FOTO: AK Rockefeller/Flickr cc

Stopp bistand til Myanmar

Stans all bistand til land som driver med etnisk rensing.  

Myanmars militære styrker og væpnede militser har siden august i fjor systematisk drept titusenvis forsvarsløse sivile. Ofrene er rohingyaene, beskrevet som verdens mest forfulgte minoritet. Åtte hundre tusen av dem har flyktet til Bangladesh, hvor myndighetene verken har ressursene eller lyst til å ta imot dem.

Journalister og hjelpearbeidere blir nektet adgang, men satellittbilder viser tydelig at hundrevis av landsbyer er rasert. I Bangladesh forteller de overlevende om voldtekter, familier som blir brent til døde og gjemte massegraver. De fleste av dem er kvinner og barn. De sier deres menn og eldre gutter ble henrettet. FN kaller det et skoleeksempel på etnisk rensing.

Dersom vi ikke setter en grense når tusenvis med mennesker fra en utsatt minoritet blir drept av et lands soldater, hvor setter vi den da?

«Fortsett som før» er planen for om lag 250 millioner kroner norsk bistand til Myanmar i 2018, og ifølge UDs egne data gikk overføringer til landet uavbrutt og som planlagt gjennom hele 2017.[1] Mye av pengene går direkte til Myanmarske myndigheter.

Å fortsette å støtte et regime som dreper sitt eget folk på en slik skala er kontraproduktivt, korttenkt og feig politikk. Overføring til Myanmar bør stoppe umiddelbart, og midlene planlagt dit omdirigert til andre som trenger det. Det er bedre for rohingyaene, Myanmar, utsatte minoriteter i andre land, og norske interesser verden over.

Å si at vi har en forpliktelse gjennom avtaler allerede inngått er en dårlig unnskyldning – vi har også en forpliktelse til FNs folkemordskonvensjon. Hvilken avtale er viktigst?

Å argumentere for at norske bistandsmidler bare går til helse eller utdanning og derfor burde fortsette er naivt. Forskning og sunt folkevett tilsier at penger sendt for å hjelpe en del av myndighetene frigir midler andre steder. Generalene og andre i Myanmar er ikke så dumme at de bestemmer budsjettet uten å ta bistandsmidler i betrakting. Det er også dessverre slik at mye av midlene som går til ikke-statelige aktører og privat sektor i Myanmar blir tatt av regimet, som er et av verdens mest korrupte.

Vil disse lederne tro at Norge kutter i bistand dersom journalister bli fengslet når vi ikke gjorde det når mer enn en halv million mennesker ble drevet på flukt?

Like forenklet blir det å tro at Myanmars demokratiske utvikling avhenger av at Norge fortsetter utviklingshjelp, uansett hva. Press utenfra har tvert imot vært en viktig del av den politiske utviklingen i Myanmar, hvor sanksjoner ble redusert og etter hvert fjernet som følge av en positiv utvikling i demokratisk retning. Nå ser vi noe som man ved en massiv underdrivelse kan kalle en negativ utvikling. Da må presset utenfra øke.

Dersom vi ikke setter en grense når tusenvis med mennesker fra en utsatt minoritet blir drept av et lands soldater, hvor setter vi den da?

Dette spørsmålet er av mer en akademisk interesse, og fremhever et faktum hittil oversett i debatten over fortsatte norske overføringer til Myanmar: Fortsatt bistand til Myanmar saboterer bistand verden over.

Ledere i andre utviklingsland følger nemlig også utvikling i Myanmar, og de ser at handlingene i Rakine ikke får konsekvenser. Midlene de får kommer ofte med krav om at minoriteters rettigheter blir respektert, demokratiske normer fulgt eller at pengene går til tiltak for spesielt utsatte grupper. Disse kravene er til for å sikre at midlene kommer befolkningen heller enn eliten til gode.

nyhetsbrevet

Forskning av Desha Girod og andre viser at slik bistand da kan være effektiv, men bare dersom kravene blir tatt seriøst av mottakerlandene. Lederne der ser nå et verdenssamfunn som kommer med relativt mild kritikk av regimet i Myanmar. Enda viktigere: De ser at pengene fortsetter å strømme uavbrutt. Om et regime kan slippe unna med etnisk rensing uten at det får konsekvenser, hvordan kan Norge forvente at våre krav til andre mottakerland blir tatt seriøst?

Vil disse lederne tro at Norge kutter i bistand dersom journalister bli fengslet når vi ikke gjorde det når mer enn en halv million mennesker ble drevet på flukt? Vil politikere i disse landene bli trodd om de trekker frem sikring av fortsatt utviklingshjelp som et argument mot voldelige løsninger?

Norge har en særegen mulighet til å bidra med effektiv bistand, men mister denne muligheten om vi ikke lar uakseptabel oppførsel få konsekvenser. Mange giverland er avhengige av gode relasjoner med mottakerlandet og vil derfor ikke kutte i bistanden, nesten uansett hva myndighetene der foretar seg. Vi har få eller ingen strategiske interesser i de fleste land vi sender penger til, og kan derfor bli trodd når vi stiller krav til myndigheter som mottar bistand. Da kan bistand være et effektivt middel for utvikling. Men vi mister denne muligheten om vi er passive ovenfor massedrap i Myanmar.

At en nobelprisvinner forsvarer en politikk hvor tusenvis blir henrettet av landets sikkerhetsstyrker, endrer ikke politikken eller konsekvensene den bør få.

Det er ingen grunn til at vi sende u-landshjelp til Myanmar heller enn andre land. Norge har ikke noen sikkerhetsinteresse i landet, og om regjeringen mener vi trenger gode relasjoner for norske selskapers som for eksempel Telenor sin skyld, så bør de heller sende noen millioner direkte til deres hovedkontor på Fornebu. Det vil være mer effektivt og mindre ødeleggende en å indirekte gi støtte gjennom å sende penger til myndighetene i Naypyidaw.

Fokuset i den norske og internasjonale debatten har vært på Ang Sang Suu Kyi, men dette er både feilslått og unyttig. Det er selvfølgelig trist at en person det var knyttet så mye håp til nå forsvarer en politikk hvor tusenvis av hennes medborgere blir drept. Men denne saken er større enn en person, uansett hvor mye vi kjenner til den ene og hvor lite vi kjenner til de mange som nå ligger i massegraver i Myanmar.

Å etterspørre, slik Aftenposten har gjort på lederplass, at Suu Kyi kaller rohingyaene for rohingyaene (hun har nektet å bruke betegnelsen) slår meg som nokså meningsløst. Selvfølgelig er det ikke bra at hun fornekter gruppens identitet i samtaler med verdenssamfunnet – men denne forandringen i terminologi er ikke noe vi bør fokusere på i en situasjon hvor gruppens eksistens er truet.

Effekten av en slik justering vil neppe være annen at det vil gjøre henne svakere og generalene sterkere i Myanmar, og hun har uansett ikke kontroll over landets militære styrker. Bill Richardson, som har kjent Suu Kyi siden 1994 og inntil nylig sett på henne som en venn, sier hennes liste over fiender nå inkluderer FN, menneskerettighetsgrupper og nobelprisvinnerne som har kritisert henne.

Myanmar er et land som alle andre – at en nobelprisvinner forsvarer en politikk hvor tusenvis blir henrettet av landets sikkerhetsstyrker endrer ikke politikken eller konsekvensene den bør få.

Stopp bistand til Myanmar, og gi med det et klart signal om at vi ikke vil støtte myndigheter som systematisk myrder sin befolkning.

For å få den militære ledelsen i Myanmar til å endre politikk vet vi hvilke verktøy som fungerer – materielle konsekvenser i form av kutt i bistand og økonomiske sanksjoner. La oss bruke disse heller enn å passivt støtte et regime som siden utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreides besøk i november har jevnet ytterligere 55 landsbyer med jorden.

Stans i overføringer til Myanmar trenger ikke bety at Norge gir mindre i bistand. Send pengene tiltenkt Myanmar til Against Malaria-stiftelsen eller direkte til fattige mennesker i u-land, tiltak som forskning tilsier har bedre effekt enn overføringer til andre lands statsbudsjett. Om ikke slik nytenking er ønskelig, så fortsett å støtt samme typer prosjekter, men gjør det i det minste i land som Gambia, hvor vi ser en positiv utvikling og et minst like sårbart demokrati.

La oss gjøre det enkelt: «Norge sender ikke bistand til land som driver med etnisk rensing.» Kall det gjerne rohingya-regelen. Stopp bistand til Myanmar, og gi med det et klart signal om at vi ikke vil støtte myndigheter som systematisk myrder sin befolkning.

[1] Utenriksdepartementet svarte ikke på gjentatte henvendelser over epost, og har ikke offentlig signalisert noen endring som følge av ødeleggelsen i Rakine.

nyhetsbrevet