Steve Bannons europeiske eventyr

NEW YORK: Etter å ha blitt utstøtt fra Det hvite hus og Breitbart News, har Steven K. Bannon – mannen som sies å være strategen bak Donald Trumps presidentkampanje – satt seg fore å gjenskape Europa. Målet til organisasjonen hans, som kalles «The Movement» og har base i Brussel, er å forene Europas høyrepopulister og demontere EU i dagens form.

Bannon ser på denne innsatsen som en del av en «krig» mellom populisme og «Davos-partiet». Mellom hvite, kristne, patriotiske folk, med andre ord «det ekte folket» (for å sitere hans britiske støttespiller, Nigel Farage), og de urbane, globalistiske elitene. I media, i hvert fall, tas Bannon på alvor.

Det er noe konspiratorisk over denne retorikken.

Det kan høres ut som en litt vel ambisiøs plan at en selvhevdende amerikaner med bustete hår og teorier om historiens sykliske kataklysmer, skal kunne omdirigere Europas historie. Til tross for at han har møtt med, og fått lykkeønskninger fra, høyrepopulistiske fyrtårn som Ungarns macholeder Viktor Orbán, Italias visestatsminister Matteo Salvini og Storbritannias forhenværende klovneaktige utenriksminister Boris Johnson, har Bannon så å si ingen erfaring fra europeisk politikk.

Et i utgangspunktet sympatiserende publikum i Praha ble lamslått da Bannon langet ut mot «urettferdig konkurranse» fra andre land som bruker billig arbeidskraft. Store deler av Tsjekkias brutto nasjonalprodukt kommer nemlig fra eksport – takket være det Bannon kritiserte.

Men hovedutfordringen til Bannons prosjekt er at Europas høyrepopulistiske ledere er en mangfoldig gjeng. Bannon selv er en katolsk, reaksjonær dagdrømmer, som drar næring fra forkjærligheten hans for Hollywood-helter og ideen om å kjempe i slaget mot ondskapens krefter. Orbán er en autokrat som spiller på den postkommunistiske desillusjonen i den ungarske befolkningen ved å skylde på innvandrere og EU, til tross for at den ungarske økonomien er avhengig av EØS-markedet og EU-subsidier.

Innvandrere, særlig fra muslimske land, må bære byrden av storparten av den populistiske propagandaen.

Nordeuropeiske demagoger, som Geert Wilders, anser islam for å være den største trusselen mot den vestlige sivilisasjon, men forsvarer samtidig saker som homofiles rettigheter (fordi muslimer visstnok hater dem). I Storbritannia representerer Johnson, vel, Johnson. Men hans medsammensvorne Brexit-tilhengere er mindre interessert i den islamistiske trusselen enn i en storslått utgave av engelsk nasjonalisme.

Frankrikes Nasjonale front, nå kalt Nasjonal samling, er en Le Pen-drevet familiebedrift som strever med å fjerne seg fra sine antisemittiske, vichyistiske røtter.

Slik tilfellet var for den europeiske fascismen på 1920- og 30-tallet, er det ingen enkel sak å finne en ideologisk koherens i disse ulike politiske strømningene, for ikke å nevne i Bannons bevegelse. Fellesnevneren, derimot, er at de alle benytter seg av en krass retorikk, som av og til rettes mot muslimer, og andre ganger mot alle slags innvandrere, men svært ofte rettes mot EU, og alltid mot de liberale elitene – som Storbritannias statsminister Theresa May omtalte som «ingenstedsborgere».

Det er noe konspiratorisk over denne retorikken – ideen om at mannen i gata er underlagt makta til et truende nettverk av tråd-trekkere som styrer verden. Da Stalin identifiserte folkefiendene som «rotløse kosmopolitter» (det vil si jøder), var hovedkvarteret til dette allmektige globale nettverket angivelig New York, med ambassader i London og Paris. I dag er hovedkvarteret i Brussel.

Innvandrere, særlig fra muslimske land, må bære byrden av storparten av den populistiske propagandaen. Bannon skrev det første utkastet til Trumps såkalte muslimforbud, som utestengte innvandrere fra en rekke land der flertallet av befolkningen er muslimer. Orbán har styrket grensene sine for å beskytte «den kristne sivilisasjonen». Salvini vil deportere alle ulovlige migranter fra Italia.

Brexit-kampanjen, ledet av Johnson, advarte britiske velgere om at landet deres i løpet av kort tid ville bli «overlesset» av tyrkiske innvandrere, selv om Tyrkia ikke er i nærheten av å bli medlem av EU.

Populismens ledere kommer ofte fra marginale bakgrunner og føler seg ekskludert.

Men selv om denne anti-innvandringsretorikken og -politikken er ufin nok, er hovedmålet for populistenes ilske likevel den faretruende, globale eliten, representert av George Soros og andre liberale som de påstår promoterer menneskerettigheter, medfølelse for flyktninger og religiøs toleranse for å fremme egne interesser.

Det er disse skikkelsene som visstnok overlesser de kristne landene med fremmedelementer. De er en dolk i ryggen til den vestlige sivilisasjonen.

Det skal sies at Bannon har uttrykt en viss respekt for Soros, til tross for at Bannon ser på ham som en slags Satan. Bannon ønsker å være høyresidens Soros.

Det kan virke ironisk at radikale nasjonalister, som Bannon, ønsker å forenes i en global bevegelse – som om de etteraper sine internasjonalistiske fiender. Men målet til populistene er ikke å knuse elitisme som sådan; det er å erstatte de gamle elitene. Dermed bruker de et fellesspråk som preges av selvmedlidenhet, i troen på at Orbán, Salvini, Wilders og co. undertrykkes av «Davospartiet».

Populismens ledere kommer ofte fra marginale bakgrunner og føler seg ekskludert, utilstrekkelig anerkjent, og til og med sett ned på. Nå er det deres tur til å herske, mener de selv, og til å hevne seg for all motbøren de påstår å ha måttet tåle på veien til toppen. Dette er årsaken til at Donald Trump, en rappkjefta eiendomsutvikler med et gedigent nag, er den store helten deres.

Hvor nå enn den globale høyrepopulismen måtte ende opp, er det neppe Bannons bevegelse som vil være framkomstmiddelet.

Trump er åpenbart mer komfortabel med å snakke med diktatorer enn med demokratisk valgte ledere. Han liker ideen om en mann-mot-mann duell ved forhandlingsbordet. Men dette gjør ikke Trump til en internasjonalist, i likhet med at hærskaren av europeiske høyrepopulister ikke utgjør en sammenhengende internasjonal bevegelse. Disse møtene er anledninger for å bade i felles ros og posere foran kameraene.

Om populistene er i stand til å utføre mer enn dette – å gå sammen om å felle EU og omstrukturere den vestlige verden – er ikke godt å si. Når man tar i betraktning partenes sprikende interesser, kan knivingen dem imellom få dem til å gå egne veier. For eksempel, mens Trump og Bannon anser Kina som den store globale fienden, har Orbán forsynt seg grådig av enhver penge Kina har å tilby. Mens de engelske nasjonalistene fører landet sitt mot en uheldig isolasjon.

En ekte nasjonalistisk internasjonal bevegelse kan først oppstå når disse motsetningene løses. Hvor nå enn den globale høyrepopulismen måtte ende opp, er det neppe Bannons bevegelse som vil være framkomstmiddelet.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org