FOTO: Stian Bromark

Da Stian møtte Sian

På en sykkeltur i pittoreske Follo møtte jeg nazi-zombier fra 1930-tallet

Forrige helg var jeg på tur i «Nordens Toscana», som landeveisentusiaster kaller deler av Follo-regionen syd for Oslo. Som seg bør stoppet jeg for forfriskninger på en kafé i søvnige, men periodevis idylliske Ski. Sola skinte, ølen var duggfrisk og livet var søtere enn markjordbær på strå. Inntil jeg fikk øye på løpeseddelen under bordet som inviterte til informasjonsmøte om «Islamproblemet» fredag 18. juni på Øvre Torg i Ski sentrum.

Det var ikke «Gratis vaksinering mot herrefolkatferd og dominanskrim» som fikk meg til å sette malten i halsen. Heller ikke «Muhammed morderzombie er et dårlig forbilde». Eller profeten gjengitt som en blanding av ringeren av Notre Dame, en varulv og en djevel med horn på hodet. Det var summen av alt. Retorikken og symbolikken var som hentet rett ut av nazi-propagandaen på 1930-tallet. Da ble det ikke kalt «islamproblemet», men «jødeproblemet».

Trolig var det ytterligere en grunn til at Frydenlund-en fikk en bitter eim av apokalypse. Oftere enn ikke skriver jeg navnet mitt feil på tastaturet, og oftere enn godt er for helsa, blir Stian til Sian (Stopp islamiseringen av Norge). Bare en t skiller oss. Akkurat på samme måte endret utsynet seg der ute på Ski avhengig av om jeg festet blikket over eller under bordet, som også på en måte var formet som en T. Jeg løftet opp løpeseddelen i et barnlig forsøk på å forvandle Sian til Stian: «Stopp tøvet om islamiseringen av Norge».

Nordmenn flest foretrekker å mumle til en murvegg.

Det er lett å betrakte Sian og omegn som outrerte utskudd, en trussel mot det bestående, noe vi må bekjempe for å bevare det siviliserte i oss. Akkurat slik vi forsøkte med Anders Behring Breivik for snart ti år siden. VG skrev i en lederartikkel 24. juli 2011 at avisa fant «trøst i at gjerningsmannen ikke ser ut til å ha representert andre enn seg selv og sine egne forvirrede ideer. Det vil gjøre det lettere å stå samlet som en hel nasjon i den tunge tiden vi har foran oss, uten en opprivende konflikt mellom enkeltgrupper i samfunnet».

Men hva skjer hvis vi betrakter Sian som en av oss, i stedet for en av dem? Altså ikke som noe som står i kontrast til vår kultur, men som en del av vår kultur. En T, om du vil. Som kommer i mange former og med mange kreative navn: Folkeaksjonen mot innvandring, Vigrid, Norwegian Defence League, Den nordiske motstandsbevegelsen, Pegida eller Odins Soldater. Forestillingen om at muslimer er et problem, innvandrere fremmedelementer og at eliten sviker folket, finner du langs hele skalaen fra det ytterliggående til sentrum-ish. Partiet Alliansen, som mottar statsstøtte og stiller til valg, frykter for eksempel at «horder av negere vil rive Europa i filler», som partileder Hans Jørgen Lysglimt så mørkt har skrevet på twitter. Stortingskandidat Amund Garfors i partiet Demokraten mener statsminister Solberg er «verre enn Quisling» og vil stoppe «den jævla muslim-importen», som Filter Nyheter har dokumentert. Kulturminister Abid Raja erklærte i forrige uke at han ønsker at Norge skal bli verdens første rasismefrie land, men den jobben blir noe vrien når staten samtidig sponser rufsete organisasjoner som Human Rights Service. For ikke å si klin umulig.

Undersøkelsen til Senter for ekstremismestudier viser at det er et stykke igjen før Norge blir en rasismefri sone.

Så har du oss. Deg og meg. Nye tall om våre holdninger til 22. juli, laget av Senter for ekstremismestudier til tiårsmarkeringen, er urovekkende. For eksempel mener 13 prosent at 22. juli ikke hadde noe med politikk å gjøre. Det høres ikke så mye ut, men det er nesten 700 000 mennesker, omtrent innbyggertallet i Oslo. Spør AUF, de har en annen virkelighetsoppfatning, med rette. En av fire mener 22. juli var et resultat av norsk innvandringspolitikk. Tatt i betraktning hvor mange som mener Arbeiderpartiet og AUF har slått politisk mynt på terrorangrepet (en fjerdedel), kan vi anta at en del av dem mener rørsla kunne ha det så godt, så snillistiske som de har vært.

Åtte prosent av de spurte blir av forskerne puttet i båsen «ytre høyre», og tallet stiger til 27 prosent om man inkluderer de som sympatiserer litt med deres verdensbilde. 27 prosent høres kanskje ikke mye ut, men det er da rundt 1, 4 millioner nordmenn. Oslo pluss Oslo. Hvis Sian ikke er en del av norsk kultur, er det bare fordi de ofte stiller seg opp på torg og gauler. Nordmenn flest foretrekker å mumle til en murvegg. Eller skrive med store bokstaver, skrivefeil og utropstegn i fylla på Facebook-vegger. Men deres «verdier» er også en del av «våre» verdier. Lik og del.

Undersøkelsen til Senter for ekstremismestudier viser at det er et stykke igjen før Norge blir en rasismefri sone. Undersøkelsen bekrefter også at vi har en lang vei å gå før vi kan enes om en felles forståelse av hvorfor 22. juli skjedde og hvem som ble angrepet. Så når AUF og andre etterlyser et oppgjør med tankegodset som ledet fram til terrorangrepet, kan det være de ønsker at vi går mer fundamentalt til verks enn vi hittil har gjort. Et egnet sted kan være å erkjenne at vi har et rasismeproblem i norsk kultur.

(PS: Fredagens møte i Ski ble en flau affære for Sian, blant annet fordi russen møtte opp og spilte «Barn av regnbuen» på full guffe fra bussen).  

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 21. juni 2021.)