Hvordan spise en republikansk elefant?

All kritikken til tross, president Donald Trump ligger an til å riste av seg enda en eksistensiell politisk krise. I hvert fall om Mitt Romney er den eneste partikollegaen i Senatet som våger å utfordre ham. Hva kan demokratene lære av Watergate-saken, da president Richard Nixon gikk av før riksretten kunne begynne? Da, som nå, avhenger resultatet av én ting: Når mener presidentens eget parti at den røde linjen er tråkket over?

 

Populær Nixon

Den gang var det på ingen måte gitt at det republikanske partiet skulle be Nixon om å gå av. Mens Trump fikk færre stemmer enn sin motstander i valget i 2016, fikk Nixon det nest høyeste valgflertallet i historien til da, da han ble gjenvalgt i 1972. Mens Trump er låst i en gjensidig ødeleggende handelskrig med Kina, åpnet Nixon for den historiske amerikanske og vestlige handelen med Kina. Mens Trump har dyrket et kontroversielt politisk vennskap med Russlands president, avverget Nixon to potensielle atomkonfrontasjoner med Sovjetunionen og nådde viktige nedrustningsavtaler.

I stedet for å snakke om hvor den røde linja er, kan det være mer fornuftig å snakke om hva den røde linja er.

Og mens Watergate hadde sitt utgangspunkt i ett enkeltinnbrudd hos Demokratene, før en omfattende dekkoperasjon tok all fokus («it´s not the crime, it’s the cover-up»), dokumenterte Mueller-etterforskningen en lang rekke digitale innbrudd hos Demokratene. Det første angrepet fra den russiske etterretningsorganisasjonen, GRU, på Clintons private e-post skjedde fem timer etter Trump ba russerne finne hennes slettede mailer.

 

Hva, ikke hvor, er den røde linja?

Tross politiske resultater som klart forbigår Trumps, ba Nixons eget parti ham til slutt om å gå av. Hvorfor? Fordi han hadde brutt det amerikanske demokratiets spilleregler. Og da hjelper det ikke å være en populær og politisk effektiv president. Hva skal til for at republikanerne innser det samme denne gangen?

Etter en opprivende primærvalgkamp har partiet holdt sin hånd over Trump. Og det er foreløpig liten bevegelse å spore i den hånda. Så i stedet for å snakke om hvor den røde linja er, kan det være mer fornuftig å snakke om hva den røde linja er.

Selv om de har en sterk sak, er det lite jubel hos Demokratene om dagen.

Det er ikke hans karakter, som ufin, brautende, noen ganger mannsjåvinistisk og enkelte ganger rasistisk. Eller en lyssky forretningsmann, med mål om å øke selskapets bunnlinje, selv om det går utover samfunnets bunnlinje. Noe vi fortsatt ikke kjenner utstrekningen av, siden han i motsetning til alle presidenter før ham, ikke vil vise selvangivelsene sine. Men alt dette viste en om han allerede i valgkampen, og han ble likevel valgt.

Det er ikke hans utstrakte nasjonalisme, som innebærer å diskriminere religion gjennom et muslimsk innreiseforbud. Eller bryte menneskerettigheter, ved å skille meksikanske flyktningbarn fra deres foreldre. Det har han gjort som president, uten at partiet har prøvd å stoppe ham eller velgerne hans har reagert gjennom meningsmålinger.

 

Riksrett – et nasjonalt traume

Selv om de har en sterk sak, er det lite jubel hos Demokratene om dagen. Først og fremst vet de at det republikanske flertallet i Senatet ligger an til å stemme dem ned. Men ikke minst, de vet at enhver riksrettssak er et enormt traume for landet. Det er ingen lykkelig politisk prosess, selv om Trump skulle bli fjernet, vil sårene ta svært lang tid å gro.

Fokuset til Demokratene er derfor ikke riksrettssaken alene, men fortsatt å drive politikk. Det et det velgerne fra begge partier ønsker seg. Landet kan ikke bare stoppe opp til dette er over. Derfor snakker partiets majoritetsleder i Representantenes hus, Nancy Pelosi, like mye om våpenlovgivning og kampen mot opiater i pressekonferansene som omhandler riksrett.

Det er kun i land en ikke ønsker å sammenlikne seg med og på reality-tv at personen på enden av bordet kan si at jeg alene bestemmer.

Hovedfokuset («the eye on the prize») blir valgkampen, hvor Demokratene ønsker å presentere velgerne for et tydelig alternativ: Vil dere virkelig ha en president som ikke følger demokratiske spilleregler? Vil dere ha en demokrat eller en autokrat? Og så underbygge saken med akkumulerte bevis fra Mueller-rapporten, fra riksrettssaken, fra fire år med historisk kontroversiell presidentatferd. Dermed kan de tape slaget om riksrett, men vinne krigen om presidentmakten.

Det er kun i land en ikke ønsker å sammenlikne seg med og på reality-tv at personen på enden av bordet kan si at jeg alene bestemmer, uansett hva alle dere andre måtte mene, det er mitt land/program. Mens Nixon raste på kammerset (som en seinere hørte på lydbåndopptak), imøtekom han utad Kongressens demokratiske rett til å etterforske en president.

Lærdommen fra Russland-etterforskningen

Russland-etterforskningen ga en meget god oversikt over en president som var villig til å gjøre det meste for å oppnå og for å sitte på makt. En autoritær stats innblanding i et demokratisk valg er noe en må etterforske. Og Mueller-rapporten dokumenterte nettopp utstrakt russisk påvirkning. I tillegg til 11 tilfeller av forsøk på å hindre selve etterforskningen.

Men aldri det mange hadde fått forhåpninger om: et avgjørende bevis på at presidentkandidat Trump faktisk ba Russland om hjelp til å påvirke valget til sin fordel. I Ukraina-saken begynner hele etterforskningen med nettopp et bevis på at president Trump ba Ukraina om hjelp til å påvirke valget til sin fordel.

Og en riksrettsprosess styres ikke av en enkeltperson à la Mueller, en tilsynelatende reddende ridder for Trump-motstanderne. En som kan vippe saken med én formulering, en tolkning om at en sittende president ikke kan tiltales. Denne gang styres saken av Kongressen selv. Det blir en leksjon i konstitusjonell praksis, i maktfordelingsprinsipper, i demokrati.

De vet altfor godt at Trumps fremste våpen ikke er partiet sitt, det er velgerne hans.

Ved at republikanere må stemme i en riksrettssak, tvinger Pelosi dem til å erklære offentlig at de mener presidentens oppførsel er akseptabel i «the greatest democracy in the world”. Og partiets Kongress-representanter kan ikke lenger skjule seg bak tvetydige, liksom-bekymrede Twitter-meldinger eller det de fleste av dem foreløpig foretrekker: stillhet.

Så hvorfor har ikke flere republikanske senatsmedlemmer enn Mitt Romney, og til en viss grad Ben Sasse, tatt til motmæle? Vel, Trumps videokampanjer er effektive med sitt budskap om at Demokratene har byttet ut en konspirasjon mot en annen i et forsøk på å stjele et valg de tapte. Republikanerne tapte også et valg mot Trump. I primærvalget prøvde 17 foretrukne kandidater å unngå at Trump snudde partiet i en helt ny politisk retning. De feilet, fordi velgerne ønsket seg denne kandidaten og denne retningen.

Og de vet altfor godt at Trumps fremste våpen ikke er partiet sitt, det er velgerne hans. De ønsket å kvitte seg med politisk elitisme. Hva tenker de om Republikanerne går sammen med Demokratene om å kaste ham. I en riksrettssak, et oppgjør på det mest politisk-elitistiske kammerset. Og dermed går imot det mest folkelige prosessen i et demokrati – et valg.

 

Pyromanen Trump

Trump er pyromanen som ble bestilt av velgerne sine (ikke partiet sitt) til å brenne ned huset. Så lei var de av det politiske systemet. Da Trumps personlige advokat Michael Cohen i sitt vitneavhør i Kongressen sa «Trump will do anything to win», så var det ment å skremme offentligheten. Men for Trumps velgerne har det (til nå) hatt motsatt effekt. De har sett en politiker som er villig til å bryte regler for politisk korrekthet, for profesjonspolitikere, for endeløse politiske kompromisser. For å vinne – for dem, for sakene de bryr seg om, for landet.

Partiet så muligheten til makt. Men samtidig som de har fantasert om hva de skal bygge på branntomta, har de ikke lagt merke til at hele gata nå står i flammer. Og verre skal det bli, Trumps strategi for å beholde makta innebærer å sette hele nabolaget i brann.

Som for Nixon, kan Trumps fall ikke skyldes bevis på en kriminell handling.

Ingen demokratiske institusjoner kan nå føle seg trygge. Varslerinstitusjonen trues når varsleren kalles en spion av typen en henrettet i gamle dager. Parlamentarisk praksis trues ved å kalle Pelosi og lederen i etterretningskomiteen Adam Schiff for landsforrædere. Den kommende valgkampen torpederes ved å kalle opposisjonens lederkandidat (til nå) Biden og sønnen for hardbarkede kriminelle. Og hele riksrettsinstitusjonen gjøres narr av ved å be Kina offentlig om samme tjenesten Demokratene vil tiltale han for.

Siden Republikanerne nøler med å dytte ham ut selv, må Trump bidra med å (fortsatt) falle for eget grep. Han må diskreditere presidentembedet nok til at også hans egne velgere synes at det holder. Og viser det på meningsmålinger som til nå har vært fastspikret. Som for Nixon, kan Trumps fall ikke skyldes bevis på en kriminell handling (riksrett spør ikke etter det, men det mer ulne «high crimes and misdemeanors»), men måten han prøver å dekke over det på. Snart trengs ikke varslere i form av en ny Deep Throat, det Trump sier til kameraene kan være nok.

Hva om Nixon hadde vært Trump? Da hadde han ikke bare innrømmet Watergate-innbruddet. Han hadde doblet innsatsen, og bedt Mao bryte seg inn hos Demokratene også.