Sterkere sammen

LO-leder Peggy Følsvik åpnet LO-kongressen med en tydelig bredside mot ulikhetsutviklingen i det norske samfunnet. Men det var ønsket om å få SV inn i regjering som stjal overskriftene.

Det er ikke så rart. I en kaotisk situasjon for både Norge og verden er stabile samarbeidsrelasjoner å foretrekke, og det hjelper å ha flertall i Stortinget.

For SVs del har opposisjonstilværelsen passet dem greit.

Det har vært en krevende situasjon for Arbeiderpartiet og Senterpartiet etter at forhandlingene med SV strandet i Hurdal. Til tross for at regjeringen har levert på mange saker, har krig, krise og aktiv opposisjon fra både høyre og venstre bydd på kontinuerlige utfordringer for regjeringens balansekunstnere.

For SVs del har opposisjonstilværelsen passet dem greit. Partiet har konkurrert med Rødt om å spille den tydeligste opposisjonsrollen. I tillegg har partiet fått betydelige gjennomslag innenfor kjerneområder som klima, velferd og fordeling.

Samtidig har tilværelsen vært krevende, også for SV. For det første må partiet kontinuerlig balansere mellom konstruktivt samarbeid med regjeringen og den skarpere knivingen med partiet Rødt for å kapre overskriftene.

For det andre betyr situasjonen at partiet ikke har hendene på rattet i politiske prosesser som er viktig for både Norge, SV og partiets velgere. For mange av partiets hjertesaker, som å få ned utslipp, følge opp tillitsreformen i offentlig sektor og verne mer natur, er den daglige styringen av politikken avgjørende.

Både regjeringens situasjon og SVs situasjon taler for å finne sammen.

For det tredje har krigen i Ukraina ført til indre spenninger om partiets syn på internasjonalt samarbeid. Særlig tydelig har det blitt i debatten om forsvarspolitikk og norsk NATO-medlemskap. Det er ikke nødvendigvis noen fordel for partiet. Mange av kjernevelgerne har høyere utdanning, bor i de store byene og deler ikke partiets syn i spørsmål som NATO og EØS. I en situasjon der alle plutselig er opptatt av utenrikspolitikk, forsvarspolitikk og solidaritet med Ukraina, blir denne avstanden mer krevende å håndtere.

Både regjeringens situasjon og SVs situasjon taler for å finne sammen. Regjeringen trenger et tryggere flertall i Stortinget og rom til å fokusere på motstanden til Høyre. De vil heller ikke ha vondt av et tettere samarbeid med et parti som presser på for små forskjeller og grønn omstilling av en fortsatt oljedominert økonomi.

Et SV innenfor regjering vil legge grunnlaget for både røde og grønne kompromisser mellom, Ap, Sp, LO og SV. De spenningene som går mellom SV og Ap i spørsmål og klima og fordeling ligner for øvrig ganske mye på de som går mellom forbund internt i LO.

Et bredt og forpliktende venstresideflertall i regjering er bra for Norge og for regjeringen. Men det er også bra for SV.

For SVs del vil et forpliktende samarbeid også ha klare fordeler. Først og fremst gir det mulighet til konkret og daglig påvirkning av norsk politikk, basert på et venstresideflertall i Stortinget. Enighet om budsjettene er vel og bra, men kan ikke sammenlignes med innflytelsen som ligger i daglig styring av departementer, direktorater og løpende beslutning i en tid hvor krisene stadig banker på døra.

I tillegg vil forpliktende samarbeid i regjering tvinge partiet til å bruke tiden og kreftene sine på å håndtere både dagsaktuelle saker og strategiske spørsmål for Norge. Det er noe annet å forholde seg til politiske saker i regjering enn fra opposisjon. Med daglig håndtering av alt fra Ukraina til grønn omstilling og strømkrise, kan behovet for utstrakte seminarer om norsk NATO-medlemskap muligens avta.

Utenfor SV ser innvendingene mot å ta partiet inn i regjering blant annet ut til å dreie seg om norsk alliansepolitikk og at SV trengte langt tid for å ville hjelpe Ukraina med å forsvare seg. Men alle slike tendenser blir mindre av å sitte i regjering. Et bredt og forpliktende venstresideflertall i regjering er bra for Norge og for regjeringen. Men det er også bra for SV.

Senterpartiets kraftige fall på målingene skyldes nemlig neppe at de har vært for mye opptatt av fordeling og ulikhet.

Selv om de avviser nye forhandlinger nå, vil også Senterpartiet dra nytte av et bredere samarbeid i regjering. Først og fremst fordi det er mindre krevende å ikke gjennomføre forhandlinger i mange runder, først internt og så i flombelysning med et parti som sitter på Stortinget. Men også fordi mange av Senterpartiets kjernevelgere ønsker seg en tydeligere fordelingsprofil, som SV vil bringe med seg. Heller ikke innenfor partiets tradisjonelle kjernesaker, som årets rekordoppgjør for landbruket, er det grunn til å tro at SV ville gjort seg vanskelige. Snarere tvert imot.

En forutsetning for nye samtaler er nok likevel at SV opplever å bli lyttet til på en helt annen måte enn det som var tilfellet i Hurdal. Og her sitter Senterpartiet på nøkkelen. Det bratte fallet Sp har hatt på målingene bør i seg selv være grunn til en litt større ydmykhet i møte med potensielle kompromisser og utsiktene til flertallsregjering. Senterpartiets kraftige fall på målingene skyldes nemlig neppe at de har vært for mye opptatt av fordeling og ulikhet.

Uansett bør sentrum-venstresideflertallet på Stortinget klare det samme som LO-familien alltid har gjort. Nemlig å holde sammen.