Spleise på billetten?

Både i Oslo og i Stavanger har politikerne vedtatt en radikal nedsettelse av prisene på kollektivreiser. I Stavanger er det helt gratis. I Oslo er det nå for andre gang på kort tid midlertidig halv pris på månedskort. Uansett hva man måtte mene om denne politikken er det et faktum at slike eksperimenter er den reneste julaften for oss som er opptatt av hva som styrer folks atferd. Moderne billettsystemer produserer mengder med nyttige data om folks reisemønstre og vi får nå mye svært interessant og kunnskap om hva som styrer folks valg av transportmiddel. La oss i dag kikke litt på det med økonom-brillene våre på nesa:

Hvem er alle de nye reisende?

I økonomifaget er vi opptatt av å maksimere «nytte». Det lyder jo greit, men er ofte ikke så lett. Det du kaller nytte og det jeg kaller nytte trenger ikke være det samme. For ikke å snakke om millioner av andre nordmenn. En måte å sørge for at vi alle kan få mest mulig «nytte» på, er å overlate valget til hver enkelt av oss.

Det fungerer ofte veldig bra. I kantina kan du kjøpe fisk, kollegaen kjøtt, og jeg kan spise to knekkebrød med ost eller ta med matpakke. Alle får det de ønsker seg. Men på noen områder fungerer det ikke slik. Hvis du vil ha gateparkering i hele byen og jeg vil ha sykkelfelt med rød asfalt, så må vi faktisk velge. Det blir et politisk spørsmål. Slik er det med kollektivtransport også. For at du skal kunne velge å kjøre T-bane må den først bygges. Så må den driftes, og den må ha en billettpris som gjør den relevant.

Hva er riktig billettpris? Selvkost vil noen si. La de som kjører, betale sin egen tur. Men det er jo ikke slik vi gjør det i dag. De aller fleste veiene regnes som offentlig infrastruktur og er gratis å bruke for oss som kjører på dem. En T-banereise koster bare noen øre å produsere, mens en nesten tom søndagsrute med bussen er svært kostbar å tilby. Likevel koster billetten det samme. Vi kryssubsidierer. Alternativet hadde vært enorme forskjeller i kollektivpris, avhengig av hvor i kommunen du bor og hvilket kollektivtransportmiddel du er avhengig av. Det har vi sagt at vi ikke ønsker oss.

Kanskje flere pensjonister får besøk av barna sine som bor på den andre siden av byen?

Men på samme måte som jeg har nytte av å komme meg raskt, trygt og billig på jobb, har jeg også nytte av at du gjør det. Er du bilist har du nytte av at andre tar bussen eller sykler, da blir det mindre kø og lettere å få parkert, for deg.

Når prisen settes ned slik som nå, skjer det noe. Da Oslo halverte prisen på månedskort i november i fjor, ble salget tredoblet nærmest over natten. Nå gjentas eksperimentet. Hvem er alle de nye reisende? Er det bilister? Syklister? Folk med hjemmekontor? Folk med dårlig råd? Er det folk som tidligere brukte andre transportmidler eller folk som tidligere holdt seg hjemme? Det som er sikkert er at de nye reisende har «snakket med lommeboka» og fortalt oss at de synes et månedskort har en «nytteverdi» som er lavere enn den gamle prisen og høyere enn den nye. Derfor kjøper de nå. Gevinsten for samfunnet er at disse reisene blir gjennomført. Kanskje flere pensjonister får besøk av barna sine som bor på den andre siden av byen?

Kostnaden er selvsagt at flere reisende betyr en større regning som skal betales, av noen. Flere vogner, flere sjåfører, mer slitasje. Det som ikke blir betalt med billetter, må betales med skattepenger. En spleis, rett og slett. Økonomer er glade i egenandeler. «For lave priser» fører til kostbart overforbruk, sier vi. Men for høye priser medfører også tap. Det kan føre til at folk lar være å dra på turer de egentlig ønsker seg. Færre besøk til bestemor eller turer på museum. Mindre «nytte». Det er også et tap for et samfunn som ønsker å tilby sine innbyggere en ramme for å leve gode liv.

Til syvende og sist er det et verdispørsmål. Hva slags by vil du ha.

Disse vurderingene må innbyggerne i en by ta uansett og noen av kostnadene vil være uunngåelige uansett om man velger den ene modellen eller den andre. Til syvende og sist er det et verdispørsmål. Hva slags by vil du ha. Ordføreren i Bogota sa det slik: Et sivilisert land er ikke et land der de fattige har råd til å kjøre bil, men et land der de rike velger å kjøre buss.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 27. august 2023.