Stemmene fra Marrakesh

Marrakesh er best kjent som en turistdestinasjon, men de siste dagene og ukene var byens navn knyttet til den historiske FN-konferansen om migrasjon som ble holdt her 10. og 11. desember.

Marokko er også det eneste afrikanske landet som har en landegrense med Europa. Det ligger nemlig en spansk eksklave rett sør for Gibraltar-stredet.

I Marrakesh kunne man bare si «conference» til taxi-sjåfører, og de visste med en gang hvor de skulle kjøre.

Det har vært prestisjefullt for landet å kunne være vert for migrasjonskonferansen, med så mange statsledere, ministre og andre høytstående representanter for det internasjonale samfunnet. Marokkos utenriksminister Nasser Bourita ble utnevnt til president av konferansen. I Marrakesh kunne man bare si «conference» til taxi-sjåfører, og de visste med en gang hvor de skulle kjøre.

Konferansestedet ble spesiallaget for anledningen. Utvendig lignet det litt på en strengt bevoktet flyktningleir, bare at «teltene» var gigantiske og teknisk godt utstyrte. Ikke hvem som helst ble sluppet inn – man ble grundig kontrollert på forhånd. Ellers ble man ønsket velkommen og godt informert og veiledet av konferansepersonalet som besto av både lokale marokkanere og internasjonale sekundanter. Det var som om man signaliserte at det er nettopp er slik migrasjonen skal foregå: Velordnet, kontrollert og gjennom et godt internasjonalt samarbeid.

Etter 18 måneder med forhandlinger og konsultasjoner skulle endelig Den globale migrasjonspakten godkjennes. Det skjedde gjennom akklamasjon og applaus fra representanter for 164 stater. På en måte var det oppløftende å se akkurat det øyeblikket. I en tid da multilateralt samarbeid er under sterkt press, kjemper FN videre for å være en sentral aktør for internasjonal dialog og fellesløsninger. Datoen 10. desember, som markerer 70 års dagen for Verdenserklæringen om menneskerettigheter, gjorde symbolikken enda sterkere.

Tilstedeværelsen av Tysklands kansler Angela Merkel, Spanias statsminister Pedro Sánchez, Hellas’ statsminister Alexis Tsipras og Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen, for å nevne noen, ga konferansen stor tyngde, men stemningen var også preget av motstanden mot migrasjonspakten i Europa.

At USA stod utenfor helt fra starten, har man begynt å bli vant til, men det svir litt når flere europeiske land snur ryggen til et FN-initiativ som dette.

Noen har trukket seg underveis, som Østerrike, Polen, Ungarn,  Tsjekkia og Slovakia. Andre begynte å nøle i siste liten, som Italia, Sveits, Belgia og Estland. At USA stod utenfor helt fra starten, har man begynt å bli vant til, men det svir litt når flere europeiske land snur ryggen til et FN-initiativ som dette.

Mens de europeiske landene er mottakerland og fokuserer på kontroll, har mange av de afrikanske landene mer komplekse utfordringer siden de kan være både avsenderland, transittland og mottakerland for migranter.

Et eksempel på det er vertslandet for konferansen, Marokko. Over tre millioner av landets 32 millioner borgere bor i Europa. I 2016 har disse emigrantene fra Marokko overført over 7 milliarder dollar til Marokko, tilsvarende ca. 7 prosent av landets BNP. Det reelle tallet er trolig mye høyere siden en del av overføringer skjer gjennom uformelle kanaler. Et av målene i migrasjonspakten er å «fremme raskere, tryggere og rimeligere pengeoverføringer til hjemlandet.» Det vil den marokkanske diasporaen og Marokko ha stor interesse av. FN vil legge til rette for bedre synergi mellom migrasjon og utvikling.

Etter at Italia har styrket patruljeringen i Middelhavet og ikke vil slippe migranter inn, har den vestlige middelhavsruten via Marokko blitt reaktivisert igjen

Marokko er også et transittland, og har i lang tid hatt et tett samarbeid med Spania i migrasjonspolitikken. Dette samarbeidet har tidligere vært omstridt på grunn av Marokkos hardhendte behandling av migranter, men de siste årene har landet fått skryt for blant annet å ha regulert oppholdet til mange tusen migranter. Etter at Italia har styrket patruljeringen i Middelhavet og ikke vil slippe migranter inn, har den vestlige middelhavsruten via Marokko blitt reaktivisert igjen. Noe som plutselig gjør samarbeidet med Spania mer presserende. Nå iverksetter de tiltak for å stenge de rutene. Et av punktene i migrasjonsavtalen handler om å legge til rette for grensekryssende etterretningssamarbeid og motarbeide menneskesmugling, med sikte på å hindre irregulær migrasjon. Dette skal riktignok skje i samsvar med folkeretten og menneskerettighetene.

Et annet eksempel er Kenya. En representant for Kenya som jeg snakket med, fortalte om bekymringene for hvordan kenyanske arbeidsmigranter blir behandlet i Midtøsten. Ikke bare at de har dårlige arbeidsvilkår, men kvinnelige ansatte opplever ofte å bli utsatt for seksuelle overgrep. I et av punktene i migrasjonspakten heter det at man skal «beskytte alle migrantarbeidere mot alle former for utnyttelse og misbruk.» Kenya har også vært et mottakerland for store grupper somaliere og sudanere. Forsøkene på repatriering har ikke vært vellykkede siden flyktningene har ikke klart å reintegrere seg i hjemlandene sine. De har kommet tilbake til Kenya igjen. I Migrasjonspakten heter det at man skal «samarbeide om å legge til rette for en trygg og verdig retur og tilbaketaking samt bærekraftig reintegrering».

Det er mange slike spørsmål som migrasjonspakten også adresserer. Den dekker alle sider ved migrasjon.

Mer enn 60.000 migranter har mistet livet mens de var på vei til et annet land siden år 2000. FNs generalsekretær Antonio Guterres sa under en av hans taler i Marrakesh at dette var en skam for verden. «Bak alle disse tallene er et menneske. En mann, en kvinne eller et barn. Som har drømt om et bedre liv.» Problemet er at siden disse tragediene skjer langs migrasjonsruter, så er det ingen konkret stat man kan ansvarliggjøre for dette. Det er med andre ord et internasjonalt ansvar. Og hvem andre enn FN er kallet til å prøve å rydde opp i dette? Et av målene i migrasjonspakten er å «redde liv og etablere samordnet internasjonal innsats for savnede migranter». Når man finner de døde så trenger man samarbeid for å identifisere dem, for å meddele informasjon til pårørende og sende levningene tilbake til opprinnelseslandet på en verdig, respektfull og ordentlig måte.

Migranter utsettes for ulike former for farer underveis i migrasjonsprosessen, inkludert utnyttelse og misbruk i sammenheng med menneskesmugling. Det adresseres også av migrasjonspakten.

På denne måten prøver migrasjonspakten å skape bevissthet rundt en del utfordringer som krever internasjonalt samarbeid. Hovedbudskapet er at irregulær migrasjon har store konsekvenser og at målet må være at migrasjonen skjer på en «trygg, regulert og velordnet» måte. De ordene står i selve tittelen på dokumentet.

Det er vanskelig å finne løsninger som passer bra for alle, og for mange land er pakten ikke så relevant

Konferansen i Marrakesh besto ikke så mye av diskusjoner. Det viktigste som skjedde der var at pakten ble godkjent og at statsrepresentanter leste sine posisjonsforklaringer – som sier noe om hvordan de forstår pakten og hva de legger mest vekt på. Det er vanskelig å finne løsninger som passer bra for alle, og for mange land er pakten ikke så relevant. Albanias president, Ilir Meta, sa til meg at pakten verken gir fordeler eller pålegger Albania noen nye byrder. «Men jeg er her for å vise good-will og støtte multilateralt samarbeid», sa han.

Uttalelsene fra Norge og Danmark gjenspeilet debattene i disse to landene. Uttalelsene skilte seg ut ved å være ganske selvsentrerte, og med mer vekt på innvandringskontroll, enn andre land. For eksempel ønsket Rasmussen å gjøre det klart at migrasjon ikke er en menneskerett, at grensene måtte respekteres og at irregulære migranter måtte sendes tilbake til sine hjemland.

Migrasjonspakten er langt fra perfekt, noen av punktene kunne ha vært presisert tydelige, inkludert det som står om pressens dekning av migrasjonsproblematikk. Men verdien av denne pakten ligger ikke først og fremst i de konkrete punktene og formuleringene, men i selve dialogen. Man søker ikke å regulere samhandlingen gjennom forpliktende regelverk, men gjennom å definere av noen felles mål og gjennom forslag til mulige tiltak. Ingenting av dette forplikter Norge til å endre sin migrasjonspolitikk i en mer liberal retning. Men en bedre dialog og et bedre internasjonalt samarbeidsklima er også i Norges interesse.

Etter at alle hadde sagt sitt, kjørte diplomatene av gårde med sine svarte biler og pressefolkene pakket inn sine kameraer. Jeg spurte en av de som jobbet med organisering om hva som vil skje med konferansestedet etterpå. «Det vil avvikles», sa han. Det har tatt tid å lage den ad-hoc konferanseleiren i Marrakesh, med mange møterom, med restauranter, kiosker, fontener og grønne områder. Det var et levende sted i de to konferansedagene, men nå skal alt vekk. Om migrasjonspakten skal være mer levende, er opp til nasjonalstatene å bestemme. For Migrasjonspakten er ikke noe annet enn en frivillig samarbeidsplattform mellom suverene stater.