Hvem er sterkest, despoten eller folket?

Det som nå foregår i Hviterussland er et klassisk folkelig opprør for frihet, og mot diktatur, slik vi har sett det i Europa mange ganger. Det har elementer i seg fra det plutselige og sjokkerende opprøret mot despotiet etter Stalins død, i Øst-Berlin i 1953, fra arbeiderklassens kompromissløse streiker mot makta, og til slutt seier, i Polen fra rundt 1980, fra roserevolusjonen i Georgia i 2003, og fra den eksemplariske ikke-voldelige oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004.

Det som nå foregår i Hviterussland er et klassisk folkelig opprør for frihet, og mot diktatur, slik vi har sett det i Europa mange ganger

Dessuten har dagens Hviterussland slektskap med revolusjonene som feide kommunismen på historiens skraphaug etter Berlin-murens fall i november 1989. Fra den myke og eventyraktige fløyels-revolusjonen i Tsjekkoslovakia, til den blodige henrettelsen av diktator Nicolae Ceausescu og hans kone i Romania, etter dødsdommen i et folketribunal i romjula 1989.

Det handler om hvordan despoters makt forvitrer. Og om hvordan despoten blir kledd naken av folket, hvis folket nekter å adlyde despotens ordre. Bortsett fra opprøret i Berlin i 1953, så er alle de nevnte revolusjonene – og en rekke andre fra resten av verden – beskrevet før de virkelig skjedde av statsviteren og ikke-volds tenkeren Gene Sharp (1928 – 2018). I sin lille bok «fra diktatur til demokrati» beskriver han ikke-voldelige strategier som aktivistisk kampmiddel for å kaste diktatorer. Boka er blitt både en bibel og en oppskriftsbok for folkelige opprør. Det sentrale punktet er å ikke adlyde ordre. For da er herskeren kledd naken.

I sin lille bok «fra diktatur til demokrati» beskriver han ikke-voldelige strategier som aktivistisk kampmiddel for å kaste diktatorer

Ennå er ikke den hviterussiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko kledd helt naken, men fikenbladet av legitimitet er borte etter valgfusket for to uker siden. Nå er det trolig bare brutal makt, slik han truet med før helga, som kan sikre ham fortsatt makt.

Om han lykkes med å sette inn brutal makt mot folket, avhenger blant annet av om sikkerhetsstyrkene adlyder ordre. Lukasjenko kjøpte en viktig aksje i tvangsmaktas lojalitet da demonstranter ble grovt mishandlet og torturert av sikkerhetsstyrker, under de første demonstrasjonene mot valgfusket som ga Lukasjenko 80 prosent av stemmene. Bødlene risikerer straff ved et regimeskifte, og vil derfor i større grad være lojale. Men om Lukasjenko lykkes, avhenger også av om folket lystrer ordren om ikke å demonstrere, som er varslet fra mandag, eller om de ignorerer maktas ordre helt til makta smuldrer opp. Det foregår nå en dramatisk kamp om viljer.

Bødlene risikerer straff ved et regimeskifte, og vil derfor i større grad være lojale

Det var i helga et bilde som mer enn noe annet illustrerte diktaturet. For over bølgen av motstand sist søndag – med minst 150 000 demonstranter som fylte sentrum av Minsk – så fløy diktatoren i helikopter lavt over menneskemengdene. Her satt han – høyt over menneskene – i uniform, og lente seg mot sitt automatvåpen, mens han så ut på folkehavet. Det viste i hvert fall TV-bildene etterpå. På operetteaktig vis ville Aleksandr Lukasjenko demonstrere at han kunne gjøre hva han ville. Men kan han det? Og så han, i dette bildet han ville tegne, ned på sine undersåtter, som han enkelt kunne kontrollere? Eller var han bare høyt hevet over sitt folk, og i realiteten uten kontakt med det?

Det har gått raskt, veldig raskt, i den mest sovjetiske av de tidligere sovjetrepublikkene. For hviterusserne har det vært en emosjonell berg-og-dal-bane etter valgfusket. Fusket var åpenbart, for folk kjente ofte bare mennesker som hadde stemt for opposisjonen, så hvordan kunne Lukasjenko ha fått 80 prosent av stemmene? Derfor var den første reaksjonen på valgresultatet sjokk og vantro. Og så sinne, fordi man var blitt så grundig lurt. Så kom frykten, etter at demonstranter som ble løslatt var blitt slått helseløse av sikkerhetsstyrkene. Så fulgte selvbevisstheten og stoltheten over å reise seg mot overmakten, og fortsette demonstrasjonene. Så ble motstanden et politisk karneval, med fest i gatene i Minsk og andre byer.

Nå kommer erkjennelsen av at fortsatt motstand krever enda mer oppofrelse, med enten streik eller vold

Og nå kommer erkjennelsen av at fortsatt motstand krever enda mer oppofrelse, med enten streik eller vold. Streik gjør at man står uten penger, og Lukasjenko har også truet med å sparke alle som ikke kommer på jobb fra mandag av. Enda mer politivold har også sin pris, for dem som utsetter seg for det. Alt dette er godt beskrevet av Gene Sharp.

Det er også en annen motstands-strategi som Sharp anbefaler, nemlig det å finne et samlende symbol. I Ukraina under revolusjonene i 2004 og 2014 var det oransje flagg som ble symbolet. Sharp anbefaler farger, og i Hviterussland er opprørsflagget ei vertikal stripe med rødt, med hvite striper under og over. Det offisielle flagget er rødt og grønt, noe Lukasjenko introduserte etter at han ble president for 26 år siden. Det var det hviterussiske flagget fra sovjet-tida han tok tilbake. Men de siste dagene er det opprørsflagget som dominerer bybildet i Minsk og andre byer. Og kvinner som kler seg i hvitt og rødt.

Lukasjenko er ingen enkel nøtt å knekke. Han har hatt personlig mot til å prøve å tale til folket, selv om han har blitt buet ut med ropet; «gå av, gå av». Han er verken en Ceausescu, som ble drept av mobben i Romania i 1989, eller en Viktor Janukovitsj, som ble jaget av demonstranter fra Kiev i Ukraina i 2014. Lukasjenko har dessuten lovet folket at et omvalg etter valgfusket bare vil skje over hans døde lik.

Truslene utenfra kommer fra Russland, som neppe vil sitte stille og se på at et Hviterussland uten Lukasjenko ved roret vender seg mot EU

I jakten på legitimitet bruker Lukasjenko det siste halmstrået han har, nemlig farene som truer utenfra. På en paradoksal måte har han rett. Men det er ikke riktig at det er Nato som truer fedrelandets grenser. Truslene utenfra kommer fra Russland, som neppe vil sitte stille og se på at et Hviterussland uten Lukasjenko ved roret vender seg mot EU. Ikke fordi landet er antirussisk, slik halvparten av Ukraina var det. Men fordi det søker demokrati, og det finner man i vest, og ikke i øst. Og Lukasjenko, som sier han er redd for utenlandsk innblanding, har selv bedt den russiske presidenten Vladimir Putin om militær hjelp, og snakket med ham minst fire ganger etter at demonstrasjonene startet.

Og i kampen mellom despoten og folket, så er det ifølge Sharp alltid folket som har de beste korta på hånda

Makta står altså og vipper i Hviterussland. Og i kampen mellom despoten og folket, så er det ifølge Sharp alltid folket som har de beste korta på hånda, hvis de klarer den personlige prøvelsen det er å ignorere makta.