det har blitt effekten.

Det kreves sterkere lut enn de ekstra bevilgningene som har kommet, og sterkere lut den hastebehandlingen av enkeltforslag som Frølich foreslår. Ressursene til politi, påtalemyndighet, domstoler og fengsler må matche hverandre for at ikke saksgangen skal strande i det svakeste leddet, og justisfeltet må sees i sammenheng.

Dessuten må avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen gjøres om i tråd med hvordan tilsvarende budsjetteringsregler har blitt utformet i andre land. Det er uholdbart for alle statlige virksomheter, ikke bare domstolene, at kuttene galopperer av sted i stortingsbehandlingen når partier leter etter penger til sine favorittforslag. Vi kan for eksempel lære av Sverige, som har bundet sine kutt til den faktiske produktivitetsveksten, heller enn «tenk på et tall»-tilnærmingen vi har lagt oss på i Norge.

Eller vi kan lære av Australia, som har skjermet enkelte virksomheter, helt eller delvis. Domstolene, som for tiden er underveis i en digitaliseringsprosess, kunne for eksempel tenkes å få unntak fra ostehøvelkuttene fram til effektene av digitaliseringen slår inn om 2-3 år.

Det kreves mer enn en lappeteppetilnærming for å løse problemene i domstolene. Det er grunnleggende for rettssikkerheten at alle saker som skal opp i domstolene blir behandlet til rett tid.