Dette skal ingen stat utsette borgerne for

Psykoser, angst, depresjon, sanseforstyrrelser, paranoia, hjertebank, forstoppelse, ryggsmerter, skjelving, hjertebank og selvmord.

Det kan være helseeffektene av bruk av isolasjon. Den europeiske torturforebyggingskomité omtaler bruk av isolasjon som «ekstremt skadelig» både for psykisk og fysisk helse. Det er alvorlig – og pinlig – at Norge igjen får kritikk fra FNs menneskerettighetskomité for utstrakt bruk av isolasjon.

Det har etter hvert blitt nesten rutinemessig at internasjonale kontrollorganer for torturforebygging og menneskerettigheter gir Norge påpakning for hvor lettvint vi forholder oss til bruk av isolasjon i straffegjennomføring for innsatte og i politiarrest og varetektsfengsling av mistenkte. Både i 1993, 1997, 1998, 1999, 2005, 2006, 2007, 2011, 2012 og nå også i 2018, har vi fått kritikk fra organer under FN og Europarådet.

De fleste selvmord i norske fengsler finner sted i en tidlig fase av varetekt med isolasjon.

Hva er det kritikken går ut på? I brevet fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter til FNs menneskerettighetskomité i februar i år, fremgår det tydelig at overdreven bruk av isolasjon går igjen i en rekke ulike deler av Norges behandling av mistenkte og straffedømte.

For det første blir mistenkte isolert i politiarrest mer enn de 48 timene som er FNs grense. I 2016 var det nesten 1000 saker hvor personer satt i politiarrest – altså uten at de var dømt for noe – i mer enn 48 timer. Politiarrest med isolasjon, glattcelle, brukes systematisk for alle, uten at det gjøres en vurdering av om dette er nødvendig. For det andre brukes isolasjon i varetekt for å forhindre bevisforspillelse, også i tilfeller hvor dette er dårlig begrunnet.

Det er lett å tenke at helseskadene ved bruk av isolasjon først inntreffer over en viss tid. Slik er det ikke. Selv kort tid i isolasjon kan være nærmest uutholdelig, og de fleste selvmord i norske fengsler finner sted i en tidlig fase av varetekt med isolasjon.

Mentalt syke innsatte blir lukket inne på cellene sine, fordi man ikke har ressurser til å håndtere dem.

Også for de som faktisk er funnet skyldig, skjer det overdreven bruk av isolasjon. I 2015 ble tolv millioner timer registrert tilbragt isolert på enecelle. I realiteten er tallet antakelig en god del høyere, siden bruken underrapporteres. Årsaken til bruk av enecelle er i mange tilfeller er at fengslene ikke har ressurser til annet enn å isolere de innsatte. I sitt arbeid med torturforebygging har Sivilombudsmannen sterkt kritisert bruken av isolasjon både ved Åna og Ullersmo fengsler.

Særlig graverende er situasjonen på Ila høysikkerhetsfengsel, hvor mentalt syke innsatte blir lukket inne på cellene sine, fordi man ikke har ressurser til å håndtere dem. Nye retningslinjer for bruk av enecelle ble iverksatt i 2017, men likevel økte bruken av enecelle i fengslene våre med 30 % fra året før.

Kjernen av kritikken som kommer igjen og igjen fra de internasjonale kontrollorganene er at det ikke er nødvendig å bruke isolasjon overfor mistenkte og straffedømte så mye som det Norge gjør. I Danmark gjorde for eksempel en lovendring at bruken av såkalt bevisforspillelsesisolasjon i varetektsfengslingen gikk dramatisk ned, uten at det er grunn til å tro at det gikk ut over politiets mulighet til å innhente bevis. Vi vet at fengslene, som Ila, bruker isolasjon fordi ressursene ikke strekker til. Vi vet at situasjonen kunne ha vært avhjulpet for isolerte i politiarrest og varetekt, om bygningene hadde besøksrom som tillot et minimum av menneskelig kontakt.

Det er alvorlig for Norges internasjonale rennommé som menneskerettighetsland at vi ikke har klart å etterkomme de mange påpakningene som har kommet. At den norske staten så ofte fratar individer både friheten, muligheten for sosial kontakt og utsetter dem for potensielt «ekstremt skadelige» effekter på både fysisk og psykisk helse, er beint fram forstemmende.

Det bryter med menneskerettighetenes bestemmelse om at staten har en plikt til å forebygge umenneskelig og nedverdigende behandling, og å verne om den personlige sfæren. I alle rimelige forståelser av hva menneskerettighetene går ut på, er dette helt sentrale forpliktelser staten har overfor individene.

Å overholde de sentrale menneskerettighetsforpliktelsene må være en politisk prioritering over det meste annet.