Stem vekk ulikheten

Etter år med pandemi, strømpriser til himmels, matpriser på vei samme sted, renteøkninger for folk flest og styrtrike folk som migrerer til Sveits med skattepengene våre, er det noe vi vet:

Ulikhetene øker. De øker i verden, i Norge, i kommunen din. Vi vet det fra statistikk, og vi vet det mer og mer fra personlige erfaringer blant venner eller familie, selv om vi i vår kultur snakker svært lite om hverandres inntekt og formue. Vi ser det likevel. Vi ser på de andres boligkjøp, forbruk, ferieturer og bekymringer, eller enda mer: Mangel på dem.

Det er forskjell på høyre og venstresiden i politikken.

Men ulikheter er farlig på flere nivåer enn kun det private. Det er dette klasseskillet, og ikke andre småting som såkalt identitetspolitikk og det misforståtte begrepet «woke» som skaper polarisering. Når vi står i stadig mer ulike hverdager og ser og lever verden ulikt, kan vi komme til å ønske oss svært ulike politiske løsninger, selv om det rett og slett kan være den politisk skapte økonomiske ulikheten mellom som er det faktiske problemet her.

Det er forskjell på høyre og venstresiden i politikken. Det kan noen ganger, i norsk sammenheng, virke som alle er venner og at det kun er nyanser som skiller partiene. Det kan delvis være sant, som at de partiene som har mest erfaring med å være styringspartier, Arbeiderpartiet og Høyre, i stor grad styrer etter nyliberale prinsipper og ikke utfordrer strukturer eller systemer. Det er likevel forskjeller mellom dem, og ikke minst: de dras i to ulike retninger av sine respektive støttepartier. Det kan skje både nasjonalt og lokalt. Sosialdemokratene får push og krav til action fra SV og Rødt, mens Høyre må tilpasse seg FrP som drar i motsatt retning.

Jeg vet det er et billig triks, men jeg søkte etter ordet «ulikhet» i alle de store partienes programmer frem mot 2025 for å finne ut hvem som var like opptatt av dette som meg.

Dette er faktisk litt viktig; hvilke partier som er opptatt av en av vår tids store svøpe, og hvilke som ikke bryr seg.

Sånn ser det ut:

SV nevner «ulikhet» 13 ganger, tett fulgt av Rødt med 12. MDG nærmer seg med hele 9. I det pragmatiske sentrum: Arbeiderpartiet med 4. Deretter: Venstre 2. Frp og Høyre: Null. Senterpartiet, som kan finne på å havne på den ene og andre siden: 2. Men den ene feirer «ulikhet» og teller ikke.

Dette er faktisk litt viktig; hvilke partier som er opptatt av en av vår tids store svøpe, og hvilke som ikke bryr seg, eller enda verre: Tenker at dette ikke er noe å klage over, men kan fortsette å skje med deres støtte til og med.

Og det skal snart bli mer komplisert. For høyresiden har jo forslag til hvordan folk skal få det bedre og tanker om hvordan komme seg ut av dårlig råd (men det mangler riktignok en del på hvordan man skal få de rikeste ut av sin altfor gode råd så det handler ikke i kjernen om ulikhet, men likevel).

Vi må ha et samfunn der alle jobber gjør det mulig å ha et godt og trygt liv.

Jonas Gahr Støre sa det nylig selv, i Morgenbladet: «de med minst får en sjanse til å komme opp.» Dette er delvis i tråd med Høyres program: «Høyre mener derfor at det viktigste vi kan gjøre for å redusere forskjellene, er å sørge for at flere får muligheten til å jobbe.» Det er godt tenkt, men uferdig tenkt. Så lenge vi driver med lave lønninger, deltidsjobber og taxiløyver i hytt og pine vil vi ha behov for disse menneskene, som kanskje ønsker seg «opp» – hva enn det betyr – men som gjør viktige jobber noen må gjøre.

Problemet i ethvert samfunn er at hvis alle skal komme seg ut av økonomisk slit via «opp og frem», så er det en masse samfunnskritiske jobber (husker vi covid-hyllestene?) som ikke blir utført. Blant de lavest betalte jobbene er skoleassistenter, barnehageassistenter, butikkmedarbeidere, bud, renholdere og bønder, men også annet arbeid vi nyter godt av og som mange av oss absolutt anser som samfunnskritiske: frisører, dyrepleiere, servitører og bartendere.

At å være syk eller ufør i Norge har blitt det samme som å leve tett opp mot fattigdomsgrensen, er en villet politikk vi bør gå til valg for å stemme vekk.

Vi skal selvsagt etterstrebe et samfunn der helst alle sammen kan velge blant yrker som stemmer overens med talenter, interesser, livsstil og ambisjoner begge steder, men vi skal ikke skape et samfunn der premisset er at hvis du vil ha råd til et komfortabelt liv, der du ikke hele tiden med må telle på knapper og der ungene aldri har hvert sitt soverom, så skal du utdanne og arbeide deg ut av det. Vi må ha et samfunn der alle jobber gjør det mulig å ha et godt og trygt liv.

Og det burde være selvsagt: Blir du ufør eller syk gjelder det samme for deg. Du kan i alle fall ikke nyte godt at de samme mulighetene, når hele premisset i din livssituasjon er at du er fratatt de fleste muligheter. At å være syk eller ufør i Norge har blitt det samme som å leve tett opp mot fattigdomsgrensen, er en villet politikk vi bør gå til valg for å stemme vekk.

Ofte er det slik at de som rammes hardest av høyresidens politikk ikke sier så mye når den rammer. De fattigste er ofte stemmeløse i offentligheten, og har mer enn nok med å få hverdagen til. De rikeste som nyter godt av skattekutt på alle livets områder, holder klokelig munn og satser hardt på at ingen ser at de rykker fra folk flest enda mer.

Toleransen for ulikhet har økt i takt med voksende ulikhet.

Politiske partier jobber alltid for noen gruppers interesser fremfor andres Dette er ikke engang en analyse, det er bare en beskrivelse av et politisk partisystem.

Er du som leser dette direktør i en større eller mellomstor bedrift, eller for eksempel laksemilliardær med migrantplaner mot Sveits, er det naturlig at du stemmer på Høyre. Det er deg de er der for. De er ikke her for å gjøre livet lettere for en uføretrygdet alenemor eller kommuneansatt med middels lønn henvist til et ellevilt boligmarked. Men de er der for boligmarkedet, og for dem som ønsker å tjene enda mer penger på utleie av boligene de eier. Fair enough. Vi må bare minne hverandre på at det er sånn.

OECD – en internasjonal organisasjon av industriland for økonomisk samarbeid og utvikling, har en egen avdeling som jobber med ulikhet. Økte forskjeller er på topp av risiko de ser for verden fremover, og i en rapport fra 2021 bekrefter de at hele fire av fem mennesker i OECD-land føler at ulikheten i inntekt er for stor i deres eget land. Denne bekymringen, skriver de, har økt de siste 30 årene, ikke uventet i takt med at den faktiske ulikheten også har økt. De siste 30 årene betyr også de årene der nyliberalismen grep globalt fatt i det meste av verden etter murens fall, som jo er en annen historie, men samtidig ikke.

Nyliberalismens instruks om at vi har ansvar for vår egen suksess og vårt eget fall– individuelt, har også tatt grep om en generasjon eller to.

OECD viser også til noe som burde legge en ekstra sten til byrden for oss som ønsker mer økonomisk likhet: Toleransen for ulikhet har økt i takt med voksende ulikhet. De viser også til hvordan man er mer negativ til å skattlegge med mål om å hindre ulikhet, dersom mange nok tenker at hardt arbeid gir suksess, og at alle har mer eller mindre samme muligheter, og der man tror at folk mest av alt er fattige fordi de ikke anstrenger seg nok. Med andre ord: Nyliberalismens instruks om at vi har ansvar for vår egen suksess og vårt eget fall– individuelt, har også tatt grep om en generasjon eller to. Tillit er også et stikkord her. OECD viser at der man stoler på at staten ikke er korrupt, der er man mer positiv til skatt.

I det anerkjente tidsskriftet Lancet kan man lese en annerledes artikkel om svenske tilstander enn vi er vant til fra kommentatorer i norsk presse. Og det handler om ulikhet, den ulikheten jeg mener vi burde være redde for, stemme oss vekk fra, og som ikke er en tilstand, men en svensk advarsel. Artikkelen er fra mars i år og heter talende nok: «Sweden’s economic inequality gap is widening and worrying.»

De 10 prosent rikeste tar stadig vekk til seg en større andel enn de 90 prosent mange.

I artikkelen heter det at på tross av nordiske lands velstand er ulikheten i Sverige raskt økende, og er på det høyeste nivået i inntektsulikhet siden 1975. Konsekvenser som kommer av dette, skriver de, ser man i dag: økning i vold, kriminalitet, fattigdom, ulikhet i helse. Skuddvekslinger og drap har økt dramatisk siden 2000, det samme gjelder folk som rammes av fattigdom. At privat helsehjelp på bekostning av offentlig har økt, ødelegger også tilgangen til helsehjelp for de som ikke kan betale. For eksempel har kombinasjonen av lav inntekt, tilfeldige jobber med manglende rettigheter og lav organisasjonsgrad i fagforening, vist seg å øke faren for slag hos menn med 24 prosent i Sverige. Lancet skriver at Sveriges skattepolitikk som har favorisert de som har mest fra før, må ta noe av skylden for ulikhetsøkningen. De 10 prosent rikeste tar stadig vekk til seg en større andel enn de 90 prosent mange.

EU-kommisjonen kaller økende økonomisk ulikhet en megatrend: en utvikling som kommer til å påvirke verden globalt i mange år fremover. Det er et tungt alvor i dette. Kommisjonen er med rette ikke bare urolig for de fattigste, men også hvordan dette gapet kan true demokratiet, sosialt samhold og skape en verden der de aller rikeste bestemmer «spillereglene» i livet på vegne av oss andre. Etter pandemien er det mer utrolig enn før at dette ikke er topp prioritet for politikere, inkludert våre egne før valget. Da bør vi vise dem nå at det er det for oss.