Som om 22. juli skjer igjen

Jeg er dritredd. Jeg føler meg verken hjemme i London eller trygg i min egen leilighet. 

(Denne teksten sto opprinnelig på Laras blogg.) 

For to år siden valgte jeg å reise fra Norge til London for å møte nye mennesker med andre perspektiver og historier, og folk som ikke kjente min bakgrunn. Jeg ville starte på nytt, og i lang tid har det vært helt fantastisk. Men jeg har aldri følt meg så alene som nå.

Det er nå jeg innser hvor alene jeg er med sorgen min.

Det er nå jeg innser hvor alene jeg er med sorgen min og problemene mine, nå som hjemmet er så fjernt og når det bombes og skytes i Paris, som like så godt kunne vært i London. Jeg kan ikke ta en rolig dag hjemme hos mamma og bare slappe av, og som studenter generelt tror jeg mange føler at vi ikke har tid til å være redde og ha det kjipt.

Jeg vet at man skal ta tid til sånt, men verden og skolen kan ikke ta seg tid til å vi skal være nedenfor. Når folk spør hvordan jeg har det og jeg svarer at jeg er sliten etter en lang dag på skolen, unngår jeg å si at det er nettene som gjør meg utslitt. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en vanlig hverdag hvor jeg kunne være på biblioteket fra 9 til 21, komme hjem, være trøtt og kunne slappe av.

Jeg får aldri slappet av, for hodet er alltid på vakt.

Men det er så mye som foregår i hodet mitt når jeg lukker bøkene. Jeg får aldri slappet av, for hodet er alltid på vakt og tankene surrer konstant. Er jeg trygg i London? Er de jeg er glade i trygge? Vil jeg noen gang føle meg trygg igjen?. Det er ingen steder å slappe av. I tillegg er det vanskelig å få skolen til å vise hensyn. Det er tross alt tusenvis av elever og lærere der og jeg vet mange av de har opplevd helt forferdelige ting.

I mitt hode blir mine problemer ingenting i forhold. Og hvorfor skal de sympatisere, de som kanskje bare såvidt har hørt om 22. juli? Når læreren min selv kommer fra krig i Sri Lanka og sier han ikke er redd, føler jeg meg også dum og teit fordi jeg ikke klarer det samme. Passer jeg ikke inn i dette systemet når jeg ikke klarer det en som har opplevd krig i lang tid klarer?

Jeg føler meg egoistisk.

Det er ikke første gang vi i Vesten er ofre for terrorisme, men det er som om 22. juli skjer igjen, iallefall redselen etter 22. juli: Det å ikke kunne sove, være redd for at noen skal komme om natten, være redd for at noen er etter å drepe meg. Men jeg føler meg egoistisk som får terroren i Paris til å handle om meg selv.

Jeg var jo ikke der, og har ikke noe forhold til Paris. Ofte spør jeg meg selv: Er det for sent å være redd etter 22. juli? Jo lengre tid det går, desto vanskeligere blir det å snakke om det. Det at jeg føler meg egoistisk ved å få Paris til å handle om meg selv, gjør det også enda vanskeligere å snakke med andre om det.

Jeg blir redd av medias forenkling.

Jeg blir redd av medias forenkling og skremselspropaganda som får det til å virke som om vi alle er med i en gedigen krig mot IS og at terroren nå har kommet til Europa for å bli. Jeg blir redd av å se hvor identiske Hollandes tale etter Paris-terroren og Bush sin tale etter 9/11 er; hvordan de fortsetter “krigen mot terror” når det er lett å se at krig som oftest er terror.

De skaper alle et svart/hvitt-bilde av at flyktningene som kommer, skaper terrorisme, men de glemmer å fokusere på at radikalisering ofte ikke kommer med flyktningene, men av mangel på integrering. Derfor må vi fokusere mer på forebygging enn å stenge grenser. Jeg vil ikke være med på denne krigen mellom “oss” og “dem”, og jeg tror ikke å bombe sivile i Syria vil skape mindre terrorisme.

Tvert imot kan det gjør vondt verre.

(Gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Les bloggposten her)