Storbritannias selvmordsprosjekt

NEW YORK: Det er ikke ofte man får sjansen til å være urolig publikum når et avansert demokratisk land med viten og vilje marsjerer rett inn i en nasjonal krise som lett kunne forutses.

De fleste politikere i Storbritannia er fullt klar over at å forlate Den europeiske union uten en avtale om forholdet de vil ha etter brexit, vil bli svært skadelig for landet. De er ikke søvngjengere som går blindt inn i avgrunnen; de gjør det våkent og bevisst.

Partipolitikk, en overpatriotisk presse og en manglende evne til å se lengre enn De britiske øyer, har åpenlagt lammet britiske politikeres kollektive vilje.

Det finnes noen ideologer på villspor som ikke motsetter seg ideen om at Storbritannia krasjer ut av EU uten en avtale. Et par sjåvinistiske dagdrømmere på høyresiden, delvis støttet av media, tror at bulldog-ånden fra andre verdenskrig vil seire over eventuelle startvansker, og at Storbritannia innen kort tid vil «rule the waves» som en mektig kvasi-kolonimakt, riktignok uten et keiserdømme.

Mens ny-trotskister på venstresiden, herunder Labour- og opposisjonsleder Jeremy Corbyn, synes å tro at kaoset vil kunne bli det endelige dyttet som får det britiske folket til å kreve at landet omfavner et ekte sosialistisk styre.

De fleste politikerne på venstre- og høyresiden – herunder statsminister Theresa May, som før brexitavstemningen ville at Storbritannia skulle forbli i EU – vet bedre enn som så. Men likevel vegrer de seg for å gjøre noe for å forhindre en katastrofal «no deal»-utgang.

Parlamentsforslag om å søke om utsettelse eller vurdere alternativer til Mays upopulære exit-strategi, har blitt nedstemt. Partipolitikk, en overpatriotisk presse og en manglende evne til å se lengre enn De britiske øyer, har åpenlagt lammet britiske politikeres kollektive vilje.

I stedet for å unngå det verste scenariet, narrer de seg selv til å tro at flere forhandlinger og unntak fra Brussel på en eller annen måte vil klare å redde Storbritannia i siste liten.

Denne underlige demonstrasjonen på nasjonalt selvmord er kanskje uvanlig, men slettes ikke unikt. Japans vei mot en forferdelig krig med USA i 1941 er ett eksempel. Her er det så klart opplagte forskjeller: Storbritannia truer ikke med å erklære krig, til tross for store doser nostalgisk nonsens om Spitfire-fly og Dunkerque. I tillegg hadde militære fraksjoner og en autoritær statsmakt strupetak på det japanske demokratiet. Men likhetene er slående.

Likevel var de ikke i stand til, eller ikke villige til, å hindre det fra å skje.

Et relativt lite antall krigsivrige hissigpropper, oppildnet av kvasi-fascistiske ideologer og stort sett middels rangerte offiserer, ville gå i krig med Vesten. Men de fleste politikerne, inkludert generaler og admiraler, visste at det ville være galskap å framprovosere en konflikt med en høyst overlegen militær- og industrimakt.

Likevel var de ikke i stand til, eller ikke villige til, å hindre det fra å skje. Enkelte av dem etterapet sågar den ekstremistiske retorikken til hissigproppene uten at de selv trodde på det de sa – ikke ulikt hvordan May i dag frir til de hardbarka brexitforkjemperne.

Hovedstrategen bak Pearl Harbor-angrepet, admiral Yamamoto Isoroku, som var en høyt utdannet mann med studier fra Harvard og god kjennskap til USA, hadde argumentert åpent mot krigen. Han håpet i det lengste at forhandlinger kunne forhindre full krig, men skjøttet like fullt ansvaret sitt og la planene for angrepet.

Statsministeren i Japan, Prins Konoe Fumimaro, som hadde en sønn som studerte ved Princeton, ville også unngå krig. Han ba amerikanerne innstendig om flere møter, mens han samtidig sendte ut forvirrende signaler og håpet på usannsynlige krav fra de mest urokkelige kreftene i Japan, som han var for svak og ubesluttsom til å motstå.

Den gang var det mye snakk om dødlinjer som måtte møtes eller forlenges. Slik tilfellet er i dag med de britiske brexitforhandlingene med EU, var det aldri helt tydelig for amerikanerne hva japanerne egentlig ønsket å oppnå. Og det var nok ikke helt tydelig for japanerne selv.

Det siste håpet for de som så farene ulme og likevel nektet å gjøre noe, var at flere samtaler med amerikanerne ville være redningen. Til slutt ble amerikanerne lei av de fruktesløse samtalene. Konsekvensen var at millioner av mennesker mistet livet, og at Japan nesten ble tilintetgjort.

Flere tiår med anti-EU-propaganda kan ha overtalt mange briter til å godta de enorme utfordringene som en hard brexit vil medføre.

Den umiddelbare reaksjonen til japanere flest da de hørte om Pearl Harbor-angrepet, var en slags lettelse. Nå var hverdagen deres mindre uklar, og det var tross alt bedre enn en masse tomprat og nøling. Når Japan sto alene, kunne den japanske utgaven av bulldog-ånden vinne fram.

I likhet med britene har nemlig japanerne en merkelig lengsel mot fullstendig isolasjon. Og kampen mot vestlige imperialister var tross alt mer nobelt enn forsøket på å tvinge kineserne i underkastelse med flere massakre.

En «no-deal»-brexit kan tenkes å ha en liknende effekt på den britiske befolkningen. Og det er ikke rart at folk er luta lei all kranglingen i parlamentet og de endeløse samtalene med EU som ikke synes å føre noen vei. Det er grenser for hvor mye usikkerhet et folk kan tåle, og det er bedre at folk vet hva som skjer, selv om det blir det verste tenkelige utfallet.

Store deler av den britiske pressen, selv om den ikke er underlagt sensuren som kneblet det japanske ordskiftet på 1930- og 40-tallet, har vist seg å være like overpatriotisk som den japanske krigspressen.

Flere tiår med anti-EU-propaganda kan ha overtalt mange briter til å godta de enorme utfordringene som en hard brexit vil medføre. Og når de opplever mangelen på varer, høye priser, lange køer ved grensene og mangelen på arbeidsplasser, vil mange av dem utvilsomt fortsette å legge skylden på de jævla innvandrerne. (Japanske nasjonalister hevder fortsatt at det var amerikanernes manglende forsoningsvilje som førte til Pearl Harbor.)

Men Storbritannias innflytelse vil bli kraftig svekket, økonomien vil krympe og folk flest vil merke en negativ forskjell.

Men selv om alt det overnevnte inntreffer, vil en desillusjonert holdning spre seg hos befolkningen innen kort tid, slik den gjorde i Japan da euforien over Pearl Habor var sluknet. Britiske byer vil ikke bli bombet. Storbritannia vil ikke bli invadert og okkupert. Forhåpentligvis vil ingen miste livet.

Men Storbritannias innflytelse vil bli kraftig svekket, økonomien vil krympe og folk flest vil merke en negativ forskjell. Hovedpersonene bak en hard brexit – eksempelvis Boris Johnson, Nigel Farage og Jacob Rees-Mogg – vil nok komme helskinnet ut av det.

Men det vil være fånyttes å legge all skylden på dem. Det er politikerne som vet bedre og gjør ingenting for å forhindre det, som virkelig burde skamme seg.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen).

Ian Buruma er tidligere redaktør av The New York Review of Books, og forfatteren av Year Zero: A History of 1945.

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org